Stemlands besynderligheter

Kikker'n på hjørnetFor en liten stund tilbake innførte Geir Gulliksen polemikk som en ny sjanger på Flammes nettsider. Denne gang står utspillet for vår egen regning, men temaet er stadig Aftenpostens litteraturdekning. Se ikke bort fra at dette blir en fast spalte. Terje Stemland har åpenbart ikke hatt synderlig utbytte av Vladimir Sorokins roman Køen. Jeg må dessverre melde tilbake at jeg heller ikke har hatt synderlig utbytte av Stemlands bokanmeldelse (Aftenposten 29. november). Det skyldes ikke at anmelderen over- eller undervurderer boka, men at han knapt vurderer den overhodet. I det minste kunne man håpe at Stemland ville forsøke å plassere forfatter og verk i en litteraturhistorisk kontekst. Køen er simpelthen en dialogroman, men anmelderen geberder seg som om han aldri har sett noe lignende («et besynderlig skriftstykke»). Vel, replikkvekslinger utgjør en betydelig del av tekstrommet også i f.eks. Jobs bok. Fra den bibelske Job går en pent opptråkket sti via Platons dialoger og Diderots 1700-tallsromaner til det forrige århundrets poplitterære eksperimenter. Køen er på mange måter et sovjetrussisk motsvar til Andy Warhols a: a novel (1968) – et døgns transkribert småprat mellom ulike skikkelser i miljøet rundt The Factory. Frank Landes Intervjuer (2009) er et nærliggende eksempel fra våre egne lengdegrader. Det mest urovekkende i Stemlands anmeldelse er kanskje sluttfanfaren: «[I]ngen bør beklage at konseptualisme ikke er ledende litteraturretning.» Her forsøkes en hel kunstretning slettet med et pennestrøk. Det er som å sitte i 1920 og avblåse modernismen før den riktig har begynt. Jeg vet ikke hva som er verst: Hvis Stemland er ukjent med «den konseptuelle vending» innenfor postmoderne poesi og prosa, trenger vi selvsagt ikke ta avfeiingen alvorlig. Hvis han derimot vet hva han snakker om, bør han ta seg selv – og Aftenpostens lesere – såpass alvorlig at han gir standpunktet en begrunnelse.

Relaterte artikler