Sommerdagboka: Unnveig Aas

Sommerne mine har de siste åra fortont seg på omtrent samme måte. Når de fleste andre på jobb tar ferie, jobber jeg. Jeg åpner butikken hver dag i to uker i strekk. Da jeg reiser på jobb er det sol, og jeg gleder meg til å bli ferdig, til å komme ut i sola, kanskje spise en is, eller gå en omvei fra t-banestasjonen for å se på blomstene.

Jeg liker syriner og prestekrager.

Men utover dagen forandrer kundene seg. På starten av dagen kommer de inn i lette sommerklær. Menn i linbukser, eldre damer i lange flagrende tunikaer, små jenter ikledd søte sommerkjoler av foreldrene sine. Så går det et par timer og en av kundene har regndråper på brillene, så kommer det flere inn, med regnjakker, og de ber om pose for at bøkene og kortene de kjøper ikke skal bli våte.

Og det er regn i lufta når jeg går hjem, kanskje noen små dråper, klamt, jeg svetter øverst på ryggen og under brystene, mellom lårene.

Men det er helt greit egentlig. Jeg skriver i notatboka mi at jeg må huske å kjøpe meg ny regnjakke.

Jeg kan ikke fordra å sole meg, for eksempel. Jeg liker ikke å ha på solkrem. Den legger seg liksom som et fettlag over huden, klør gjør den også, flekker til klærne mine.

Venninnen min Ellisiv sa for litt siden; nå er det snart jul. Jeg lo og svarte at det jo er sommer først. Men tida går så fort, sa hun.

Sommeren føltes lengre før, den var så lang at det nesten ble kjedelig med skoleferie. Faren min tok med søstrene mine og meg på stranda. Han hadde alltid med potetgull, han sa at saltet bandt væsken i kroppen, så vi holdt ut i varmen. Jeg tror det var en unnskyldning han brukte for å kunne spise potetgull. Flaska ble varm i posen, saltet og fettet la seg blankt oppå, en slags smelteprosess. Han hadde også med seg kaffe på termokanne, og plastkopper. Vi fikk kjøpe brus og is på den lille strandkiosken, det var et lite rundt hus, malt i gult. En gang lakk termokanna i posen, og pappa banna.

Og en annen gang fikk bestevenninna mi, Stine, en fiskekrok i ankelen, rett over den kula som stikker ut. Vi stod ved stigen på brygga, og hun skvatt til. Noen dro i snøret. Jeg ser fortsatt for meg hvor elastisk huden hennes var og hvordan hun desperat forsøkte å trekke ut kroken. Vi fant aldri ut hvor snøret kom fra. Jeg kan ikke huske om hun gråt, kanskje hun dro hjem. Jeg husker da hun ble stukket av veps. Vi drakk saft utenfor huset mitt, jeg sølte på verandaen og plutselig var vi omringa av veps. Hun måtte dra hjem. Da jeg ringte henne seinere den kvelden tok moren telefonen, Stine sover, sa hun. Kanskje det var samme sommer, kanskje minnene har glidd inn i hverandre. Hun ble alltid brunere enn meg, det husker jeg.

Og saltsmaken i håret, husker jeg, smerten i øra etter å ha vært i vannet så lenge. Et bad tells jo ikke før du har dukka under. I fjor bada jeg en gang. Det var kaldt i vannet, og dagen etter ble jeg solbrent og varm og måtte legge meg tidlig.

Jeg har aldri vært god til å svømme heller. Jeg er så dårlig på å slappe av i nakken når jeg svømmer, jeg tror det er en ubevisst overlevelsesstrategi, hodet må stikke opp av vannet så mye som mulig ellers vil jeg jo drukne. Jeg er misunnelig på de som er skikkelig gode. De som får til å svømme frem og tilbake i svømmehallen, og snu under vann. Sparke fra i kanten, som om banen er eviglang.

Og man vet aldri hvordan man skal kle seg om sommeren. Jeg har med meg ekstra tøy i et bærenett, tilfelle det skal bli kaldt utover kvelden. Om nettene kan lufta stå stille. Jeg går ut på trappa etter midnatt, i sandaler og morgenkåpe, og det er ikke helt mørkt. Jeg er oppe klokka seks for å tisse, jeg tror klokka er ti, jeg spør kjæresten hvor mye klokka er. Den er seks, sier han, legg deg igjen. På T-banen til jobb ser jeg en dame i boblejakke sitte ved siden av en fyr i shorts og t-skjorte. De kjenner hverandre ikke. Temperaturer oppleves forskjellig, det fascinerer meg. Jeg er nesten alltid kald på føttene. Jeg lurer på om det ligger i blodet, eller om det er en vanesak. Om sommeren forsøker jeg å øve meg på å være kald, å holde ut å være litt kald.

Men sommeren er fortsatt den letteste årstida.

Relaterte artikler