Sommerdagboka: Silje Iselin Bøyum

TÅKEPRAT

Sommeren kom aldri likevel, byen er grå og jeg glemmer fremdeles paraplyen hjemme når jeg forsvinner ut døra om morgenen. Jeg har begynt å røyke igjen, gikk inn på en butikk og spurte etter noe billig mentol. Etterpå skrapte jeg av plasten i én sulten bevegelse og stakk kreften i munnen, som om jeg sugde henne nærmere gjennom det hvite papiret. Jeg gikk gjennom byen mot parken på Nordnes, forbi akvariet hvor tynnkledde turister stod i kø, fant en benk ved vannet hvor stumpene lå strødd på bakken som konfetti fra en traurig fest.

Lighteren lager en skapende lyd når jeg vrir det lille hjulet om for å få fyr.

Jeg tenker på leppene hennes. Hvor mye mer naturlig sigaretten sitter i dem enn i mine.

Fra terrassen kan jeg se alle byfjellene, de står sammen som en gjeng ungdomsskoleelever med armene om ryggene på hverandre. Fløybanen kjører skrått opp siden på berget, og jeg tror byen har begynt å akseptere at jeg hører til her nå, som en sykdom som sakte men sikkert tar seg til rette og gjør organene svarte.

Relaterte artikler