F°

Wimbledon er i gang igjen. Det er fem år siden Roger Federer vant turneringen, tar han en ny tittel i år? Olav Løkken Reisop håper og tror. Og deler her et forspill/flashback med oss om og med sin store tennisfavoritt.

FORSPILL PÅ CENTRE COURT

Gult og grovt, nedslitt av hurtig, nærmest forkynnende fotarbeid, kommer underlaget langs grunnlinjene tilsyne idet fjerde sett går over i et tiebreak og den digitale poengtavlen fra Rolex angir de usannsynlige settsifrene 6-7, 7-5, 4-6, 6-6. Foreløpig er det ikke mer enn en fornemmelse at en ny epoke er i emning, men den regjerende mesteren må, mot alle odds, se seg truet av en ung utfordrer som det har vært knyttet store forventninger til helt siden han vant juniormesterskapet, her på det samme anlegget, tre år tidligere. Det er blitt skrevet lovord om talentet hans, hvordan den uanstrengte spillestilen er uten sidestykke i Den Åpne Æra, tennisens moderne historie. Like fullt er slektskapet mellom spillerne åpenbart: Begge ser ut til å bekymre seg for hvordan hardpakket jord og sand vil gjøre vekslingene tregere; begge vet å verdsette mulighetene det nyslåtte gresset ellers gir, hvordan serven får enda større betydning, ikke bare fordi den kan gi kjappe poeng, umiddelbare vinnere, men vel så mye fordi den krever større variasjon, mer nøyaktighet og høyere tempo enn hva den røde leiren i Paris medfører av ensformige grunnslagsdueller; begge foretrekker korte og raske vekslinger, de brå overgangene, taktskiftene som alltid kommer overraskende på mindre talentfulle spillere fordi de ikke evner å høre, ikke tilstrekkelig nøyaktig i alle fall, hvordan ballen berører motstanderens strenger, i hvilken grad det skråstilte backhand-slaget, en slice, vil få ballen til å lande øverst i det venstre hjørnet av deres banehalvdel og så skjære ut til siden, eller hvorvidt den vil smyge seg over nettkanten og stanse adskillig tidligere, og slik tvinge den intetanende spilleren til å foreta plutselige byks fremover i banen for å nå den dødelige stoppballen i tide. Men disse to har mer enn nok gehør til å komme seg i posisjon, til å beholde den nødvendige likevekten. Begge vet også hva som gjelder, erkjenner det mer intenst enn noen andre spillere, at alt handler om å ikke gi slipp, at alt handler om å unngå å bli brutt, at alt handler om å ta de poengene det er forventet at man skal vinne – i det forestående tiebreaket kanskje mer enn noen gang.

Og nå, da tilskuernes stillhet, vernende og intens, men likevel iblandet en forutanelse om endring, løsner og går over i en hemningsløs jubel, nå, da det viser seg at det stort sett grønne dekket – med unntak av de nedtrampete feltene med større friksjon – fremdeles gir et hurtig spill, nå, da kampens varighet nærmer seg tre timer, men ingen, hverken spillere, dommere eller publikum, viser tegn til utmattelse, nå, da de tre første rundene i Wimbledon synes glemt og øyeblikket er alt som er av betydning, er det som om Pete Sampras kan oppfatte BBC-kommentatorens dype stemme, før den blander seg med Big Bens tretten slag som fra Westminister kommer bærende med vinden:

Pete Sampras must win a fourth set tiebreak to keep alive the dream of being the first man ever to win eight Wimbledon singles titles. Ding-dang, ding-dang, ding-dang, ding-dang, ding-dang, ding-dang, ding-dang, ding-dang, ding-dang, ding-dang, ding-dang, ding-dang, ding-dang.

Av de øverste, best plasserte VIP-boksene, er det bare den ene, «spillerboksen», nærmest poengtavlaen, som tilhører utøvernes trenere og familie, mens den største, the Royal Box, den mest overdådige av dem alle, er forbeholdt kjente skuespillere, musikere, idrettsutøvere, og ikke minst kongefamilien, for at de komfortabelt skal være vitne til poengutviklingen, slik All England Lawn Tennis and Croquet Club fremholder i brosjyren om anlegget at det sømmer seg for monarker og celebriteter.

I spillernes boks, på første rad, ytterst til høyre, fire plasser bortenfor Sampras’ trener Paul Annacone, sitter Bridgette Wilson-Sampras og ser ektemannen svinge racketen en anelse mindre kontrollert enn han pleier. Hun har aldri klart å venne seg til kjensgjerningen, at redskapet mannen bruker bærer hennes pikenavn, men hun har like fullt, helt siden deres første stevnemøte, lært seg å verdsette komikken i denne tilfeldigheten – med mindre det er for et varsel å regne? I så fall: Er det et godt eller dårlig tegn? Hun kjenner racketens fulle historie, har hørt Pete fortelle om og om igjen, at de ikke lenger lager like gode racketer, eller rettere sagt at Wilson lager bedre racketer nå, racketer som er for gode, og som følgelig ikke passer Pistol-Petes spillestil; nylonstrenger og lettere, mykere rammer er ikke noe for ham, kun Wilson Pro Staff Original 6.0 har den riktige stivheten, den riktige tyngden, den han kjenner. Til forskjell fra hvordan andre toppspillere som oftest får spesialtilpassete rammer, foretrekker han standardutgaven av modellen, slik den inntil 1991 ble produsert på Saint Vincent-fabrikken, helt til Wilson bestemte seg for å endre dens utforming, og la ned fabrikken på Grenadinene. Men Pete vil ikke ha noen annen racket enn denne, den med medium stort hode, med mindre sweet spot enn de nyere modellene, og som følgelig blir ansett for å være vanskeligere å spille med; det å slå ballen med en Wilson Pro Staff Original 6.0 er som å spille med en hammer, har flere utøvere sagt etter å ha gått over til nyere modeller. Men Pete vil ikke høre noe om fremskrittet, de uavvendelige endringene, derfor spiller han med den samme Wilson Pro Staff Original 6.0 som før, som for å holde tiden i tømme og forhindre at omslaget finner sted; og derfor har han kjøpt hele restopplaget, tusen racketer i alt, og fått dem strenget, slik han alltid gjør, hardt, på tålegrensen, med gresk fåretarm.

Og nå, gult og grovt, farer bildet av nederlag gjennom Bridgettes hode idet hun ser ektemannen plukke nervøst på strengene. Hun vet at han alltid pleier å foreta små justeringer foran viktige poeng, eventuelt etter en tapt veksling, bare for å skjerpe konsentrasjonen, fjerne negative tanker, prestasjonsangst, lette presset, visualisere og komme i sonen hvor han er uslåelig, men hun vet ikke om det betyr det samme nå, og forsøker å tyde det innbitte ansiktsuttrykket så godt det lar seg gjøre: Han er bare tjueni år, snart tredve, men han ser eldre ut, ja, gammel og bekymret – er det ikke også rynker rundt øynene hans?

En kort stund glemmer hun seg og søker blikket hans, selv om hun vet at hun ikke må få øyekontakt fordi det kan distrahere, forstyrre rytmen, gjøre ham nervøs, med mindre det er et blikk som uttrykker ren glede – noe det selvsagt ikke gjør i en situasjon som denne, hvor Pete må vinne tiebreaket om han skal holde seg i kampen. Derfor vrir hun raskt på hodet, forsøker å skjule engstelsen, og begynner heller å granske tilskuerne i kjendisboksen, skuespillere hun sannsynligvis kommer til å veksle noen ord med etter kampen, om den går i Petes favør, skuespillere som kanskje kan legge inn et godt ord for henne hos regissører og produsenter.

Hun har alltid visst at hun er vakker, i hvert fall siden hun som syttenåring ble kåret til Miss Teen USA, men nå har hun også begynt å tro, mye takket være Petes stadige oppmuntringer, at hun også har et talent for seriøst skuespill, og ikke bare som birolleinnhaver i hjernedøde grøssere som I Know What You Did Last Summer.

Bridgette – født Wilson, gift Wilson-Sampras, som for å understreke den uunngåelige forbindelsen mellom ektemannens høyre hånd og racketens merkevarenavn – studerer hvordan den kongelige naboboksen er som en trone: Midt i boksen sitter Colin «Monty» Montgomerie, også han er for øvrig gift med en Wilson, med Eimear, og Bridgette har hørt, via Mark Nicholas, den sladrehanken, at Eimear truer med å tvinge ektemannen til å måtte velge mellom henne og golf. Bridgette ville aldri funnet på å stille Pete et tilsvarende ultimatum, tennis eller henne, når det på mange måter var tennisen som førte dem sammen, eller i det minste posisjonen til Pete som verdensener som ga ham den nødvendige selvtilliteten til å gjøre et fremstøt, via agenten riktignok, men like fullt et forsøk på kontakt. Og var det ikke også golfen som hadde ført Eimear og Colin sammen? Bridgette trodde ikke på Eimears motiver, fordi hun forstod at det ikke dreide seg om et valg i det hele tatt: Colin «Monty» Montgomerie kunne aldri slutte å spille. Golfen var naturligvis det som definerte ham som menneske; hele hans eksistenberettigelse kom til uttrykk i hvert eneste slag. Bridgette skjønte naturligvis også, hennes kvinnelige intuisjon tatt i betraktning, at Eimear på forhånd visste hvilket utfall et slikt krav ville få. Derfor mistenkte hun at ultimatumet bare var et dekke for noe annet, et dypere symptom, at Eimear ville ut, at hun ikke lenger følte sterkt nok for ektemannen, at hun ville leve friere, se seg rundt, være med andre menn. De hadde jo møttes da Eimear bare var sytten, det er klart hun tenkte at hun hadde gått glipp av en hel del. Og Bridgette hadde merket seg stilendringen, hvordan Eimear i det siste hadde latt håret vokse, og ikke minst hennes nye garderrobe, brått så moderne og ungdommelig.

Nei, ultimatumet var ikke noe annet enn en fluktmulighet, tenkte Bridgette, en måte å legge ansvaret over på ektemannen, en måte å skille seg fra ektemannen med æren i behold, for så å reise ut i verden, ennå ung, imponerende rik og over gjennomsnittelig vakker, mens Monty, stakkars Monty, besatt av golfens geometri, drømmen om den perfekte bane, ble sittende igjen hjemme, med kjærlighetssorg og skyldtynget over å ha tatt feil avgjørelse.

Skjønt det er heller ikke så enkelt, konstaterer Bridgette, de har tre barn sammen, og når hun ser hvor selvsikkert Monty legger armen rundt Eimear, og hvordan Eimear igjen responderer med et uttrykk som ikke kan tilkjennegi noe annet enn ømhet, lurer Bridgette på om det kun dreier seg om sladder – mon tro hva som sies om Pete og meg? – ondsinnet sladder, utløst av misunnelse, den mest motbydelige av alle motbydelige synder. Nei, Bridgette synes ekteparet virker forelskede der de sitter, vel vitende om at de, i likhet med henne selv, blir beglodd i en situasjon som denne, og derfor må gjøre alt hva de kan for å opprettholde fasaden. Like fullt mener hun at de uttrykker noe ekte – Eimear penere og yngre enn noensinne, Monty, kontrastert av hennes kvinnelighet, mer mandig, mer høybåren, nesten majestetisk. Kongen av golf i den kongelige tronen, slår Bridgette Wilson-Sampras fast, mens kongen av tennis kjemper der nede.

Med enkelthet kan hun forestille seg boksen pyntet med vimpler, florlette damaskslør og forgyllete løvehoder, og med enkelthet kan hun høre de samme løvene brøle. Hun har alltid hatt god fantasi, og hun har alltid ansett denne evnen for å være en nødvendighet for å lykkes som skuespiller, så vel som en kilde til innsikt, mer sannferdig enn tall og statistikker. Derfor er hun heller ikke fremmed for å tolke forestillingen som et godt omen når hun tar Petes stjernetegn med i beregningen: Pete er født 12. august, han er Løve, en løve som snart fyller tretti år, ennå bare i tyveårene, det må da bebude seier?

Men nede på gresset står også en annen løve, født 8. august, ti år senere: Roger Federer. Og selv om han bare er nitten år, og selv om han møter sitt store forbilde, til kamp for første gang, på selveste Centre Court, viser han ingen tegn til å være preget av alvoret. Av de åtte millioner tv-seerne som følger kampen direkte, er det kun et fåtall som evner å se hva som skjuler seg under selvbeherskelsen, bakenfor et mørkt blikk som er rettet mot fremtiden, slik det kan være fristende å betegne det, med tanke på alle seirene hans siden. Men det er det ingen tilskuere som vet, selv om det kanskje finnes enkelte tv-seere som aner begynnelsen på noe stort idet Sampras gjør seg klar til å serve, og med det innleder det tiebreaket som bare tilsynelatende vitner om mesterens stadige enevelde:

(1-0)

Great volley from Sampras.

(1-1)

Fantastic play from Federer.

(2-1)

Oh, Federer must have lost his concentration seeing that Sampras wasn’t even chasing that ball. All he had to do was to dump it back into the court.

(3-1)

That’s quick. 129 miles per hour, to the corner.

(4-1)

And that one, 136, down the middle. Great Champions die hard. He’s stepped it up in this tiebreak.

(5-1)

And for the first time it seems that the moment has got to Federer. He has played two sloppy points in a row.

I’m not sure if it’s the moment or the opponent. The energy that Pete Sampras is sending out in this tiebreak is just monumental. Every point he has played to perfection.

And Federer is almost trying to do too much.

(5-2)

Sampras was not able to get that chip low enough to bother Federer.

If Federer has any chance in this tiebreak, this point is vital.

(6-2)

With that one going long, Sampras is facing four set points. Every serve in his tiebreak has been approximately 130 miles per hour – flat out.

Set point.

(7-2)

Game and set, Sampras.

(Applaus)

Pete Sampras knytter neven, kaster et blikk opp mot Bridgette og Paul Annacone, før han skynder seg av banen – comfort break. Han har holdt seg lenge nå, og idet han passerer gjennom den svale korridoren under arenaen, under vip-boksen hvor ektefellen og treneren sitter, er han sikker på at dette vil hjelpe, at det igjen kan gå veien, han må bare holde ut, holde serven, ikke la seg bryte.

Derfor tar han seg god tid foran speilet, for å komme i sonen, for å forsøke å tenke de riktige tankene, den riktige rutinen med de riktige slagordene, slik han har pleid å gjøre helt siden han vant sin første Grand Slam-tittel, US Open 1990: Come on, Pete! Pistol-Pete! You’re the man! You’re unbeatable! You’re GOAT, you’re GOAT, you’re GOAT! What are you waiting for? Go, Pistol-Pete, go! Direct some bullets at your enemy! Cause you’re Pistol-Pete, the only gun in town!

Pete kaster kaldt vann i ansiktet, studerer seg selv i speilet, og synes han hører Brigette karakterisere rutinen som simpel, altfor konvensjonell, som hentet ut av en dårlig film, hvor den er ment å underbygge stundens alvor. Som hentet ut av filmene mine, hører han henne si. Men han fortsetter like fullt å psyke seg opp med billige slagord, kun avbrutt av mer kaldt vann, fordi det er kun dette som hjelper, det eneste som kan stanse de negative tankene, de som handler om alder og karrierens endelikt. For selv om han ikke kan se det når han står slik, ansikt til ansikt med sitt eget snart trettiårige speilbilde, vet han at den tiltagende månen i bakhodet ikke lenger lar seg skjule. Men heldigvis bryr han seg ikke noe særlig om tynnere hårfeste, og han må le når han tenker på hvordan «erkefienden» Andre lenge så seg nødt til å spille med tupé for å skjule den voksende månen. Nei, ikke han, ikke Pistol-Pete, han er tre-kvart greker, én kvart jøde, og hundre prosent mann, han har forventet å bli skallet lenge. Så hvorfor føler han seg som en gammel, utskutt colt?

Roger Federer sitter stille i den mørkegrønne stålrørsstolen, like mørkegrønn i blikket. Han venter på Sampras, på at det femte og avgjørende settet skal begynne, men virker likevel ikke utålmodig. A rookie mistake, tenker han, fullt klar over at han risikerer å stivne når han ikke beveger seg. Men alternativet? Danse rundt på banen for å holde seg varm? Oppførselen ville ikke bare fått ham til å fremstå som stresset, men også gjort ham mer stresset, fordi det er forventet av ham, i denne situasjonen, å være stresset, engstelig, skjelve. Han må ikke tenke på det, han kjenner det umiddelbart i beina, en svak dirring, ikke mer, men like fullt et første tegn på frykt. Derfor later han som om han er behersket, han gjør alt hva han kan for å fremstå uberørt, lar tilskuerne merke seg kontrollen, for før eller siden smitter det, og han vil begynne å tro, han også, at han faktisk er så rolig som han virker.

Det er Peter Lundgren som har lært ham dette. Idrettspsykologen var også til hjelp, og ikke minst foreldrene, som den gangen han hadde sittet i bilen og bannet og smelt på vei hjem etter å ha tapt en kamp han åpenbart burde ha vunnet. Faren hadde fått nok, han brydde seg lite om hvorvidt sønnen tapte, men dårlig oppførsel tolererte han ikke, minst av alt når de var på tur, kjørende gjennom et vakkert, snødekt alpelandskap, og de alle var samlet. Da skulle det ikke være annen lyd i bilen enn muntre stemmer, latter og sang, og de skulle bare ha det koselig, og de skulle bare sette pris på hverandres nærvær og på omgivelsene som også burde verdsettes minst like høyt. Han svingte inn til siden, dro den trassige tenåringssønnen ut av bilen og snødynket ham i brøytekanten. Det var mer en symbolsk handling, som om han kjølte ned sønnens hode, enn et rite, og uten annen virkning enn å lette på stemningen resten av turen hjem. Federer vrir seg og kikker opp på faren, er takknemlig, vil vise at han er takknemlig, fortelle faren og moren dette nå, men slår seg til ro med at de allerede vet, og begynner å tenke på alle de andre som også har hjulpet ham. Den tidligere treneren Peter Carter kanskje aller mest, og andre trenere før og etter ham. Igjen Peter Lundgren, denne sindige svensken som har lært ham å være like sindig.

Men Roger har også hjulpet seg selv, instruert seg selv, presset seg selv til å tenke klarere; for det er jo han selv som tenker tankene, er det ikke? Peter som oppmuntret ham, penset ham over i riktig spor og fikk ham til å innse at raseriutbruddene og rastløsheten ikke tjente noen annen enn motstanderen, men han selv som tenker tankene, som formulerer dem for seg selv, i seg selv, for han forstod, hadde selv erfart, at ingenting ga mer tenning enn å sette en vinner eller presse frem en feil hos en motspiller, og siden se motspilleren skjelle ut seg selv, kaste racketen eller slå seg selv i hodet. Av Peter lærte Roger at han derfor måtte beholde roen, og han lærte hvordan: Puste. Rolig. Lytte til pusten. Stole på pusten. Høre hvordan pusten er rolig. Siden bli rolig. Først tro, så være. Det virket idiotisk når han tenkte etter. Men det var som med alle dypere erkjennelser; de virker banale når de blir artikulert, skjellsettende når de finner sted i ens indre. Derfor handlet det mer om tillit til teknikken enn om å puste som en metronom. Og derfor valgte han å stole på at teknikken virkelig hadde effekt, og da var det helt avgjørende at han også stolte på Peter, at Peter hadde et vesen som innbød til tillit, alt handlet om det, om vesen, og om tillit.

Roger kikker opp på Peter for å minne seg selv på å puste riktig, og bare synet av ham, der oppe på tribunen, gir ham ro. Peter sitter i samme boks som Paul Annacone og Bridgette Wilson-Sampras, henvist til bakerste rad. Like bortenfor sitter Mirka og biter negler. Miroslava Vavrinec, hvisker han som om det fulle navnet hennes er en besvergelse som hjelper ytterligere på roen. Ryktene går, og tv-bildet fanger henne ekstra lenge, men uten at kommentatorene tillegger kameramannens utsnitt noen videre betydning.

So a wonderful tiebreak there, for Sampras. Taking it by seven points to two. To level the match two sets all. After just under three hours.

And Sampras has never lost a five sets match here at Wimbledon. He has played five matches gone to five sets, he has won the lot.

Three hours they been on court. And the fifth set could last a much longer than the fourth, because there is no tiebreak in the fifth.

And even though Federer has lost the fourth set, we wouldn’t write this young man off.

No, no, not at all, in fact I thinks it’s prabably to his advantage that the fourth set tiebreak was so one-sided, because had he got to the point where he was up match point, then you could say what a terrible let down. But since Sampras won the tiebreak quite handily, I think Federer will say to himself that it’s just business as usual, just keep doing what I’ve been doing, and hopefully things will turn out alright in the fifth.

Mens kommentatorene fra BBC trekker pusten, det vil si idet de synes å ha gått tom for småprat å fylle pausen med, og mens de saumfarer arkene foran seg, fakta om spillerne, notater om tilstedeværende celebriteter, kort sagt jabber, ja mens kommentatorene selv tar seg en pause – kanskje en av dem også må på do – så tillater jeg meg å skyte inn, siden det tross alt er jeg som fører ordet, og ikke kommentatorene, at man kan høre lyden av vingeslag under, eller over, tribunebruset. Opptak av kampen kan bestilles som en dvd fra Wimbledon-butikken, og for den utålmodige kan det strømmes, riktignok i dårlig kvalitet, på youtube. Jeg anbefaler selvfølgelig dvden. Ikke minst fordi lyden er bedre. Og det er nettopp lyden som er av betydning i denne kommentaren som jeg tillater meg å komme med (selv om jeg hadde bestemt meg for å holde meg i bakgrunnen litt lenger), og som har til hensikt å gjøre leseren oppmerksom på vingeslag, og det i utgangspunktet ikke noe uvanlige ved det. Først noen duers hektiske vingeslag, og deretter suset fra en større rovfugl bak duene. Og jeg spør, for dette har jeg ikke klart å finne ut av, om det er anleggets offisielle hauk, Rufus, som gjør sin plikt, skremmer luftens victorianske rotter vekk fra tennisens nullmeridian, Centre Court, eller om han først ble medlem av staben noen år senere. Men altså: Jeg mener å kunne høre en hauk bak lagene av sus og dueres hektiske vingeslag.

If you think this is a long break, it’s because Pete Sampras has gone for a bathroom break, as Federer did in the second set.

No matter what the outcome of this match will be, I think the spectators will realize why Federer has been so much talked about, being a future Grand Slam champion.

Yes, you could see he has a very good serve, a very nice volley, he has such flare on the ball, giving it a biting top spin, and he has a magnificent ability to compete under pressure, and even so on a monumental stage. In fact it’s his first time ever on Centre Court, and he has been as comfortable as though it was his own back yard.

It certainly augurs well for this young man in the future.

It augurs well, indeed.