Sommerdagboka: Gina Tandberg

Jeg tar den pølseformede, sprø og fete kaken mellom fingrene og dypper den i koppen med den varme sjokoladen (broren min sin, jeg tar alltid en annen variant, mørk, med appelsin osv. og finner ut at den klassiske likevel er best), rister av overflødig sjokolade og fører den over bordet og inn i munnen. Smaken av den mektige sjokoladen og den knasende, fete kaken setter meg 27, 25, 24, 22, 20, 19, 17, 15, 14, 12, 10 år tilbake i tid. Jeg er ikke spesielt glad i smultbakst, og foretrekker mørk sjokolade (minst 86 %), men denne smaken, smaken av ferie og somre og vintre og lykke og drøm og luksus og spenning, får håret (ennå ikke så solbleket som det skal bli) til å reise seg på armene mine.

Første gangen jeg var i Spania var jeg ni måneder gammel, andre gangen var jeg to og nektet å spise noe annet enn saftis i to uker. Jeg har feiret to juler og tre nyttår der, hoppet i sjøen etter å ha sittet med en sovende bror på hver skulder gjennom hele Europa (den ene spydde før vi var kommet til Vestby) i det som kjennes som hver sommer hele barndommen (i realiteten fire-fem?), jeg klipte av meg håret der da jeg var femten, freste rundt på scooter og drakk Sangria i superkorte kjoler der med kusina mi da jeg var atten. Men når mamma ringer og spør om jeg vil være med til Spania i sommer er det altså ti år siden sist jeg var der.

Det er ti år siden sist jeg var i Spania og planen er å skrive en tekst om hvordan det er å komme tilbake til barndomsparadiset som voksen (jeg var ikke voksen da jeg var atten), hvordan luktene og lydene slår mot meg idet jeg går ut på flyplassen og fremkaller en strøm av minner. Men da hjulene treffer flystripen på Aeroport D'Alachant er nesa mi tett som en potte og jeg svetter i feber. Jeg lukter ingenting når jeg går ut på flyplassen, ingenting når vi endelig er framme i Villajoyosa, ingenting når vi går langs stranda eller rundt i byen på jakt etter mat.

De påfølgende dagene kan jeg altså rasjonelt erkjenne at jeg er tilbake, jeg hører og ser, jeg ser den store svarte oksen i fjellskrenten (reklame for et eller annet uviktig), hullet i fjellet (noe om en mann som sparket en steinblokk etter en heks), tiendaen der vi kjøpte pan y tomate, Valor-sjokoladefabrikken i blanke svarte plater, bakken der broren min trynet i en dam med spy da han var fire (typisk ham). Og det er vakkert, det er ikke gentrifisert til det ugjenkjennelige, jeg gisper når vi går i de trange gatene blant de fargerike husene og hilser på tannløse gamle damer og tynne, pjuskete katter. Klesvasken henger på og fra balkongene, stablet med sykler, parasoller, bademadrasser, hvitevarer og møbler. Mellom husene henger ledninger og på de åpne plassene sitter gamle urinnvånere på trestoler og spiller kort. Og kanskje opplever jeg det enda sterkere nå, der jeg går rundt med tre kameraer klar til å fange et hvert autentiske motiv. Men det transenderer ikke, det får det ikke til å åpne seg i meg.

Ikke før vi går en tur opp fra sjøen og blant små villaer og mursteinshus. Et plutselig blaff får meg til å stoppe opp. Lukten av soltørket furu, mur, sand og noe søtt (rosmarin? blomster?) åpner tilgangen til minnene, og jeg er tilbake, jeg er endelig tilbake i barndommens paradis. Samme opplevelse får jeg gjentatte ganger de neste dagene. Barndommen er i lykkehvinet jeg slipper ut når jeg kaster meg ut i vannet, følelsen av vannet som glir mot kroppen, sand i solkrem, sand i munnen, sand i hodebunnen, mellom tærne og inni bikinien, saltet som svir i øynene og nedentil, striper av solkrem, seige håndklær og saltvannshår. Barndommen er i den syrlige, krydrete smaken av chorizo som får huden på kinnenes innside til å trekke seg sammen, i twister-isen (jeg spiser sørgelig nok bare én i løpet av turen), i brødet og alliolien og den iskalde fanta limonen, den tjukke melocotónjuicen, magdalenasene, den billige sjokoladepuddingen med krem og horchata de chufi'en (tar én slurk av broren min sitt glass og rynker på nesa i vanlig ordning), og sitronisen i den uthulede sitronen (fortsatt like godt). Barndommen er i den humpete grusveien opp til huset til bestemor og bestefar (som nå tilhører min tante og onkel), kroppen gjenkjenner humpene i veien og setter i gang forventningen av å straks, straks være framme etter en uke på motorveier gjennom Europa. Barndommen er i følelsen av å gå barbeint på det kalde flisgulvet, det svarte gitteret foran utgangsdøren og det hvite foran hagedøren (vi pleide å holde inne magen og la oss låse inn i det nesten ikke-eksisterende mellomrommet mellom gitteret og døren). Barndommen er i mengdene av syntetisk farget godteri på torsdagsmarkedet (selv om den syntetiske lukten ikke lenger innbyr til å spise det). Noen barndomsparadiser er det best å la ligge i barndommen – vi holder oss langt unna alle fornøyelsesparker, tivolier, dyreparker og badeland. Men at jeg ikke klatret opp i det røde klatrestativet (som ikke er halvparten så stort som jeg husker det) angrer jeg på i ettertid. Og selv om Chocolateria optisk overhode ikke er som jeg husker det, er smaken av churros de chocolate selve barndommen. Dessuten er gjør mamma og pappa sitt beste for å sette meg tilbake til barndommen (ikke tråkk i hundebæsjen! Har du smurt deg i det siste? Ikke ta på katten! Har du med deg jakke? Nei, ikke is nå, det er snart middag!).

Etter en uke har jeg imidlertid vent meg til luktene og lydene, opplever ikke alt like sterkt, de nye opplevelsene har blandet seg med de gamle. Neste gang jeg er tilbake vil det ikke bare dukke opp bilder fra barndommen, men også av at jeg jogger langs esplanadaen tidlig om morgenen til «bond girl»-spillelista, drikker sangria på en vinbar (som viser seg å eies av en Nordmann), ligger alene på stranda og leser om hukommelse og kjærlighetssorg, feber under parasollen, fotosessions foran fargerike vegger, alt for søt kaffegranizada.

Relaterte artikler