Sommerdagboka: Erlend Wichne

Jeg ligger og leker med tanken på bålet fra i kveld: pallene og bildekkene, eldgamle hyttereisverk, alle greinene oppsamla ved komposthaugen det siste året, dugnadsgjengen og de flisebitte hendene som, da bålet var over, overga plassen sin i lommene til sankthansnatta og kalenderårets lyseste søvnløshet.

Rullesteinstranda ligger under det uttømte ritualet og lover ikke mer enn akkurat dette her. Vi står og holder armene rundt hverandre. Vi er mennesker som lar de yngste blant oss leke, vi drikker sprit, sambuca og linie aquavit. Vi forteller historier om tabbene til personer i lokalmiljøet, og om heltedådene og bragdene, vi synger de samme gamle sangene om igjen som vi alltid har sunget.

Den lyseste sommernattsfesten er gradvis blitt tømt for det ene, blitt fylt med det gamle: bort med en budbringer, inn med det umiddelbare, det selvklare igjen på dette viset.

Dugnadsgjengen vår er lys, den er rein, den er sammen, den er lyrisk, vi er ei prakt, vi er den rolige krafta. Vi står i forening overfor ildens gjenskinn i den brennende bukta.

Relaterte artikler