Sommerdagbok: Olav Løkken Reisop

1.

En strandet italiener med grått hår, prosecco-mage og dykkemaske ligger og vaker like ved føttene mine – en kvinne har mistet en ring, han prøver å finne den blant sand og småsteiner før den forsvinner lenger ut med dønningene. Jeg løfter blikket, sveiper over de mørke hodene som stikker opp av det oksiderte kobberfatet mellom Capri og Nord-Afrika – se, der er Elissa. Hun svømmer ute ved bøyene, helt på grensen til leden for småbåtene, og se, nå dykker hun. En hvit skumtopp løfter seg fra føttene. Jeg vet hvor dypt hun kan gå, teller sekunder, venter på at hun skal komme til syne igjen. Ikke forsvinn med dønningene. Bli. Snart finner de ringen her inne.

2.

Ingen tar kort. Fremdeles tar ingen kort i Italia. Med mindre man kjøper halve butikken og tipser som George Clooney. Jeg får lyst til å rope at vi er i 2016 når hun bak disken heiser på skuldrene, sier no, spiacente, just cash. Men hva er det som irriterer meg mest? At de ikke tar kort, eller at hun ikke klarer å spille rollen som italiener med overbevisning? Hun er for ung for nykkene, for ung til å beherske kroppsspråket som hennes eldre, mannlige kolleger har hatt femti år på å perfeksjonere. No soldi, svarer jeg, no caffe doppio. Jeg prøver nabokiosken. Ikke kort her heller. Selv om innehaveren gjør en bedre rolleprestasjon, hjelper det ikke på humøret når resultatet er det samme. Ingen espresso betyr hodepine resten av dagen på solseng. La banca è nella città. I byen? Jeg går tilbake til Elissa og drikker en medbragt cola light isteden. Den er varm og tam, og dessuten koffeinfri, kan jeg lese på etiketten.

Relaterte artikler