Sommerdagboka: Gina Tandberg

ETTER FESTEN

Jeg våkner av at mobilen piper.

- Løpe om ti minutter?

Jeg løfter forsiktig på armer og bein, kjenner etter hvor seig kroppen er etter gårsdagens festligheter. Den er overraskende lett.

- Gi med en halvtime, så er jeg med!

Ruller meg ut av senga, går på badet og vasker ansiktet med kaldt vann, trer på meg løpeshorts og t-skjorte. Regndråpene slår lett mot vinduet, jeg tar en buff rundt halsen.

I gata mi forsøker noen karnevaldeltagere tappert å bygge opp paradevognene sine i regnet, en gruppe sjeiker i hvite kaftaner står under en inngangsportal og ser mistroiske ut på regnet, mens tre sambadansere prøver å holde seg tørre under én paraply. Tre klynger med sikkerhetsvakter i oransje vester står fordelt på ulike hjørner, noen flirer. Min danske venninne kommer løpende mot meg fra motsatt kant.

- Jeg ser du har kledd deg ut som jogger i år, sier jeg og flirer.
- Fuck mann, det er det tristeste karnevalet jeg noen gang har sett, sier hun og vi ler høyt.

Vi tar den vanlige runden på Tempelhofer Feld, det er nesten ingen andre på feltet i dette været. Hun snakker om at hun ikke kom inn på skolen i København.

- Fuck det, da flytter jeg lige til L.A., sier hun resolutt.
- Det kjennes som om jeg ikke kommer videre kreativt i Berlin nå, som om byen driver all handlekraft ut av meg, fortsetter hun.

Jeg nikker bekreftende.

- Det er som det tidspunktet på festen, da man bare burde få seg to glass vann og gå hjem.
- Ja, eller ta en dobbel vodkashot og sende melding til en tysk medisiner, sier jeg, og vi ler.

Etter at jeg har dusjet og spist frokost, benker jeg meg opp på kjøkkenet med kaffe, Mac og en stabel med bøker. Jeg vet ikke hva som er minst fristende, tanken på folkemassene som omringer oss eller tanken på at disse folka er fulle og våte. Jeg skriver, mens jeg tappert stenger den tiltagende lyden av regn, karnevalsmusikk og brøl ute.

Når klokken blir halv fire bestemmer jeg og hun jeg bor med oss for å våge oss ut av leiligheten. På den andre siden av gata er en heller slunken parade på vei tilbake, musikken gjaller fortsatt fra høyttalere. En jente kun iført genser og gullfarget string går foran oss, en gruppe glisende tenåringer med glitter i ansiktet kommer gående mot oss med armene rundt hverandres skuldre og midjer. En fyr i slutten av 20-årene i pikachukostyme tisser i en krok og solen titter så vidt fram fra skyene. Vi krysser gata og går gjennom parken, det er nesten ikke et menneske å se. Vi går mot den koreanske bbq-en. De holder fortsatt på å installere musikken og pop-up-baren. Vi kjøper oss hver vår øl og setter oss ned på en av de rosa benkene under trærne. Etter hvert får de i gang musikken og flere folk kommer til, kjøper mat, øl og cocktails. Noen foreldre med barn har stilt syklene inntil et tre, de voksne drikker øl, mens barna drikker limonade og danser verdensvante til hip hopen. Det begynner å regne igjen akkurat idet vi betaler for andre runde. Discokula snurrer og regnet hamrer mot trekronene, men bare noen få dråper treffer oss. Etter et par timer begynner det å bli kaldt, og festen ser ikke som om den vil ta av med det samme, så vi begynner hjemover.

I gatene ligger det ølflasker, falafelpapirer og plastbegre, i gata vår er vaskebilene allerede i gang med å fjerne alle synlige rester av festen. Jeg liker den spesielle stemningen etter en fest, når det ryddes og kastes, eller bare sittes på en benk med noen man gjerne vil kysse. Det er som om tiden står stille, før den ruller i gang hverdagen igjen. Det litt vemodige synet av folk med glitter i ansiktet på vei fra klubben mandag morgen, konfetti tråkket ned i marka eller en sjampisflaske i en hekk. I Berlin er det til et hvert tidspunkt på døgnet alltid like etter en fest.

Det vibrerer i lomma.

- Hva gjør du nå?
- Sykler til deg?
- Ja!
- Er der om tre kvarter!

Jeg slenger kaldt vann i ansiktet for å skylle vekk trøttheten som kommer etter at jeg har drukket. Når jeg sykler gjennom byen sitter folk på uteserveringer og fortau og ser glade ut, avslappede. Solen skinner over Jannowitzbrücke og på Alexanderplatz står turistbussene på rekke og rad som vanlig.

Ti minutter etter avtalt ringer jeg på ringeklokken utenfor hovedporten og han kommer ned i treningstøy, Oxford tennis på ryggen, de to forbokstavene i navnet på forsiden av høyre lår. Når han er ferdig med å holde rundt meg skifter han og vi går til en pizzarestaurant rett rundt hjørnet med hvite duker og ferdig oppdekkede bord. Kelneren kommer og tar høytidelig imot bestillingen, skjenker vann i glassene, setter fram en brødkurv og heller olje, så balsamico på en liten tallerken. Strør salt over. Når han henter den store pepperkverna klarer jeg ikke å dy meg og slipper fra meg et knis. Jeg føler meg som et barn blant voksne på en lite barnevennlig restaurant. Brødet i kurven ser tørt ut, men jeg tar et stykke og dypper det i anretningen foran meg bare for å være høflig.

- Har du sett Pretty Woman, spør jeg, mens jeg tar for meg av pizzaen, han spiser sin grønne salat.
- Føler meg litt sånn med knestrømper, silkeskjerf, bustete hår og dårlige manerer. Håper de tror at du er sugardaddyen min, fortsetter jeg og smiler så søtt jeg kan.

Han ler og rister på hodet.

Etter at vi har spist går vi mellom gedigne nye glassbygg og byggeplasser, det er nesten ikke et menneske å se noe sted. Vi kjøper hver vår øl på en späti og setter oss for å se på solnedgangen over Spree. Et rødt regionaltog kommer østfra og vender sydover akkurat idet han retter på meg og sier at det ikke er syd, men vest.

- Hvor tror du det skal? spør jeg drømmende.
- Potsdamer Platz.

Jeg ler og rister litt på hodet.

- Mest sannsynlig, ja. Men kan vi ikke i det minste late som det skal til München eller Trieste eller Dubrovnik?


- Gina Tandberg, Berlin, 4 juni

Relaterte artikler