Som en slags månerakett

Rune F. Hjemås slapp i september den nydelige boka «Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985 - 2018).» Vi feira den i Trondheim for et par uker sida. Her er talen fra hans redaktør til den kvelden.

Det er kanskje den mest berømte setninga du kan tenke deg. «Et lite skritt for mennesket...» og så videre. Det er på høyde med «Jeg har en drøm» og «Morna, Jens». Samtidig som den er aldeles forglemmelig og bitte liten. Fordi den er halvert her. Det er lett å glemme når du leser den, at Rune har kutta ut menneskeheten i tittelen og lar mennesket stå igjen alene. Med sine små steg. Sine små prøvende steg ut i verden. En verden som kanskje skal være snill mot deg i dag. Kanskje slem. Kanskje framstå som den samme gamle. Kanskje overraske som aldri før. Umulig å vite, fra dag til dag.

Det eneste vi kan gjøre er stå opp, gå ut, ta enda et lite skritt. Som jo både er betryggende og fortvilende. For hvem av oss har ikke lyst til å være førstemann framme på en fremmed planet? Hvem har ikke lyst til å ha, som Neil Armstrong hadde den gangen, hele verdens oppmerksomhet? En ting som er helt sikkert når du gir ut en kortprosasamling i lille Norge er at du ikke har hele verdens oppmerksomhet. Du planter ikke et flagg i litt grått støv på en veldig grå planet langt der oppe. Og ingen heiser det her nede, heller. Dessverre.

Men kanskje burde de? I fare for å bli melodramatisk og selvhøytidelig på vegne av de tinga jeg setter høyest av alt, knall litteratur, så foreslår jeg at det burde de. Eller vi. Eller noen av oss. Flagge for Rune F. Hjemås og Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985-2018). Flagge og feire. Kanskje ikke gå i tog, det blir fort litt for 70-talls, men gå ut kan vi kanskje få til? Kanskje til et sted i Trondheim? Rune liker seg der, har jeg hørt. Kanskje kjøpe hver våre glass med noe godt og flagge. Altså skåle.

Og tenke på denne utgivelsen, denne veldig veldig fine utgivelsen, som en slags månerakett. Skutt ut i relativ anonymitet høsten 2016 i den generelle retninga av litterær evighet. Tenke og glede oss over at disse tekstene skal finnes for de eneste aliensa som fins i verdensrommet: ennå ufødte mennesker. De skal også, som vi, kunne bla i fotografiene til Rune en gang i tida. Og la seg forundre, bevege, more, fortvile.

Det er i hvert fall jeg, som har fått være Runes redaktør denne gangen, veldig glad for.

– NØH, 15/10-2016

Relaterte artikler