Forskjellen på da vi gikk hjem fredag og da vi våknet mandag? Snø. Snø i Oslo. Snø ellers i landet. Biler kolliderer. Mennesker sklir og ramler. Og vips snkker man om været igjen. Til og med det lille forlaget i Hesselbergs gate snakker om været. Forlag gjør ofte det. kanskje ikke så merkelig med tanke på hvor ofte de leser om været. Kan ikke bla i et manus eller åpne ei bok uten minst et snøfall eller en byge med regn. Kan for eksempel ikke åpne Tom Clarks A Short guide to the High Plains (Cadmus Editions, 1981) uten at været er med. Første diktet heter «Following Rivers into the Night», se om du finner snøen i det.
Following Rivers into the Night
I guess it's because
the only thing left in this West
I can have any real
respect for
are beauty of character
and beauty of nature
and you know the two
breed one another
in those long miles where
there is nothing to do
as the sun goes down
over the flat horizon
but watch it gold-ify
the surfaces of rivers
from the Belle Fourche*
(or Foosh, as the locals say)
to the Cimarron**
which will push on into
the darkness with its light
flickering over them like a skin.
Even the sun, striking out eyes
so blinding & frontal
all across Arizona
was there to tell us
not to cross
the state line
This becomes part of the
old slow story of the West
that begins when the
first snow falls
and ends when
the visitors depart
* Belle Foursche betyr såvidt jeg vet Vakre gafler, og ** Cimaroon betyr noe sånt som Slave på flukt, og er ikke det rare navn på et par elver? Ganske rar poet også, Tom Clark. En gang poesiredaktør for The Paris Review bare 22 år gammel. Etterhvert hjemvendt poet, prosaist og biograf. Og bor så vidt vi vet i California et sted.