F°
Snacks og satanisme
Verden er ikke stor, som bestemor sa. Som mora di sa. Som tante Trude sa. Som et søskenbarn på Gjøvik sa. Men hør, folkens: I nyeste utgave av The Believer – årets musikktemanummer – er vår gamle kollega Svein Egil Hatlevik (bildet til venstre) sitert i hovedartikkelen. Brandon Stosuy (hvordan uttaler man det etternavnet?) har vært i Norge for å forske på røttene til amerikansk black metal, øyensynlig med Hatlevik som veiviser. Til gjengjeld belønnes nordmannen med artikkelens epigraf, et langt og fint sitat hvor 90-tallets satanismebølge blir fortolket som et uttrykk for politisk avstumpethet:
I think it is interesting that black metal exploded in Norway immediately after the fall of the Soviet Union, and the final demise of the idea that fighting against the bourgeoisie and capitalist conservatives, including Christianity, could be defeated by revolutionary socialism. Now there is only one strategy: Burn the churches to inflict harm. (Les resten her.)
Vi gratulerer! Selve artikkelen er litt retningsløs, synes vi, og den klarer ikke helt å riste seg løs fra det mytologiske spindelvevet rundt Varg Vikernes og drapet i Tøyengata 40. Men Stosuy er morsom når han rapporterer fra et møte med Vikernes' medsammensvorne Snorre Ruch, som forlengst er rehabilitert og trakterer sine amerikanske gjester med «peanuts, pretzels, crackers».
Nei, norske satanister er ikke hva de en gang var! These pretzels are making me ... thirsty.
Relaterte artikler
-
Hilde Sofie Pettersen gir seg som redaktør i Fett. Som (åpenbart) betyr at bladet trenger ny sjef. Vi tok en liten prat med Pettersen om hvor fett hun har hatt det, og hvorfor etterfølgeren hennes, hvem enn det blir, ikke trenger å grue seg.
FF: Er det trist//greit/supert å gå av?HSP: Jeg føler jo at jeg har pusta dette bladet de siste årene og skulle gjerne fortsatt med det, men når man jobber så mye ulønna gjelder det å gi seg før man møter veggen eller blir minstepensjonist. Feminismen er i medvind, og jeg føler meg trygg på at Fett vil havne i trygge hender videre, så det er både trist og supert å gå av akkurat nå.
FF: Hva har du fått ut av tida som Fett-redaktør? HSP: Fett har både ført meg opp på en scene foran tusenvis av folk fra hele verden, og drevet meg til nattevåk ensom over tekstredigeringa. Utover selve bladproduksjonen og alt det innebærer, har jeg også lært en god del om meg selv. Og så har jeg møtt så mange engasjerte, inspirerende og supre folk at jeg blir blank i øynene bare jeg prøver å oppsummere det her og nå.
FF: Hva vil du si skiller Fett fra andre tidsskrift? HSP: Idealisme er utbredt i tidsskriftbransjen, men i Fett er den ekstraordinær. Styret, redaksjonen og alle bidragsytere lager Fett på dugnad, og det er et stort tilfang av folk som gjerne vil bidra. Og så er vi veldig gode til å lage fest. Selve bladet utmerker seg med en ofte lekende tilnærming til utfordrende tematikk, og solid fokus på det illustrative som viktig del av det vi formidler.
FF: Hva bør en eventuell ny redaktør være forberedt på/ kunne glede seg til? HSP: Bratt læringskurve og enormt masse fine folk å samarbeide med. Det er ikke noe å grue seg til, altså.
Og med det oppfordrer vi alle som føler seg kallet til å søke – kanskje Fett trenger deg?
-
jeg syns det blir vanskeligere og vanskeligerefordi jeg vil så mye merjeg går for egen maskinjeg blir aldri helt fornøydjeg blir redd for å bli avslørtog da må jeg gjemme megjeg tør ikke se for langt fremjeg vet at jeg har en stemmejeg må bare minne meg selv på detjeg jobbet som servitør i Osloog bodde i en treromsleilighet sammen med syv andrejeg vil gjerne gi ut en skive med små ressurser, på superkort tidjeg har ikke lyktes så bra i forholdene minejeg er god på vennskapjeg ble sammen med forskjellige gutter, drakk meg full, skulket skolenjeg kan føle meg liten og redd på innsidenjeg var den ukuleiblant kan jeg få frysninger når jeg syngerog da gjemmer jeg hendene på ryggenjeg er mest lik mamma
(klippet og limt fra «Sårbarhetens engel»; Stella nr. 1, januar, 2014)
-
Husker du den gamle institusjonleken der et ord, for eksempel «Levi's», ble hvisket fra munn til øre – munn til øre, for å ende opp som et annet ord, kanskje «te-fis»? (Eller «penis», hvis det var rampegutter med på leken. Det var det vel alltid.) Tre AD-er fra Westerdals har brukt hviskeleken som utgangspunkt for det nye kunstmagasinet 050, som kom på gaten denne uka. Vi mailet dem noen spørsmål om blekka og med svarene kom en aldri så liten teaser fra Frode Grytten.
FF: Hva er 050?050: Nullfemti er en visuell hviskelek hvor assosiasjonen til kunstneren blir uttrykt. Hovedtema for denne utgaven er rom, og dette er også ordet den første kunstneren fikk. Hennes første assosiasjon til ordet var foster, som hun visualiserte før hun ga foster videre til neste bidragsyter. Gjennom en reise av assosiasjonsord som psykotrope, bardo og apartheid, endte vi tilslutt med ordet deler. Vil du se hvordan, må du kjøpe magasinet :-)
FF: Hvorfor navnet 050 (Nullfemti)?050: Fordi hver utgave av magasinet har 50 bidragsytere som utgjør hele essensen av magasinet.
FF: Hvem er det som har bidratt?050: Magasinet inkluderer flere forskjellige kunstformer og kunstnere. Vi har med fotografer, illustratører, tekstforfattere, grafisk designere og eksponeringsdesignere. Kjente og ukjente.
FF: Hvilke kjente?050: Vi har med Jan Erik Vold og Frode Grytten som er mest kjente av de norske forfatterne. Clark Goolsby fra Statene. Maja Forsslund, svensk fotograf. Damian Heinisch og Bård Ek, kjente norske fotografer. Ellers er det jo veldig mange halvkjente som er dyktige. Og helt ukjente.
FF: Hvor kan det kjøpes?050: Torso, Tronsmo og Torpedo.
FF: Kan vi få en smakebit?050: Jada. Dere kan få kose dere med Frode Gryttens tekst. Han fikk ordet «stigmatisere». Ordet han ga videre: bilbukse. Værsågod:
Morgonen er sval og skrubba rein. Sidevindauga på BMW-en er rulla ned. Dei passerer nedlagte jernbanestasjoner og postkontor som har stengt. Dei kjem ut i opent landskap, vegen verkar å gå så langt som det er mulig å sjå. Eg liker verkelig å kjøre fort, sa han og held 120. Ho sit på passasjer-setet, stryk fingrane over låra hans, opnar smekken, drar fram pikken hans. Dei blir påkjørt like ved kyrkja. Det er den andre føraren sin feil. Ein Toyota Avensis med eit pensjonistpar bak rattet. Han er godt over 80 og har ikkje fornya førarkortet på tjue år. Dei overlever. Dei to i BMW-en blir kjørt til sjukehuset, men livet står ikkje til å redde for nokon av dei. Legane finn både blod og sperm på bilbuksene.