F°

I boka On becoming a novelist skriver John Gardner om fordelene ved å gå på skriveskole, knytte seg til skriveverksteder og jobbe kreativt i grupper. Det er gode steder, skriver han, fordi den skrivende føler seg normal i selskap med andre skrivende, føler tilhørighet. Men forfattere som styrer unna skoler og verksteder «... is probably in for trouble.» Som kanskje høres litt illevarslende – og kanskje upresist ut? Flertallet av forfattere har vel nettopp ikke gått på forfatterskole, samme hvilken form? Hun eller han har levd noen år, opplevd et og annet og bestemt seg for å skrive om det? Men det må vi ikke bli lurt av, skriver Gardner. Vi må ikke lese om livet til for eksempel Jack London og tro at den beste måten å bli forfatter på er å jobbe som sjømann eller skogsarbeider. Fordi, argumenterer Gardner videre, London levde i en tid da forfattere var samfunsstøtter og folkehelter, de ble holdt opp på en helt annen måte enn de (ikke) blir i dag. Gardner legger også til at London kunne hatt brukt for et semester eller to i Bø eller Bergen, fordi: «Though a tragic and noble man, he was a relatively bad writer.» Som litt skolegang ville reparert. Gardner trekker i samme sleng fram Hemingway og hans rettesnor om at den beste måten å bli god til å skrive på er å sette seg ned å skrive. Men han satte seg ned i Paris, er Gardners forsvar, sammen med flere andre store forfattere og med Gertrude Stein, ingen ringere, som læremester. Så finn sammen, sier Gardner. Et dårlig verksted er bedre enn ingen verksted. Les hverandre og diskuter/kritiser. Bare ikke ondskapsfullt. Ikke billig og bittert. Han eller hun som klarer å skrive levende litteratur gjør ikke det for å vise seg fram, men for å hjelpe andre, det kan være en ganske fin ting å gjøre.