F°

Kan konseptuell litteratur nærleses? Eller, mer presist: Kan den nærleses med utbytte? På siste side av Kenneth Goldsmiths Traffic – en bok bestående av 24 timers transkriberte trafikkoppdateringer fra New York-kanalen WINS (et slags «Midt i trafikken» i maratonformat) – har Marjorie Perloff oppdaget en skjult Fitzgerald-referanse. Når trafikkreporteren opprømt melder om køfri ferdsel over Williamsburg-, Manhattan- og Brooklyn-broene, «it's one big green light!», assosierer Perloff til Daisys grønne lanterne i The Great Gatsby: «Like Gatsby, Traffic's drivers long to reach 'that vast obscurity beyond the city' where all those tunnels and bridges lead, to the streets beyond – streets never mentioned in the radio bulletins.» Er dette å gå for langt? Stephen Burt mener så. I en ellers gemyttlig samleanmeldelse av Perloffs Unoriginal Genius, Kenneth Goldsmiths Uncreative Writing og Goldsmith/Dworkins antologi Against Expression i nest-siste utgave av London Review of Books avskriver han Perloffs forslag som «a perversely traditional reading». Har ikke Goldsmith innrømmet, kanskje, at han uvegerlig faller i søvn når han skal korrekturlese sine egne bøker? Rent praktisk kan en eventuell Fitzgerald-allusjon heller ikke være «uttenkt» på samme måte som i et fiksjonsverk. Radioverten sa det han sa; Goldsmith hadde neppe instruert ham på forhånd. Samtidig viser Perloff at Traffic sannsynligvis er satt sammen av trafikkmeldinger fra ulike dager. Kronologien stemmer ikke; når man går teksten nærmere etter i sømmene, oppdager man at 24-timers-forløpet er en konstruksjon. Verdt å merke seg: Det er nærlesning som gjør Perloff i stand til å fastslå at Traffic er en sitatkollasj. Det er også nærlesning som gjør henne oppmerksom på grønt-lys-metaforen. Burt kan godt mene at koblingen til Gatsby er «søkt» – men det samme kan sannelig også sies om en del påstander om «intertekstualitet» i modernistisk poesi. Spørsmålet er, som alltid, om lesningen er produktiv. Sier den oss noe nytt om verket (og verden)? Setter den hjernevindingene i virksomhet; fungerer den som «bensin for tenker'n» (som Tron Øgrim ville sagt det)? Sikkert er det at konseptuell litteratur ikke prinsipielt kan eller bør «skånes» for tradisjonell, nykritisk metode. At vi lærer oss å omgås kunst på nye måter, innebærer ikke at vi bør glemme alt autonomiestetikerne har lært oss om lesning og fortolkning. Tvert imot: Forsettet til konseptualismens pionerer var ikke å gjøre alt til kunst (dvs. tvinge «alt» inn i gallerirommet), men å se alt som kunst: å forstå kloden som eneste stort gallerirom, hvor dagliglivets tilfeldige readymades utstilles suksessivt. I motsetning til autonomiestetikerne, som kun bryr seg med tekster som adlyder bestemte sjanger- og formkrav, hevder konseptualistene at hele verden fortjener å bli «nærlest» – hva enten den manifesterer seg gjennom dikt, trafikkmeldinger på radio eller solas tegning på en hvit vegg.

Det har lenge skortet på syntetiserende lesninger, for ikke å si presentasjoner, av den konseptuelle 00-tallspoesien. To nye bøker – Marjorie Perloffs Unoriginal Genius og Craig Dworkin/Kenneth Goldsmiths Against Expression – ser ut til å kunne bøte på denne mangelen. Det ene er en monografi, det andre en antologi, men utgivelsene snakker med hverandre i en slik grad at Amazons «Frequently bought together»-anbefaling for én gangs skyld synes berettiget. Goldsmith er viet et helt kapittel i Unoriginal Genius; til gjengjeld er Against Expression dedisert til Perloff – og bøkene ble lansert med få ukers mellomrom. Spesielt morsomt, for oss nordmenn, er det at Dworkin/Goldsmiths antologi åpner med et utdrag fra Monica Aasprongs ekspansive permutasjonsdikt Soldatmarkedet, og at Paal Bjelke Andersen ca. 30 sider seinere er representert med en sekvens fra The Grefsen Address. Den privilegerte plasseringen skyldes riktignok at bidragene er ordnet alfabetisk, etter forfatterens etternavn – men likevel: noe å ta med seg, i disse mesterskapstider, og et symptom på at Norge er en pionérnasjon på dette feltet (vi venter med å hovere over fraværet av svensker til Emil Jönsson evt. knuser Northug i ettermiddag). «This volume keeps it focus – with a few deliberate exceptions – on works published or received in a literary context,» skriver Dworkin i sitt antologiforord. Behovet for avgrensing er forståelig, men premisset er likevel diskutabelt: Mange av de presenterte tekstene står i gjeld til sekstitallets intermediale kunstscene, herunder de konseptuelle verkene til Carl Andre, Lawrence Weiner, George Brecht, La Monte Young, Josepth Kosuth, Simone Forti og Marcel Broodthaers. Noen av disse blir nevnt i Dworkins fyldige introduksjon, men fraværet av eksempler gjør at antologien i en viss forstand hinker rundt på ett bein. Et stødigere bilde av den tekstbasert konseptualismen får man ved å krysslese antologien f.eks. med Liz Kotz' enestående Words to Be Looked At. Language in 60s Art, som også, as it happens, er tilgjengelig via Amazon (men spør gjerne din lokale bokhandler i stedet).