- Skal vi røpe hemmeligheten vår, Linda?


For halvannet år siden (våren, 2014) ga Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas ut diktsamlinga Mannen er vakker fra livet og opp. Som man kanskje kunne kalt en anatomisk kjærlighet– og begjærssamling? Eller et psykologisk dypdykk med ironisk distanse? Eller kanskje bare: dikt om ukulturen i velbehaget? Boka begynner i alle fall med et hei – og du burde ta deg tid, syns vi, til å si hei tilbake.


FF: Bøker med lange titler blir gjerne forkorta når forfatteren, eller her: forfatterne, snakker om den til seg selv og/eller andre, hvilken bruker dere om MEVFLOO?
U&L: «Mannen»

FF: Har dere det samme blikket på den mannlige kropp og anatomi?
U: Den mannlige anatomi fascinerer meg fortsatt. Spesielt rygger. Det tenkte jeg på her om dagen. Menn har så store og brede rygger.
L: Jeg tror jeg har mer fascinasjon for folks fascinasjon for kropp enn jeg har for kroppen i seg selv.

FF: Dere bruker jo bilder i boka av menn dere kjenner, ble de fornøyde med resultatet? Var det andre som følte seg utelatt?
U: Skal sies at vi ikke kjente alle. Noen ble headhuntet f.eks grunnet hårvekst og hudtone. Et par av dem ble litt fornærmet av et intervju vi gjorde med Smugi forbindelse med bokslippet, der intervjueren kommenterte at det ikke så ut som noen av dem trente.
L: Vi fikk også andre reaksjoner på at vi ikke hadde med supertrente kropper. Noe som er litt morsomt, lurer på om det sier noe om samfunnet.

FF: Det er ikke vanlig å skrive diktsamling i fellesskap, hva tenker dere om den prosessen nå? Blir det et engangstilfelle, eller kan det kanskje gjentas en gang?
U: Det var veldig betryggende å være to når det kom til å lese anmeldelser (de få en får på samtidslyrikk nå til dags), og snakke om responsen på boka, samt støtte seg på hverandre under debutantkvelder (de var skumle!), opplesninger og intervjuer. Vi har ingen umiddelbare planer om å gjenta prosessen, men kanskje det kan bli en oppfølgingsbok om 10-15 år der vi skriver om karriere, familie og huskjøp.
L: Jeg synes det ikke føltes så skummelt, men det var nok på grunn av at vi hadde hverandre. Kanskje det føles mer naturlig å ta litt plass og få oppmerksomhet som band enn som soloartist? Jeg synes også det var veldig fint å ha noen og jobbe sammen med i skriveprosessen og redigeringsprosessen, fylle kjøkkengulvet med dikt og diskutere rekkefølger, enkeltdikt, setninger og ord. Det var fint, motiverende og inspirerende.

FF: Diktene er ikke signerte og leseren må gjette hvem som har skrevet hva – men når dere leser høyt fra boka: leser dere bare egne eller også hverandres dikt?
U: Skal vi røpe hemmeligheten vår, Linda?
L: Nei, det synes jeg ikke vi skal.

FF: Diskuterer dere fortsatt parforhold og relasjoner på chat?
L: Boka er jo fiksjon, blanding mellom selvironi og samfunnskritikk, men den er jo basert på virkeligheten. Når det er sagt så snakker man jo ofte om relasjonene sine med venner, men jeg prøver alltid å snakke om relasjoner med personen jeg deler den med. Jeg har aldri vært så fan av sladder eller å fortelle venninnene dine at du skal slå opp med en fyr før han får vite det selv.
U: Det hender, men vi er ikke lenger så forvirra som vi var da vi skreiv boka. Vi snakker mest om litteratur nå til dags.

Relaterte artikler