- Sepp Blatter er en skummel fyr

Så er åpningshelga i EM unnagjort. To dager, fire kamper. Fire lag som holdt nullen, fire som sprakk. Resultatmessig holdt alt seg til laveste odds - med tysk seier over Polen (2-0), portugisisk over Tyrkia (2-0), kroatisk over Østerrike (1-0) og tsjekkisk over Sveits (1-0) - men som alle vet: det er alltid noe å snakke om i fotball. Og vi snakker med Flammes EM-panel! a) Hva tenker vi for eksempel om Alexander Frei (bildet), den sveitsiske kapteinen, som ble skadd i åpningskampen og antagelig mister resten av EM? Føler vi veldig med ham? b) Hvor sterke så egentlig Tyskland og Portugal ut? c) Og hva med den doble statsborgerskapsproblematikken som Sepp Blatter har kritisert. "En brasilianser på hvert bidige landslag"? Føles det kanskje litt merkelig når Polen bytter innpå brasilianske Roger Guerreiro? Les svar fra Richard Aarø, Frode Grytten og Karl Ove Knausgård under. Richard Aarø (rivaliserende forlegger og ingen fan av Sepp) — Sveits er ikke et land som vanligvis fremkaller min medfølelse, virkelig ikke. Jeg har sett Norge tape for dem på Ullevål, sammen med en forventningsfull niåring, som nok hadde håpet på jubel etter å ha opplevd utallige Brann-tap på samme bane (og blitt hånet av det hinsides ekle fenomenet Mini-Klanen - hvem kom egentlig opp med den perverse ideen?). Ikke desto mindre ble jeg til en viss grad grepet av Freis skade. Sveits er slett ikke ueffent som lag og var faktisk flere hakk bedre enn Tsjekkia i går. Jeg strekker meg til en firer på tristhets-terningen. Verre er det ikke. — Portugal så brukbare ut, men hadde betydelig svakere motstand enn Tyskland. Tyskland har full kontroll. Tyskland vinner! — Dette er et fotballmesterskap, ingen stammekrig. Sepp Blatter er en skummel fyr. Statsborgerskap er kravet, er det ikke? Frode Grytten (forfatter og heller ingen fan av Sepp) — Eg veit ikkje, kanskje litt vanskelig å renne over av empati for ein mann som til daglig spelar for Borussia Dortmund og som tidligare har utmerka seg med å spytte på motstandarar? Laget Sveits, derimot, spelte med ein entusiasme som hadde fortent noko betre enn 0-1 mot eit kjipt og kynisk Tsjekkia. — Umulig å vurdere dei opp mot kvarandre. Alle kampar har sin eigen dynamikk. Portugal møtte eit svakt Tyrkia. Tyskland møtte eit overtent Polen. Begge fikk med seg komfortable 2-0. Begge lag verka solide, med nokre spørsmålsteikn lurande på indre bane. Pepe og Deco var gode for Portugal. Ballack og Podolski var gode for Tyskland. Portugal slit ofte med psyken og humøret, ikkje minst hos trenar Scolari, den tidligare tungvektsboksaren. Og Ronaldo kan fort gå sur. Tyskland har ein keeper som verkar etla til å gå på ein solid schmell seinare i EM. Midtstopparane er høge, men kanskje ikkje dei med best 60-meter-pers? Men så lenge dei får støtte frå tyskarvennar som Tom-Henning Øvrebø tar dei nok seg lett fram til semifinale, kanskje mot Portugal. Det blir stas. — I bordtennis er det jo slik at absolutt alle landslag stiller med kun kinesarar på laget. Ser du på bordtennis i OL, er det bare kinesarar som spelar mot kvarandre, dei kjem frå ulike land, har ulike drakter og ulike flagg, men alle saman er utvandra kinesarar. Det danske bordtennis-landslaget har dansk-kinesarar på landslaget, Canada har canadisk-kinesarar, Frankrike har fransk-kinesarar, Uganda har ugandisk-kinesarar, Albania har albansk-kinesarar. Det er vel bare Sverige som no og då har med ein svensk-svenske på pingis-landslaget. Alvorlig talt, her skal altså handverkarar og målarar og rørleggarar kunne reise fritt og jobbe i alle land, vi veit jo at dei gjør ein mykje betre jobb enn til dømes norske handverkarar, då må vel dei beste brasilianarane få kunne reise kvar dei vil for å spele landslagsfotball? Eg må minne om at det kun er 11 plassar på det brasilianske landslaget. Jo, kanskje er det litt snålt at Polen byttar inn Roger Guerreiro, men like snålt er det at polakkane blei seinka av sine eigne, Podolski og Klose. Det er nasjonen som er den feilslåtte ideen, ikkje ideen om ein brasilianar på kvart landslag. Det er ei gåve til alle oss som glor på. Karl Ove Knausgård (empatisk forfatter) — Empati? Når det krangles her i huset, er det ofte den følelsen jeg beskyldes for å mangle. I mitt stille sinn forsvarer jeg meg da, men ikke i dette tilfellet. Er det kanskje noe jeg ikke har fått med meg? Skal man føle empati med en skadet fotballspiller? Hun som av og til beskylder meg for å mangle denne mest menneskelige av alle menneskelige følelser, syntes nemlig veldig syndt på Frei, og ga høylydt uttrykk for det flere ganger, ikke minst da hun så at han gråt. Stakkars! sa hun. Å, stakkars! Alt jeg så, var en voksen mann som gråt. Og at dramaturgien i det hele var av en slik art at avisene neste dag kom til å meske seg i den. (Når vi først er inne på skader og dramaturgisk timing, er vel få bedre enn den Teddy Sheringham la fram i et intervju jeg leste for en tid siden. Han ble spurt om hvem som var den beste spilleren han hadde spilt med, og svarte til manges, i alle fall her i Sverige, store forundring Ole Gunnar Solskjær. Og så sa han at den skaden som gjorde at Solskjær til sist måtte legge opp, hadde kommet under Champion Leauge-finalen i 99, og ikke i kampens hete, men i det øyeblikket seiersmålet var scoret og han for å feire gled på kne bortover. En for storslagen gest, det er hybris, det, og, som grekerne visste, punktet hvorfra fallet starter ...) Men den ikke-fotballmessige delen av fotballen er såklart viktig, store kamper blir ikke riktig store uten - jeg tenker for eksempel på det Zidanes skalle gjorde med VM-finalen i 2006, eller den tyske keeperen Schumachers nedboksing av den franske spilleren (Batiston, var det det han het?) i semifinalen i 1982. Vold, skader, spytting, håndgemeng, utvisninger, avtalt spill, alt det som fornuftige kommentatorer sier er en skam for fotballen, er egentlig en umistelig del av den. — Når det gjelder helgens kamper, vant jo alle favorittene, men bortsett fra i Tysklands tilfelle, var motstanden for svak til at det sier så mye om hvor de står. Kroatia, som jeg på forhånd satte min lit til, overbeviste jo ikke, men det kan ha vært fordi de ikke behøvde - en-null er alltid nok. Likevel er det vanskelig å tenke seg at de går hele veien. Portugal ... Jo, det var mye fint å se på, kvaliteten i alle ledd var ubestridelig, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at det offensive spillet deres, så ekstremt ving-basert, ikke var særlig variert, og om det er slik at de ikke har større repertoar, vil en sluere motstander enn Tyrkia lett kunne nøytralisere dem. En finale mellom Portugal og Spania ville være fantastisk, men, som den samvittighetsfulle leser vil huske, tror jeg ikke det går slik. Tipset mitt er fortsatt Tyskland-Spania (hvor de sistnevnte fort kan vinne 3-1.) — Når jeg tenker på Brasil, er det ikke bildet av Roger Guerreiro som først trenger seg på, derimot det av Ronaldo idet han forstår at de tre vakre kvinnene han har tatt med seg på sitt hotellrom, egentlig er transvestitter. Og at hele verden snart vil få rede på det.

Relaterte artikler