Sensommerdagboka: Linn Strømsborg

Vi sitter på et gammelt og godt sted. Ett vi har sittet på før. Det er trygt her. Vi har sittet en liten stund. Og nå har jeg bare tjue minutter cirka, sier Linn, før hun må skynde seg videre, til en annen avtale, så kanskje vi bare skal hoppe i det? Som er en ting Linn og jeg både er veldig glade og veldig lite glade i: Hoppe i det. Men åkei.

NØH: Hvor mange år har du vært på Øya nå?
LS: Hvor mange? Dette blir femtende gangen?
NØH: Femte gangen?
LS: Femtende. Jubileum, faktisk. Det er den festivalen jeg har vært på flest ganger. Jeg har aldri ikke vært på Øya. Altså siden jeg begynte å gå på den.
NØH: Er det fordi det er den nærmeste festivalen, geografisk?
LS: Ja-a, det er kanskje det. Jeg har jo bodd rett ved siden av festivalen hele livet. Og da jeg flytta, flytta Øya også. Det er egentlig en komplott mot min person i regi av festivalledelsen og musikkbransjen. Som er flaks for meg, egentlig.

NØH: Men er det ikke litt irriterende – eller pretensiøst - at det heter Øya selv om det ikke skjer på ei øy?
LS: Men var det ikke på en øy, da? Opprinnelig? Ble ikke den første arrangert på Kalvøya? La meg se. (Linn fisker fram smarttelefonen og googler. Den aller første før Middelalderparken, mener jeg, sier hun uten å se opp.)
NØH: Hva kunne den hett i stedet?
LS: Tøyafestivalen? Tøyenfestivalen? Nei, er det ikke noe som heter det allerede. Tror det. Å, Ja! Haha! Det var på Kalvøya (Linn ser opp fra mobilen igjen, stort smil om munnen.) De to første årene var de der. Derav navnet. Jeg hadde rett. Men festivaler har jo ofte navn etter hvor de ligger, så da kunne det jo f eks hett Calteksløkka-festivalen.
NØH: Hæ?
LS: Det er den løkka heter. Oppkalt etter en bensinstasjon eller noe sånt. Men det er et forferdelig navn.
NØH: Helt forferdelig.
LS: Ja, det funker ikke. Why change a winning team, sier jeg.
NØH: Det heter Never change a winning team. Det skjer midt i byen, så hva med midt i byen-festivalen? Eller i hjertet av byen? Hjertefestivalen.
LS: Å, herregud, det blir kleint!
NØH: Åkei, glem det.

(Liten stillhet.)

NØH: Så hva gleder du deg til i år?
LS: Arcade Fire! Kendrick Lamar! No. 4! Jeg gleder meg skikkelig til No. 4! Skulle ønske de spilte litt lenger utpå kvelden, men så blir det en ordentlig koselig åpning på dagen i stedet. Med kaffe og Paracet. Haha. I fjor var det Vazelina som spilte tidlig og det var også veldig fint.
NØH: Jeg har alltid lurt på hvorfor de har med vaselin i bandnavnet.
LS: Hva mener du?
NØH: Nei. Bare det. De høgger biler hele dagen, greit. Men hva skal de med all vaselinen?
LS: Det velger jeg ikke å tenke på. Ikke ødelegg for meg nå.

NØH: Du sa noe litt tidligere om at du ikke lenger kjenner igjen banda i små skrift lenger, er ikke det et slags veiskille?
LS: Ja. Og ja, det er jo det. Fordi før visste jeg hvem nitti prosent avbanda var, selv om jeg ikke likte dem så visste jeg hvem de var, mot nå hvor jeg kanskje har hørt om tjue prosent av dem. Og så har de blitt så mange band som bruker tall som bokstaver, det er en greie, og hvorfor det? Jeg tror mange av dem er emo-rappere og det er jeg kanskje blitt for gammal for. Jeg kunne sikkert likt det, men jeg har altså ikke fulgt med og da går det ikke lenger. Alle de tinga jeg skal se, har jeg sett før.
NØH: Det er vel et nokså velkjent aldringstegn, at vi heller ser ting om igjen?
LS: Ja. Og jeg leste en artikkel nettopp, faktisk, om at etter fylte 28, eller 30, eller noe, slutter å oppdage ny musikk. Men det er tull. Det er bare tull.
NØH: Ting forandrer seg fortere i musikken?
LS: Nei, det tror jeg ikke.
NØH: Men det er kanskje like mange døgnfluer nå som det var før?
LS: Joa. Men forskjellen nå er at jeg, heller enn å stikke innom Platekompaniet på Byporten tre ganger i uka, hører på den spillelista jeg laga på Spotify for to år siden. For di den er fortsatt like bra. Så det er mye min feil at jeg faller av. Jeg kunne gjort en større effort.

NØH: Man kunne kanskje sagt, gitt debuten din, at du ikke hadde blitt forfatter om det ikke var for musikkfestivaler, tenker du også det? Og er du på samme måte avhengig av dem for å fortsatt kunne være det?
LS: Men det var jo bare tilfeldig at «Roskilde» ble debuten min. Det var bare noen få sider i det jeg sendte inn som handla om Roskilde og det var da vitterlig du som ba meg skrive mer om det. Jeg ville aldri gjort det hvis ikke. Men jeg angrer ikke, altså. Tvert imot. Men jeg er ikke den store festivalforfatteren, liksom, det er jeg ikke. Men jeg elsker festivaler. Og konserter. Jeg har alltid elska å gå på konsert. Det vil jeg ikke slutte med.

NØH: Så der er en tydelig kobling mellom skrivingen din og musikken. Vil du f eks når du skriver at det du skriver skal ligne på noe du har lest eller noe du har hørt på?
LS: Jeg vil helt spesifikk at det jeg skriver skal høres ut som sangen jeg hører på. Og jeg drømmer om å skrive en bok som er som åpninga på Bon Ivers «Holocene». Eller debutalbumet til Daughter.

Relaterte artikler