F°

Malapropos Édouard Levés Selvmord, som forleden kom i norsk oversettelse, har vi utfordret et knippe norske Levé-fans til å nedtegne sitt eget selvportrett ut fra de samme «contraintes» som Levé opererer med i romanen ved samme navn (altså Selvportrett, som ble utgitt i fjor høst). Vårt format er riktignok kortere: max. 1115 tegn inkl. mellomrom, dvs. samme omfang som bokas baksidetekst. Førstemann ut er Bård Torgersen.

Jeg har tatt drosje for hundre og femtitusen i et land hvor beløpet ikke betyr noe. Jeg misliker sterkt de framtredende sidene til flere mennesker jeg er glad i. Jeg bryr meg ikke om at jeg lukter vondt. Jeg skyr metaforer. Jeg liker allegorier. Jeg vokste opp i et voldelig hjem. Jeg er fremdeles redd. Jeg synes ikke min lidelse er mindre verdt enn mannen jeg traff som hadde gått på en mine og mistet det ene benet, begge armer og øyne. Jeg har mareritt om at jeg er ham. Bestefaren hadde aldri vært lenger ut av Norge enn Sverige, han flyktet dit under krigen. Han pleide å stryke meg over håret. Jeg fantaserer om å stikke av fra alt. Jeg har stukket av fra alt. Jeg har kommet hjem. Jeg tar medisiner. Jeg kjenner etter i kroppen. Jeg lyver. Jeg snakker i søvne. Jeg sier gode ting om folk som ikke fortjener det. Jeg sier dårlige ting om folk som ikke fortjener det. Jeg er en god venn for noen. Jeg er en unnvikende slektning for min fars del av slekta. Sønnene mine heller øl over min brors grav. Jeg vil ikke dø. Jeg er mer redd for å leve evig. Jeg åpner for muligheten for at gud eksisterer. Bestefaren min var graver. Jeg smiler når jeg ser bilder av Einstein. Jeg mediterer til bilder jeg lager i mitt eget hode. Jeg kan ikke tegne. Jeg får godt betalt for å finnes til.