F°
Så mange navn
For et par dager siden spurte en kompis av hva jeg syntes om et navn hun lurer på å gi til sin nyfødte. Det er ikke viktig hva for et navn. Et fint navn. Jeg sa også så. Det er et fint navn, sa jeg. Og tenkte som jeg ofte gjør at de fleste navn er fine. Eller jeg tenkte at navn ikke er fine, de er greie, tenkte jeg, men så fort de blir gitt til et menneske, entrer det, selv om mange andre heter det samme, dette menneskes personlighet/identitet eller hva har du, og blir fint. Blir et navn mer enn bare et navn.
Og jeg tenkte litt det samme da jeg for noen øyeblikk siden leste disse linjene i Lars Noréns En dramatikers dagbok: «Jag är trött. Läste en artikel imorse om Celan. Heidegger kom och lyssnade på Celan två gånger när han var i Tyskland och läste sine dikter. Sista gången sa han till en vän: Celan är mycket sjuk. Obotligt. — Celan, Pinter och Beckett är de viktigaste förfatattarne under 1900-talet för mig... Ja, och Kafka. Kafka, naturligtvis, Kafka var den förste. Jag vet inte om Rilke är en nittonhundratalsförfattare. Jo, det är han.» Jeg tenkte på navn og navn. På hvordan Celan, Heidegger, Pinter og så videre kanskje er mer en et navn. Og våre egne kanskje ikke. Og om det gjør noe. Gjør det noe? Det gjør vel ikke noe?
Og så ser jeg en film om uhelbredelig sykdom — Jack Nicholson og Morgan Freeman i The Bucket List — to menn med kanskje et år igjen å leve som lager seg ei liste sammen over hittil ugjorte ting, og så gjør de noen av disse tingene. Ei liste med navn, på sett og vis, men når det er gjort, mer enn navn.
Og så ser jeg, etter filmen, en teaser på NRK (tror det var NRK) om en fyr der ute som blogger navnene på alle mennesker — nei, menn — han møter. En fyr som altså på sett og vis samler på navn. Kan man tenke seg hvor mange det blir? Livet føltes med ett fryktelig tungt. Og navnene mindre enn navn.
Relaterte artikler
-
I The Genesis of a Novel forteller Thomas Mann om tilblivelsen av kanskje hans mest berømte roman Doktor Faustus. Boka åpner med Mann på leseoppdrag i Chicago og Washington (Mann bodde like utenfor LA da han skrev DF, som for så vidt er overraskende, men kanskje ikke så overraskende). Dette skjer i det tredje året av andre verdenskrig og Mann møter viktige mennesker på turen. Blant andre visepresident Henry A. Wallace og Archibald Macleish som den gang var direktør for det amerikanske krigsdepartementets kontor for fakta og statistikk. Han møter også disse menns hustruer. Som han introduserer, i teksten, som nettopp det: hustruer: «... and his wife»: «... with their wifes»: selv ikke visepresidentens søster har noe navn: «Dr. Bruggmann, and his wife». Mens han mingler med disse menneskene husker Mann et tidligere møte med Maxim Litinov «and his charminbg british wife». Men så møter han Sigrid Undset. Fordi hun har takket ja til å bidra til en antologi som også Mann har takket ja til. Fordi hun er en av antologiens «ten world-famous writers». Og kanskje på grunn av nettopp det, har Sigrid Undset et navn. Hun er ikke Anders Svarstads hustru, hun er seg selv, sitt navn, sin tilstedeværelse. Så vet du hvor lista ligger om du er kvinne og mingler med en hvilken som helst verdenskjent Mann.
-
KVINNE(1): Har du leste noe Tranströmer, da?KVINNE(2): Nei. Aldri. Jeg har ikke hørt om han en gang, jeg. Det må jeg bare si at ... det var nytt for meg.
-
Var det Shakespeare som en gang spurte seg what's in a name, for å bedyre at det ikke ligger allverdens i det? Men det holder oss ikke fra dem, gjør det vel? Vi er glade i navn, vi har alltid vært det, vi dropper dem overalt og alle andre steder. Noen av oss gir seg selv nye navn. Noen av oss tar tilbake gamle. Så noe må det være i det, ikke sant? Det var i alle fall sånn jeg tenkte på toget fra Åndalsnes, over Dombås, til Oslo, og bestemte meg for å finne ut hvem av Jon Michelet og Dag Solstads navn som, hvis man stokker om på bokstavene (men ikke nødvendigvis bruker alle hver gang, men heller ikke den samme flere ganger), rommet flest fotball-lag verden over. For å bestemme en gang for alle, bestemte jeg, hvem av de to fotball-forfatterne som har mest peil på sporten. Vi begynner med Michelet.
Jon Michelet: Det første laget som slår en er den franske storheten OM. En forkortelse, riktgnok, men det får gå. Og fra samme liga: Nice, som ble stifta i 1904 og var opprinnelig mynta på friidrett og kroppsøving. En norsk klubb fra samme år: Mo. Som en gang i tida hadde Trond Sollied i førsteelleveren. Mer norsk: Holmen fra Asker, som på 30-tallet hadde skøyte-ess og landslagsspiller Harald Strøm i sine rekker. Og Ihle, dessuten, ikke langt fra Raufoss, som spiller hjemmekampene sine på «Grønlandssletta». Og Teie, fra Nøtterøy i Vestfold. Hollandske NEC. Slovenske Celje. Polske Lech. Skotske Leith. Hvor The Proclaimers er så glad i solskinnet. Meksikanske Léon. Indiske JCT, som ble stifta i fantastiske 1971 og spilte, bare noen få år senere, med legendariske Inder Singh på topp. Jeg snubler også over irske C.I.T. og belgiske Mélen, ikke akkurat storheter noen av dem, men greit. Og brasilianske Leme, som bare er et par år gammel, men alderen skjemmer som kjent ingen, og kunne vi tenke oss Jon M uten en gjeng med brasser rundt seg? Hva blir det i sum? 15.
Kan Solstad toppe det?
Dag Solstad: Sola, åpenbart. Hvor Gunnar Aase en gang fløy opp og ned på vingen. Og ODD, dessuten. Som gjør det bra om dagen, selv om Tommy Lund Svindal har bestemt seg for å legge opp. Og med ODD er ikke Odda langt unna, som er tjue år til neste år og helt sikkert kunne tenkt seg en emosjonell retur fra sin store sønn Håkon Opdal som støver ned på benken til Brann om dagen. Og Os, som hadde Erik Just Olsen på laget på syttitallet. Og Alta, som har fostret både Trond Fredrik Ludvigsen og Tore Reginiussen i moderne tid, samt Bjørn Wirkola i hin. Og svenske Sala, fra svenske Sala. Og svenske Sosdala, hvis vi driter i tødler, og det gjør vi. Som gjør at vi kan slenge på sveitsiske Toss også. Og hollandske Oss. Og ungarske Solt, som ikke er noe særlig, men hvis hjemby var strategisk særs viktig i den ungarske revolusjonen av 1848. Og brasilianske ASA. Og brasilianske GAS. Og Al-Sadd fra Qatar som kanskje, kanskje ikke skal bli VM-vert. Hva blir det i sum? 13.
En knapp 15 – 13 seier til Jon Michelet, med andre ord. Solstad var sterkest i Skandinavia, mens resten av verden hjalp Michelet fram. Når det er sagt har vi sikkert oversett et lite (eller stort) lag her eller der. Det kan alltids hende. Og i så fall: bare si fra, så korrigerer vi resultatet om det trengs.