F°
Rykk tilbake til start
Sa ikke Henry David Thoreau noe sånt som at tida bare er en bekk han fra tid til annen fisker i? Men så var det dét diktet av Raymond Carver, The fishing pole of the drowned man, hvor alt går ettertrykkelig i dass. Og Paul Valery noe sånt som at framtida ikke er det den en gang var? Men så har du den sangen av Death Cab For Cutie, The new year, hvor dem synger «this is the new year/ and I don't feel any different». Det nye, det gamle, det andre, det samme. Og legger vi dem sammen er vi faretruende nær den drikkeglades variant av høna og egget: er det halvfullt eller halvtomt det jeg løfter til munnen? Legg til Dean Martins glade refreng fra hin tid: «Hey brother, pour the wine», CS Lewis litt mer pragmatiske, tørrvittige observasjon at framtida er noe vi alle nærmer oss i ei fart av seksti minutter i timen, og den noen ganger velkomne, alltid litt snodige meldinga fra det gode gamle Monopolspillet: Rykk tilbake til start. Og hva har vi? Kanskje en idé om hva vi skal i dag. Ut til bekken. Inn i det nye. Tilbake til det gamle. For å begynne alt. Fortsette ingenting. Og kanskje — eller: forhåpentligvis — begynner det fortsatte med dette skiltet på vei opp fra bana: gode tider i vente
Relaterte artikler
-
For seks år sidan ga Frode Grytten og Jens Hauge ut boka Det norske huset (2009) her på Flamme. Ei bok om plankehytta, eller trehuset, i tekst og bilete. Bilete frå Jens, tekst frå Frode. Om desse trekkfulle romma nokre av oss spikrar saman i trekronane, langt bortanfor bustadmarknaden, nikkeiindeksen og styringsrenta.FF: Det med å skrive til foto er jo ein ikkje heilt ukjent øvelse, forfattarar likar som regel fotografar – korleis var di oppleving sånn i det generelle med å skrive på det viset?FG: Eg har jo vore journalist i BT, og noko av det kjekkaste med den jobben var å skrive bildetekstar. Eg elska det, rett og slett. Å få til ein tekst som sa noko meir og som ytte bildet rettferd. Men det er ei vanskelig grein også, lett å snuble inn i bildet og øydelegge noko som gjerne er ferdig og nok i seg sjølv. Her hadde eg ei sterk kjensle av å skrive til eit livsverk, Jens Hauge har brukt så mykje tid og krefter på å fotografere desse hyttene, og han har gjort det så bra og ordentlig, at det først tynga meg ned. Det løsna då eg skjønte at eg kunne skrive tekstane slik ungane hadde bygd hyttene, ved å stjele, rappe, herme og leike meg. Ein lånt hammar, nokre bortrøva plank, ein lenestol frå bestemor.
FF: Kan du gå forbi eit nytt trehus utan å tekste Jens, eller skrive nokre rader?FG: Nei, det går ikkje. Eg har ein dialog gåande med desse trehyttene framleis. Eg ser på dei og tenker kven som har lagd dei. Gutane er oftast vekke, dei har gjort seg ferdig, men du ser personligheita deira i bygget, kven dei er og kven dei er i ferd med å bli. Kvar hytte er sitt eige TM.
FF: Ei av bokskapene i boka, galskapen i boligmarknaden og meklaren som Mefistofeles til vår sosialdemokratiske Faust, er like om ikkje meir aktuell no som då – kva er det som driv det norske fellesskapet i den her retninga, trur du? Kanskje vi ikkje les nok bøker som DNH?FG: Då boka kom ut, var det eit par meldarar som meinte at boka slo inn opne dører. Vel, dei dørene verka ikkje å stå så jævlig opne, spør du meg. Men av og til hamnar ein litt for nær heimen, gjør ein ikkje? Det kan vere ubehagelig. Vi hamna elles ganske langt ute når vi tok til å tenke på ein heim som eit investeringsobjekt. Men det må finnast ein måte å kontrollere folk på, og sikre at vi held konsumsamfunnet gåande. I desse siste tiåra har det skjedd gjennom bustadmarknaden, vi er blitt fortalt at vi er mykje rikare enn det vi faktisk er, gjennom våre lån og gjennom våre bustadinvesteringar. Slik har ein vore i stand til å sikre konsum og økonomisk oppgang, det har skjedd gjennom gjeld, og ikkje gjennom reell velstandsauke. På eit tidspunkt kjem dette til å kollapse, og kven trur du vil få den rekninga på bordet?
FF: «Heile ideen med å bygge var å halde på,» skriv du ein stad i DNH, og har du kanskje samme sentimentet når det gjeld skriving? Sluttar skrivinga/manuset/boka å virke i deg så fort ho er publisert?FG: Jo, det er nok slik. Eg må leve med dei bøkene etter at dei er ute, og det er fint det, eg leser framleis opp frå Det norske huset no og då, men huset er forlatt, kanskje har det flytta nokre nye folk inn der, ja, det har jo det, sidan den boka har hatt eit såpass godt liv, men eg er ikkje der lenger. Eg har sett meg i Golfen, sett på noko bra musikk og kjørt vekk for lenge sidan.
-
For halvannet år siden (våren, 2014) ga Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas ut diktsamlinga Mannen er vakker fra livet og opp. Som man kanskje kunne kalt en anatomisk kjærlighet– og begjærssamling? Eller et psykologisk dypdykk med ironisk distanse? Eller kanskje bare: dikt om ukulturen i velbehaget? Boka begynner i alle fall med et hei – og du burde ta deg tid, syns vi, til å si hei tilbake.
FF: Bøker med lange titler blir gjerne forkorta når forfatteren, eller her: forfatterne, snakker om den til seg selv og/eller andre, hvilken bruker dere om MEVFLOO?U&L: «Mannen»
FF: Har dere det samme blikket på den mannlige kropp og anatomi?U: Den mannlige anatomi fascinerer meg fortsatt. Spesielt rygger. Det tenkte jeg på her om dagen. Menn har så store og brede rygger.L: Jeg tror jeg har mer fascinasjon for folks fascinasjon for kropp enn jeg har for kroppen i seg selv.
FF: Dere bruker jo bilder i boka av menn dere kjenner, ble de fornøyde med resultatet? Var det andre som følte seg utelatt?U: Skal sies at vi ikke kjente alle. Noen ble headhuntet f.eks grunnet hårvekst og hudtone. Et par av dem ble litt fornærmet av et intervju vi gjorde med Smugi forbindelse med bokslippet, der intervjueren kommenterte at det ikke så ut som noen av dem trente.L: Vi fikk også andre reaksjoner på at vi ikke hadde med supertrente kropper. Noe som er litt morsomt, lurer på om det sier noe om samfunnet.
FF: Det er ikke vanlig å skrive diktsamling i fellesskap, hva tenker dere om den prosessen nå? Blir det et engangstilfelle, eller kan det kanskje gjentas en gang?U: Det var veldig betryggende å være to når det kom til å lese anmeldelser (de få en får på samtidslyrikk nå til dags), og snakke om responsen på boka, samt støtte seg på hverandre under debutantkvelder (de var skumle!), opplesninger og intervjuer. Vi har ingen umiddelbare planer om å gjenta prosessen, men kanskje det kan bli en oppfølgingsbok om 10-15 år der vi skriver om karriere, familie og huskjøp. L: Jeg synes det ikke føltes så skummelt, men det var nok på grunn av at vi hadde hverandre. Kanskje det føles mer naturlig å ta litt plass og få oppmerksomhet som band enn som soloartist? Jeg synes også det var veldig fint å ha noen og jobbe sammen med i skriveprosessen og redigeringsprosessen, fylle kjøkkengulvet med dikt og diskutere rekkefølger, enkeltdikt, setninger og ord. Det var fint, motiverende og inspirerende.
FF: Diktene er ikke signerte og leseren må gjette hvem som har skrevet hva – men når dere leser høyt fra boka: leser dere bare egne eller også hverandres dikt?U: Skal vi røpe hemmeligheten vår, Linda?L: Nei, det synes jeg ikke vi skal.
FF: Diskuterer dere fortsatt parforhold og relasjoner på chat?L: Boka er jo fiksjon, blanding mellom selvironi og samfunnskritikk, men den er jo basert på virkeligheten. Når det er sagt så snakker man jo ofte om relasjonene sine med venner, men jeg prøver alltid å snakke om relasjoner med personen jeg deler den med. Jeg har aldri vært så fan av sladder eller å fortelle venninnene dine at du skal slå opp med en fyr før han får vite det selv.U: Det hender, men vi er ikke lenger så forvirra som vi var da vi skreiv boka. Vi snakker mest om litteratur nå til dags.
-
I vår ga Victoria Durnak ut sin andre roman, Torget. Om Elin som har et intimt forhold til gratistorget på Finn.no, om kjæresten til Elin som forsøker å ha et intimit forhold til henne, og Plakatmannen som en gang hadde et intimit forhold som på sitt vis involverte både Ingmar Bergman og Woody Allen. Boka fikk veldig gode anmeldelser og forfatteren ble sågar invitert hjem til Finn.no. Men hvordan går det med den etter sommeren, er gratistorget fortsatt where it's at? Og hvordan har Elin det? Er hun og forfatteren som skrev henne fortsatt på talefot? FF: Hvordan er forholdet mellom forfatter (Victoria) og hovedperson (Elin) et halvt år etter?VD: Vi er som to venninner fra videregående: møtes jevnlig, har sterk felles fortid og mye å si til hverandre, men trenger ikke å snakkes hver dag.
FF: Er begge like besatt av Finn og gratistorget?VD: Vet ikke om Elin har trappet ned på Finn-aktiviteten og brukt tida på å rydde opp i sitt eget liv. Selv er jeg innom torget 1-5 ganger i uka.
FF: Ser du på gjenstandene og menneskene rundt deg på samme måte siden du ga ut romanen?VD: Vil si det er ganske likt. Jeg lurer fortsatt på hva de jeg passerer jobber med, hva slags rutiner de har og hvordan leilighetene deres ser ut. Stiller nysgjerrigheten ved å lese interiørblogger og intervjuer med folk om deres daglige gjøremål.
FF: Har du kjøpt noen nye plakater?VD: Ingen! Jeg synes det er vanskelig å gå til anskaffelse av noe for så å henge det på veggen. Liker best å klistre opp det jeg får av andre, som postkort. FF: Og hvordan har du det generelt med ideer etter at du har gjennomført dem, viskes de av tavla eller blir noe av dem med videre, preger deg, forandrer deg aldri så lite?VD: Jeg tenker masse på arbeidene jeg har gjort. Det er blant annet ved å gjøre det jeg får nye ideer, for jeg har jo fortsatt mange av de samme spørsmålene. Hva gjør vi for andre? Hva gjør vi for oss selv? Hvorfor og hvordan vil vi være sammen?