Romanen-i-maleriet

«All words destroys [sic]. When you have nothing more to say, your brain works,» står det skriblet på et av Bjarne Melgaards verker fra 2001. Utsagnet er paradoksalt, for Melgaards nyåpnede utstilling på Astrup Fearnley har usedvanlig mye å si oss – ikke bare visuelt, men også tekstlig. Disse maleriene må bokstavelig talt leses; til sammen inneholder de mer tekst enn en gjennomsnittlig utstillingskatalog. Det gjør museumsbesøket til en uvant opplevelse: Bildene må betraktes i flere omganger – først med fokus på farger og former, så med fokus på skriften, så tre-fire skritt tilbake for å analysere «det visuelle» i lys av «det litterære», deretter tre-fire skritt fram for å kontrollere at man faktisk leste riktig, osv. osv. Modernismens menn og kvinner har ved en voldsom kollektiv anstrengelse forsøkt å utdrive det litterære fra maleriet. Men så tidlig som på tjuetallet gjeninnførte René Magritte «billedteksten» som kunstnerisk virkemiddel (La trahison des images, 1928–29), en motbevegelse som kulminerte med popkunstens appropriasjon av reklame- og posterdesign på sekstitallet. Melgard er altså ingen pionér, i så måte. Når maleriene hans likevel oppleves som «fornyende», skyldes det bl.a. at tekstene tilsynelatende stammer fra et større, sammenhengende manuskript. Mange av tekstene inngår i en føljetong med overskriften «Chemical diary», og at et fotorealistisk maleri av en chihuahua – prominent plassert på utstillingskatalogens bakside – har fått påskriften «Jealous/ A novel by Bjarne Melgaard/ New York 2030». Hvordan ville så en roman av Bjarne Melgaard sett ut? Vi gjetter på en miks av Dennis Cooper og Kathy Acker. Sistnevnte namedroppes i John Kelseys katalogtekst «Rape and the City», hvor det ellers rapporteres at stuebordet til Melgaard er neddynget av «books by mainly gay women poets». Selv tolker Kelsey det romanmessige ved Melgaards seinere verker på denne måten: «The ‘novel’ … uses big painting to exhibit itself in the most shameless way possible. What it seems to want more than anything is to fail as a novel, and to display this in public, where its parody and ruination become exhibition value … So Melgaard enacts a sort of profanation of literature in the gallery, where language is put down (humiliated) in paint and ultimately sold off.»

Relaterte artikler