Reisop hvis du ...

detr første

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

... NEKTER Å BETALE

Allerede da jeg gikk inn gjennom hovedinngangen og lette etter noen å spørre, var setningen der – en mulig begynnelse på noe som kunne bli en skarp kronikk om markedsliberalisme. Eller kanskje setningen dukket opp enda tidligere, mens jeg ennå satt i bilen på vei innover mot Lørenskog – altså før jeg hadde kjørt inn i parkeringshuset, trukket parkeringslapp og sett bommen gå i været – fordi jeg hadde vært her tidligere og irritert meg over det samme hver eneste gang: mangelen på anstendighet, og ikke minst mangelen på opprør, apatien. Men også jeg fant meg i det, og kom til å finne meg i det, denne gangen som alle andre ganger før: Jeg aksepterte regelen som sa at jeg måtte betale en hundrelapp i parkeringsgebyr for å besøke mamma på sykehuset. Ikke så rart kanskje, for i en slik situasjon har vel de færreste av oss overskudd til – eller tanke om – å drive opprør. Likevel var setningen der, uansett om den dukket opp på motoveien, idet jeg rygget inn på en ledig plass i enden av parkeringshuset, eller den meldte seg først da jeg kikket nedover korridoren for å finne noen som kunne fortelle meg hvor jeg kunne finne mamma: «Det første som møter besøkende på Ahus er parkeringsautomatene.»

Jeg brydde meg lite om setningens mangel på nøyaktighet, at det første man møter inne i selve sykehuset, i foajeen, strengt tatt er en oversiktstavle, et kart og en slags resepsjon, og at setningen derfor kun har gyldigighet for privatbilister, og ikke de besøkende som ankommer med buss eller drosje. Vanligvis ville jeg derfor endret ordlyden, og skrevet om setningen slik at det var tydelig at saksforholdet kun gjaldt dem som kom kjørende i egen bil, i hvert fall dersom setningen skulle få innlede en skjønnlitterær tekst hvor hensynet til presisjon gikk foran tekstens hensikt. Men nå var det derimot hensikten som var viktig, intensjonen min om du vil, og den var å påvise hvordan det å ta seg betalt for parkering på et sykehus, og ikke minst den brede aksepten av overgrepet, sa en hel del om et samfunns samlete moral.

På kartet fant jeg flere avdelinger som hadde «hjerte» – enten som prefiks eller suffiks – i navnet, og jeg vurderte derfor å spørre en fyr i mørkeblå uniform, som satt innglasset bak noe som minnet om en skranke, om han visste hvor mamma var. Jeg tok et par skritt i retningen skranken, men idet jeg så at uniformen var et vekterkostyme, antok jeg at han neppe satt med noen oversikt over sengeposter, antagelig var han der av sikkerhetshensyn, for å forhindre psykotiske pasienter å være til fare for seg selv eller andre, og jeg gikk tilbake til kartet for å utgrunne dets allvitenhets mysterium.

I kronikken, som fortsatte å ta form mens jeg gransket kartet over de ulike avdelingene, ville paradoksalt nok en mer presis førstesetning virke villedende, mer upresis til og med, siden den vektla forskjellen mellom privatbilisme og kollektivtransport, og dermed rettet fokus mot et debattområde som ikke hadde noe med saken å gjøre – ikke denne gangen i hvert fall, da det var ene og alene fraværet av anstendighet jeg ville si noe om, hvordan ideen om frie markedskrefter for lengst syntes å ha fått full råderett på alle tenkelige områder, selv der hvor der hvor det burde være selvinnlysende å fordømme tankegangen av hensyn til medmenneskelighet. Og hvis jeg først skulle si noe om penger, noe jeg åpenbart ville, var det nødvendig å fremholde at leger og sykepleiere fortjener minst dobbelt så høy lønn som i dag, og enda viktigere: kortere skift, kortere arbeidsdager, for å minske sannsynligheten for at de selv skulle ende opp som pasienter, unødvendig tidlig. Men jeg visste samtidig hvordan økonomene ville svare i motinnleggene sine, dersom de i det hele tatt kom til å ta bryet med å kommentere kronikken. Blant annet ville de si at det var økonomien som muliggjorde lønnen til legene og sykepleierne, og at økt lønn betinget økonomiske oppgangstider, noe som også sikret medisinske fremskritt. Men det er jo ikke Europark eller andre private aktører som betaler lønningene til helsepersonell, men staten. Ikke direkte, kunne de finne på å svare, men det økonomiske systemet er uhyre komplekst – selv om det er enkelt, uhyre enkelt – fordi de trenger myten om systemets kompleksitet for liksom å rettferdiggjøre økonomlønningene sine.

Men det var ikke den eneste myten tilhengere av det såkalt frie markedet likte å ty til for å prøve å tilbakevise meningsmotstandere som snakket om anstendighet (og andre begreper som måtte ryddes av veien av hensyn til inntjening), og den største myten av dem alle handlet om verdiskapning, troen på at et parkeringsselskap i Lørenskog bidro til BNP fordi de betalte lønnsavgift og bidro med skattekroner, mens sykehuset var en ren parasittisk virksomhet.

Hver gang jeg hørte en slik eller lignende argumentasjon, tenkte jeg på noe Bent Sofus Tranøy skrev i Markedetes makt over sinnene, hvordan det fantes en utbredt forestilling om at for eksempel en som lagde potetgull gjorde mer nytte for seg enn enn en lege, av samme resonnement som ovenfor. Men som Tranøy påpekte kunne man tenke seg at det motsatte var tilfelle, at (alle) helsetjenester var konkurranseutsatte, usubsidierte og styrt av utelukkende private aktører, mens produksjon og distribusjon av potetgull var statsfiansisert, hvor hver enkelt borger fikk utdelt en viss mengde potetgull i uken. Gitt argumentet om bidrag vs. parasittisk virksomhet, ville sykehuset styrket den økonomiske veksten, mens potetgullprodusenten var et nødvendig onde som bare kostet staten penger. Når det en gang forholdt seg omvendt, sa dette noe om nødvendigheten av helsetjenester, at de var umistelige for at samfunnets innbyggerne skulle oppleve et minimum av trygghet, mens potetgullproduksjon og parkeringsvakter hadde liten eller ingen betydning for velferdsstaten. Av den grunn ga det ikke mening å vise til en bedrifts inntjening, det var ikke skattekronene eller arbeidsgiveravgiften som ga en næring dens rett til å eksistere, snarere tvert imot. Desto mer man måtte vise til omsetning for å argumentere for bedriftens nødvendighet, desto større var sjansen for at det ikke fantes noe virkelig argument for at bedriften hadde noen samfunnsnytte. Jeg hadde med andre ord ingen vanskeligheter for å se for meg et samfunn uten parkeringsgebyrer eller poser med potetgull. Men uten sykehus, leger og sykepleiere, var jeg overbevist om at samfunnsstrukturen ikke ville bestå særlig lenge. Noe er rett og slett for viktig til å kunne være styrt av økonomi.

Likevel fortsatte jeg å forestille meg hvordan motsvarene ville lyde, at jeg ikke forstod «systemet», at jeg ikke var «realistisk», at jeg var en drømmer, en idealist, som nektet å ta innover meg menneskets «natur», hangen til å handle utelukkende utifra «egeninteresser». Det var nesten så jeg kunne høre feillesningene deres av Adam Smith bli formulert i et språk som stammet fra en FrP-brosjyre. «Egeninteresser», ville de gjenta, «menneskenatur», ville de si, og med det ikke bare fremvise den snevreste betydningen man kan tenke seg av «egoisme», men også avsløre at de egentlig ikke hadde lest Adam Smith, i hvert fall hoppet over avsnittene hvor han nyanserer hva han mener med egeninteresse, slik som dette sitatet jeg for lengst hadde lært meg utenat: «Uansett hvor selvisk mennesket synes å være, så finnes det utvilsomt i dets natur noen grunnleggende prinsipper som får det til å interessere seg for andres skjebne. Noe som får andres lykke til å fremstå som viktig for oss, selv om vår personlige vinning kun ligger i gleden over å være vitne til en slik tilstand.» Men like kunnskapsløse som skamløse ville de vise til regneark, budsjetter, tabeller og annen heksekunst, og stilt overfor rutenettet i Excel kommer moralen alltid til kort, fornuften også – det til tross for at det er mulig å regne på hva det sparer et samfunn å ha for eksempel uthvilte leger og sykepleiere, pasienter som faktisk blir ferdigbehandlet før de blir sendt hjem, kortere helsekøer og kortere behandlingstid, noe som igjen ville resultert i at syke mennesker ble raskere friske, og dermed raskere tilbake i arbeid.

Men man bør egentlig ikke regne på det, for gjør man det, har man allerede gitt markedstanken fritt leide inn på et område hvor den strengt tatt ikke bare bør holdes unna, men kjeppjages av uniformerte vektere straks tanken viser seg i døra. For et samfunn som ikke forsøker å skape mest mulig trygghet for innbyggerne sine, koste hva det koste vil, ender før eller siden opp med det motsatte: et samfunn hvor kun de sterkeste overlever.

«B4,» var konklusjonen jeg trakk, det var dit jeg skulle, for ifølge kartet lå alle hjerteavdelingene i den samme fløyen, hvis fulle navn antagelig var «Bygning 4». Og dersom det var en logisk planløsning – noe jeg antok at det var siden bygninger av en slik størrelse ikke oppføres uten den strengeste orden –, burde jeg klare å finne frem på egenhånd. Jeg er tross alt arkitekt, tenkte jeg og ruslet nedover handlegaten som utgjorde halve førsteetasjen av hovedbygget. Jeg passerte et apotek, en blomsterforretning og Narvesen, men fant ingen skilt som annonserte hvor «B4» befant seg. Men jeg kunne jo bare ringe mamma, hun visste sikkert hvor hun var. Ingen svarte.

Pappa da?

Pappa svarte og sa at jeg måtte ta til høyre etter Narvesen, ta heisen opp i tredje etasje og forhøre meg der. Jeg trykket på knappen, heisdøren åpnet seg, og idet jeg trådte inn i heisen kunne en mild kvinnestemme over høyttaleranlegget fortelle meg at heisen skulle opp. Jeg trykket på «3», og den samme stemmen kom med en ny beskjd: «Dørene lukker seg», og dørene lukket seg, og heisen beveget seg raskt oppover i sjakten, nesten friksjonsløst, uten å riste, til stor forskjell fra forrige gang jeg hadde besøkt mamma her, en del år siden nå, før oppussingen i alle fall.

– Hei, sa jeg til en sykepleier idet jeg kom inn på avdelingen. – Jeg skal besøke moren min, Kjersti Borgen Reisop, heter hun, kan du fortelle meg hvor jeg finner henne?

Sykepleieren ba meg stave etternavnet, tastet det inn på dataskjermen, og kunne fortelle meg at jeg hadde gått feil: – Det er på den andre siden av gangen, sa hun og pekte gjennom døren.

Akkurat da ringte mamma meg opp igjen og sa at hun var på vei til undersøkelse: – Ultralyd av hjertet, sa hun, fullstendig unødvendig, spør du meg. Du får bare vente nede så lenge, det tar visst ikke så lang tid.

Jeg tok heisen ned igjen, kjøpte meg en kaffe på Narvesen og gikk og satte meg i det roligste ventearealet jeg kunne finne: fem rekker med beige skinnsofaer, og alle var ledige. Her ble jeg sittende å studere limtrekkonstruksjonene, hvordan samtlige søyler hadde tilløp til sprekkdannelser selv om de bare var noen få år gamle. Men hva det kunne komme av, visste jeg ikke. Billige materialer kanskje, en entreprenør som ville spare noen kroner, en fabrikk i Latvia som brukte gammelt lim? Jeg åpnet Safari på mobilen og googlet Ahus, men akkurat idet jeg fant det som kunne se ut til å være arkitektenes hjemmeside, ringte mamma og sa at jeg kunne komme: – Rom 3320, sa hun, rett inn til høyre når du kommer inn i gangen.

Jeg banket på, åpnet døren og nikket forskiktig til et par andre besøkende som satt ved den andre sengen i rommet.

– Det er du som er Olav, ikke sant? kom det fra sengen. Jeg kunne så vidt skimte et grått hode titte frem fra det hvite sengetøyet.

– Eh, jo, ja, sa jeg og visste ikke hva mer jeg skulle si, men nikket igjen til de andre beøkende og fortsatte innover i rommet. Hvorfor var det sånn at mamma alltid fikk det innerste rommet? Også forrige gang jeg besøkte henne på Ahus, og gangen før der igjen, hadde hun ligget innerst, eller ytterst, alt ettersom hvordan man så det, nærmest vinduet i alle fall, en tilfeldighet, selvfølgelig, men som gjorde at jeg ikke kunne forestille meg andre måte å gå inn i et rom på enn å måtte passere pasienten som lå nærmest døra.

Jeg lente meg over sengen, ga mamma en klem og spurte hvordan hun hadde det. Hun heiste på skuldrene, hadde munnen full av en hvetebolle og mumlet noe om at det var bra, før hun svelget, smilte og sa at hun var veldig glad for å se meg.

– Men hvordan føler du deg? sa jeg, noe som antagelig er det dummeste man kan si til noen som i hui og hast er blitt innlagt på sykehuset, siden svaret aldri kan være «helt topp» eller «alle tiders».
– Ikke vær så alvorlig da, det går bra med meg, selvfølgelig går det bra med meg, men hvordan går det med deg? Har du gjort noe spennende i dag?
– Men hva med ultralyden av hjertet, sa jeg, fikk du svar på undersøkelsen?
– Hjertet var helt fint, som hos en ungdom, men herregud, det kunne jeg jo fortalt dem om de hadde orket å spørre.
– Så du sier at undersøkelsen var bortkastet?
– Nei, kanskje ikke bortkastet, det er jo viktig at de får noen å øve seg på, og et gammel drog som meg er nok en vel så egnet forsøksperson som en annen. Men slutt å se så engstelig ut, det holder at faren din bekymrer seg. Fikk du kjøpt øyedråpene?

Jeg rakte henne flasken.

– Bare legg den på nattbordet, du.
– Og her er sjokoladene og frukten, sa jeg og la posen ved siden av en vase med tulipaner.

En merkelig skikk, tenkte jeg, alle disse blomstene som sykepleierne, av hensyn til luftkvaliteten, må bære ut av rommet hver kveld, og inn på rommet hver morgen, bare for at man skal ha noe fint å se på. Men tenker man noe særlig på blomstene når man ligger slik, undret jeg meg, hjelper blomstene på humøret, eller er de, idet de visner, en kjølig påminnelse på naturens gang, en tanke som neppe medfører lindring.

Jeg tok ut en Troika fra posen, rakte den til mamma, men hun ristet på hodet og pekte på hvetebollen: – Men skal ikke du ha en sjokolade selv da, spurte mamma.

Jeg satte meg, åpnet plasten og tok en bit av sjokoladen mens jeg så meg rundt i rommet.

– Fint her, synes du ikke? sa mamma.
– Ikke så verst, sa jeg, men hva er konklusjonen?
– Konklusjonen?
– Ja, eller diagnosen, da?
– Jeg har fortsatt parkinson, hvis det er det du lurer på, sa hun og gliste.
– Men hva med besvimelsene?
– Jeg trodde du hadde stilt en diagnose, jeg?
– At det kom av medisinene, mener du?
– Legen sa at jeg skulle høre på deg.
– Det sa han vel ikke.
– Hun sa det jo, for du hadde visstnok helt rett, det var medisinene, de halverer dosen, så ser de hvordan det går, og så slipper jeg ut om et par dager.
– Så bra.
– Selvfølgelig er det bra, jeg blir ikke akkurat bedre av å ligge her, snarere slapp og avmagret.
– Får du ikke middag?
– Klokka halv ett jo, men hvem spiser middag halv ett, skulle tro jeg var på gamlehjemmet, men der får de vel i det minste et lite vespermåltid mot kvelden.
– Men dere får vel kveldsmat?
– Selvfølgelig, jeg klager ikke, maten er topp den, og så får vi litt flytende næring gjennom den her, sa hun og pekte på drenet i armen: – Men sjokolade smaker bedre, kan du sende meg én likevel?
– Blir godt å få av hurtigkoblingen, sa jeg og pekte på drenet.
– Ikke akkurat usb, det her, nei, men den gjør for så vidt ikke noe ut av seg. Nok om meg, hva har du gjort i dag?
– Vært innom tennishallen en tur, og så har jeg skrevet. Du vet, det vanlige. Jeg rakte henne en Troika.
– Har du fått noen tilbakemelding på det du har skrevet så langt?
– Ja, noe fungerer, noe fungerer ikke, kanskje blir det bok, kanskje ikke, eller jo, det blir sikkert bok, det er vel heller et spørsmål om tid, om når jeg klarer å få manuset ferdig. Men julemiddagsscenen …
– Den du leste for pappa og meg sist du var hjemme?
– Den falt i smak, tror jeg.
– Morsom hun moren i den scenen, sa mamma og smilte.
– Festlig dame, ja. Men du skal selvfølgelig få lese igjennom alt sammen før boka kommer.
– Trenger ikke det.
– Hva mener du?
– Det er jo noe som heter kunstnerisk frihet.
– Frihet? Til å dikte opp?
– Nei, dummen, til å gjøre som du vil.
– Men jeg vil jo ikke akkurat sette hensynet til boka foran hensynet til deg og pappa.
– Kunstnerisk frihet, sa jeg jo, jeg bryr meg ikke, neppe faren din heller, det viktigste er at det blir bra nok, og om jeg kan bidra til det, er det en stor kompliment.
– Men …
– Og du svartmaler ikke.
– Jeg prøver i hvert fall å la være.
Vi ble stille, mamma myste mot vinduene, jeg skrev en melding til Isa.
– Er det Isabell du skriver til?
– M-m, sa jeg uten å kikke opp.
– Jeg synes Isabell har noen veldig fine formuleringer i diktene sine. Sånn som at det er støvet som får sola til å skinne.
– Pussig at du skulle si det, for jeg satt og skrev om støv i dag og vurderte å stjele den linja, men jeg kan jo ikke akkurat stjele fra Isa.
Alle stjeler.
– Og jeg mer enn noen, men man kan vel ikke akkurat stjele fra samboeren sin.

Mamma lo.

– Var du ikke redd? sa jeg.
– Redd? Jeg, nei. Holder vel at faren din engster seg, sa jeg jo.
– Du tenkte kanskje bare at besvimelsene ville gå over, at de ville gi seg av seg selv?
– Det tenkte for så vidt faren din også, at de ville gå over, men på den andre måten.

Og så begynte mamma å le igjen.

– Jeg ler så jeg rister, sa hun. Og det var en ganske morsom kommentar, og ikke så konvensjonell som den kunne virke, med tanke på at hun tross alt har parkinson.
– Men han har vært utrolig snill med meg altså, se blomstene han har kjøpt. Hun pekte på de ferskenfargete tulipanene på nattbordet.
– Og så er han her hele tiden, men godt han slapp i dag, du vet hvordan han er, han sliter seg helt ut med å ta vare på meg. Jeg er blitt en fulltidsjobb, jeg.
– Det er vel ikke riktig så ille?
– Mye verre, sa hun og lo igjen. – Mye verre. Hun løftet den høyre hånden for å vise hvor mye hun ristet.
– Du skjelver nesten ikke i det hele tatt, sa jeg.
– Nei, ikke så mye, sa hun og parodierte seg selv ved å forsøke å åpne sjokoladen på en tilsiktet desperat måte. Små flak av sjokolade, biter av trøffel og gele falt ned på dyna.
– Den sjokoladen der har blitt et rent helvete å åpne, sa jeg, egentlig alle sjokoladene fra Freia i grunn, etter at Kraft foods kjøpte opp fabrikken og bestemte seg for å pakke inn sjokolade i klam og ekkel plast.
– Gullpapiret på melkesjokoladen er også borte.
– Ja, der har du markedskreftene i fri utfoldelse, sa jeg.
– Men hjelper det å klage?
– Noen må si ifra, sa jeg. – Du vet det koster penger å parkere her, er ikke det ganske frekt?
– Du kan få igjen av meg, sa hun, men jeg skjønte at hun sa det bare for å erte. – Hvor mye skylder jeg?
– Kutt ut, det handler om prinsippet, svarte jeg.
– Så klart det handler om prinsippet, men du vet hvordan du kan lure deg unna, vet du ikke?
– Nei, det går ikke, de har bom som ikke åpner seg med mindre man betaler for billetten.
– Bare gå til innkjørselen, sa mamma, trekk en ny lapp, og bruk den isteden. Kanskje må du betale et par kroner, kanskje ingenting hvis du er rask nok.
– Funker det?
– Det holder ikke å beskrive et problem, du må også tilby en løsning.

Mamma hadde selvfølgelig rett: jeg gikk bort til bommen ved innkjørselen til parkeringshuset, så meg rundt, sjekket om det var noen parkeringsvakter i nærheten, trykket på knappen, dro til meg billetten, og skyndet meg til betalingsautomaten. «0 kr» lyste i displayet. Jeg fikk billetten i retur.
Bilen stod i enden av parkeringshuset, badet i kveldslys, som den eneste bilen her inne, ellers var det bare skygge. Kald betong, og kald skygge, tenkte jeg. Jeg småløp bort til bilen og satte meg inn. Og så vred jeg om tenningen, fulgte pilene til utgangen, dyttet billetten inn i automaten, så bommen reise seg, satte bilen i gir, slapp opp kløtsjen, og kjørte ut – eller inn i solnedgangen som en cowboy. Jeg ville ikke skrive noen kronikk, jeg ville heller skrive om hvordan Isa hadde lært både mamma og meg at det er støvet som får sola til å skinne.

Relaterte artikler