Reisop hvis du ...

Doc

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. Lyst på et drops?

... DRØMMER OM DOC' HALSLINSER (FRISK MINT)

Det var ikke så mye tanken på at den hadde vært i et av ørene mine, nesten hver natt de fem-seks siste månedene, som vissheten om at den også hadde ligget under sengen og badet i støv, som gjorde at jeg spyttet den ut straks jeg skjønte at det ikke var en halslinse, men en ørepropp jeg hadde ligget og suttet på i søvne. Men før jeg våknet, og før den gule skumgummibiten igjen befant seg på gulvet, badet mer i sekret enn støv denne gangen, mente jeg først å ha kjent den friske smaken av mint romstere rundt i munnhulen, før den deretter forvandlet seg til en General porsjonssnus, behendig plassert under overleppen. I drømmen hadde det riktignok ant meg at noe ikke stemte; et øyeblikk var det som om gjenstanden i munnen minnet mer om Havrefras enn noen av de andre formene den etterapet.

Antagelig var det noe med konsistensen som minnet om disse putene av korn og luft, som gjorde at underbevisstheten min hadde vært stand til å foreta en såpass rimelig gjetning, før den mer drømmeaktige logikken igjen hadde overtalt meg om at det var nikotinets virkning som medførte det kroppslige ubehaget. Idet den oppvåknendne bevisstheten omsider fortalte meg hva vemmelsen egentlig kom av, og den samtidig befalte meg å spytte – ikke bare øreproppen, men også gjentatte ganger tømme munnen for slim – stod jeg allerede bøyd over vasken på badet. Jeg spyttet og spyttet, skylte munnen med vann, og spyttet litt til, men var fremdeles ikke ved sterk nok bevissthet til å tenke at jeg burde pusse tennene for å ta knekken på alle eventuelle virus og bakterier. Isteden gikk jeg ut på kjøkkenet, åpnet skapet over vasken og tok frem flasken med whisky, fast bestemt på å desinfisere munnen så vel som svelget. Jeg åpnet korken, stakk flasketuten til leppene og helte i meg en så stor sup som jeg klarte.
Tenk om Isa våkner, tenkte jeg, tenk om hun kommer ut på kjøkken og finner meg sånn, med flasketuten mot leppene, halv fire om natten, i denne tilstanden, nervøs, stresset – hva vil hun tro?

Jeg så det for meg, Isa stående i døråpningen til kjøkkenet, med et blikk som uttrykte like mye forundring som engstelig velvilje, og med det uuttalte spørsmålet malt utover ansiktet hennes: Har du begynt å smugdrikke også nå?

Og hva hadde jeg eventuelt å komme med av forsvar? Si det som det var, at jeg hadde våknet av at jeg hadde den ene gule øreproppen i munnen, og at jeg derfor bare måtte skylle munnen med Glengoyne for ikke å bli syk av basillene? Jeg hørte hvordan det lød som en bortforklaring, som tidenes mest søkte alibi for å drikke sprit om natten, og satte derfor flasken så stille jeg kunne tilbake i kjøkkenskapet. (På den andre siden av lettveggen – ikke stort mer enn to tynne skiver av gips, strie og litt maling – lå forhåpentligvis Isa fremdeles og sov.) Jeg lot spriten surkle mellom høyre og venstre kinn noen ganger til, la hodet bakover og gurglet, før den til slutt gikk i vasken sammen med de eventuelle sykdomsfremkallende mikroorganismene. Men skulle jeg skylle ned, og enda en gang risikere å vekke Isa, eller skulle jeg bare la spriten ligge å dunste i vannlåsen og kummen?

Jeg skylte ned. Det var tross alt ikke uvanlig at jeg tok meg et glass vann om natten, så om hun faktisk våknet av kranen, ville hun vel bare tenke at det ikke var noe med denne natten som skilte den fra andre netter, og følgelig legge seg til å sove igjen med det samme. Av samme grunn, som for å gjøre det hele mer troverdig, fylte jeg et glass vann, før jeg slo det ut i vasken og satte glasset på kjøkkenbenken. Jeg kunne jo ikke drikke det! Jeg kunne jo ikke svelge! For kanskje fantes det fortsatt støvpartikler, rester av ørevoks og unevnelige, ørsmå smuler svirrende rundt i det desinfiserte – og følgelig mindre motstandsdyktige – spyttet? Kanskje hadde spriten tatt knekken på de gode bakteriene – jeg leste jo stadig om antibiotikaens uheldige bivirkninger i avisen – og dermed forvandlet munnen til en bankett for det jeg kunne bli syk av? Men hva slags sykdom kunne man få av å ha brukte ørepropper i munnen når man ikke engang svelget dem? Jeg skjønte at jeg var overspent, på grensen til nevrotisk – ja, såpass selvinnsikt hadde jeg, selv halv fire om natten –, men hvem blir ikke det når man bråvåkner fra sine fineste drømmer om halslinser, frokostblanding og porsjonssnus? Det var flere år siden jeg hadde sluttet å snuse, og jeg kunne ikke huske å ha kjent noe savn eller sug på lenge, men stirrende ned i sluket kunne jeg ikke unngå å tyde drømmen som noe annet enn et uttrykk for sublimerte behov.

Isas hoste lød gjennom gipsplatene. Var hun i ferd med å våkne?
Men stillheten fylte igjen lungene hennes, jeg kom neppe til å bli avkrevd noen forklaring.

Hva vissste jeg egentlig om virus og bakterier? Jeg hadde hørt om noro og e-coli, men antok at det ikke var sannsynlig at noen av dem skulle oppstå av seg selv, hverken i støvet under sengen eller i en av øregangene mine. Likevel var det denne typen virus og bakterier – og ikke hiv eller tuberkelbasiller (evnen til logisk tenkning hadde tross alt ikke opphørt helt) – jeg fryktet skulle sette seg i magen og resultere kvalme, oppkast og diaré. Derfor hentet jeg igjen frem flasken fra skapet, fast bestemt på å svelge denne gangen. Ånden var allerede fordervet av sprit, hvis Isa våknet ville hun uansett merke at det luktet av meg, så det var bare å drikke for i det minste å forsikre meg om at jeg ikke kom til å få vondt i magen. Først en stor slurk, så en liten slurk, og så en stor slurk til, før jeg igjen satte flasken tilbake i skapet. Det var ingen vits i å overdrive, det var ikke vorspiel, men et forsøk på å forhindre at jeg ble syk.

Tilbake i sengen ble jeg liggende å kjenne varmen bre seg utover brystet mens jeg lyttet til Isas like varme pust. Og først var alt bare godt, pusten og spriten virket beroligende, tanken på øreproppen lot seg nesten helt fordrive. Men så merket jeg at spiserøret sved. Den tomme magesekken hadde heller ikke mottatt slurkene med glede. Hvor mye hadde jeg egentlig drukket? Hver gang jeg lukket øynene begynte sengen å rotere langsomt med klokken samtidig som madrassen begynte å tippe slakt mot venstre, men idet jeg åpnet øynene igjen, smatt sengen brått tilbake til utgangsposisjonen, før det hele gjentok seg når jeg igjen glippet med øynene.

Jeg stod opp, listet meg ut på kjøkkenet, åpnet skapet over kjøkkenbenken – nei, ikke for å drikke mer, men for å sjekke hvor mye jeg allerede hadde drukket. Kanskje to desiliter? Halvannen i hvert fall, for flasken var nesten helt full i sted. Så husket jeg at jeg også hadde spyttet ut nesten en munnfull i vasken, og falt til ro med at det umulig kunne dreie seg om mer enn halvannen desiliter, og at rusen dermed snart ville avta.

– Hva er det du driver med? kom det fra Isa, stående i døråpningen til kjøkkenet. Hun så på meg med et øye, det andre knep hun igjen. – Klokka er halv åtte.
– Halv åtte. Halv åtte? svarte jeg.
– Halv åtte, sa hun. – Drikker du whisky?

Hva kunne jeg svare? Finnes det i det hele tatt en forklaring som ikke høres ut som en unnskyldning når man står med en flaske whisky i hendene halv åtte om morgenen?

– Jeg fikk så lyst på en drink, sa jeg, bare for å kjenne hvordan det smaker på denne tiden av døgnet. Men nå er jeg sulten.
– Hva med litt mat?
– Og kaffe.

Relaterte artikler