Reisop hvis du ...

klokke på veggen

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. Vet du forresten hva klokka er?

... HAR TID

Kanskje var det ikke så rart, når jeg tenker etter, at jeg trodde han tok bilde av klokka, tatt i betraktning at han holdt mobilen frem foran seg, med nesten utstrakt arm, 130-180 graders vinkel på albueleddet, displayets blå lys kastet tilbake i ansiktet – et ansikt som tilhørte en mann i femtiårene, skjeggete, rynkete, litt herjet, nesten uteliggeraktig, eller kanskje heller professoralt – og med kameralinsen rettet mot vegguret over ham, foran ham, like ved inngangen til kantina. Ikke det at jeg trodde han skulle legge ut et bilde av klokka på instagram, han slo meg ikke som typen, men jeg trodde likevel – og jeg var ganske fornøyd med denne antagelsen, induksjonen, kalte jeg det, en Sherlock Holmes verdig – at han tok bilde av klokka på veggen fordi han likte det han så, at han ønsket seg samme klokke hjemme. Likevel var det noe som skurret med slutningen. Var det ikke egentlig en helt alminnelig klokke, kjøpt på Ikea, sånne digre, svartrammete veggur, i plast, tipper jeg, selv om det ser ut som treverk, sånne simple imitasjoner som man ser overalt: på spisesteder, i barer, i offentlige bygninger, på skoler og universiteter, og her, i kantina på Blindern. Likevel: Det kunne være første gang han så denne klokka, første gang i hele sitt liv, og kanskje tok han bilde av den fordi han tenkte at det ville være lettere å finne den igjen på denne måten. Kanskje ville han vise frem bildet av klokka til vennene sine, eller kollegaene, det var mer sannsynlig, og si: Se her, vet dere hvor jeg får tak i en sånn klokke?

Jo, det virket rimelig, antagelsen hadde ikke vært helt idiotisk, og at jeg tenkte det samme idet han strakte seg på tå, lente seg mot veggen, grep tak i klokka, var heller ikke dumt; for kanskje ville han bare hekte den forsiktig av, se hva slags merke som stod påstemplet i store, svarte bokstaver – IKEA – og ta bildet av baksiden også, ikke bare merkenavn, men også navnet på klokka, et svensk jentenavn kanskje, eller, vent litt, er det ikke «Bravo» denne klokka heter? (Nei, «Bravur», kan jeg lese på ikea.no, det må være den.) Og var det ikke fordumsfullt av meg at jeg trodde at han ikke var i stand til å undersøke det samme? Ikea burde vel også være hans første innskytelse, om han ønsket seg et slikt veggur, og min første innskytelse burde vel være at hans første innskytelse ville være å sjekke Ikeas nettsider, og at det derfor virket usannsynlig at han tok bilde av klokka, forside og bakside, for å spore den opp via bekjente eller kollegaer? Det var idiotisk av meg å tenke at det var fotografering han holdt på med. Jeg mente jo til og med at jeg så displayet fra der jeg satt og spiste middag, i kantina, sammen med Isa og TK. Hadde jeg fulgt bedre med, ville jeg sett at han ikke åpnet programmet for foto, men at han isteden studerte mobilens klokke, sjekket hvor mye den var, og ikke minst at han la mobilen ned i lomma idet han strakte seg og grep tak i klokka på veggen.

Alt dette burde jeg ha sett, og jeg burde ha tolket ansiktsuttrykket hans bedre, jeg som mener jeg er i stand til å lese hva det skulle være, jeg som så lenge jeg kan huske har vært helt avhengig av det, ja, for å klare meg. Men det gjorde jeg altså ikke, jeg så det jeg ville se, eller det jeg bragte med meg til middagsbordet. Jeg så meg selv, jeg så og leste og antok hva disse bevegelsene ville betydd dersom det var jeg som utførte dem, og ikke hva de stod i forbindelse med hos ham, denne med ett så iltre typen.

Han rev klokka ned fra veggen. Batteriene spratt ut og trillet bortover gulvet mot salatbaren. Isa og TK hørte bråket og snudde seg. Vi så på hverandre, utvekslet blikk, som det heter, megetsigende til og med, for det var ikke til å unngå, situasjonen gjorde blikkutvekslingen påkrevd, og fordi denne oppførselen var alt annen enn konvensjonell, kunne vi ikke gjøre noe annet enn å bli konvensjonelle, fortsette å kikke megetsigende på hverandre, tolke og utveksle antagelser, som om det var det eneste som forhindret fyren å gyve løs på noen av de ansatte i kantina, eller oss for den saks skyld, eller noen andre, for han så ut til å være i stand til det, Isa og TK tenkte det samme, de rakk også å bekymre seg, et sekund eller to, før de lettet så at han forsvant ut av spisesalen med klokka under armen.

– Hva var det? sa jeg til Isa og TK. – Hva i … Hva? Hva-hva-hva-hva var det han gjorde?

En av de ansatte i kantina forlot uriaposten bak disken, passerte oss, og gikk i retning han med klokka, som etter lyden å dømme, slamring og banneord, befant seg lenger ned i korridoren som ledet inn i – eller ut av – kantina. Den kantineansatte ble borte, vi hørte noe som kunne minne om en meningsutveksling, før han kom tilbake, med kokkelua, eller serveringslua, i hånda, rødmende. De andre ansatte gikk bort til ham, og de sa noen ord, mens Isa, TK og jeg reiste oss fra bordet og gikk for å kikke nedover korridoren.

Han stod der fremdeles. Han holdt klokka over hodet som om det var et seiersbelte i boksing. Han stod der og struttet, noen sekunder, toppen et halvt minutt, og så gikk han, med klokka under armen, i en foroverbøyd positur som fikk hodet og halsen til å ligne en rambukk, et geitehode, tenkte jeg, det var noe med håret og skjegget som fikk meg til å assosiere på denne måten.

– Hva var det med ham, spurte TK.
– Jeg trodde han bare tok bilde av klokka, svarte jeg.
– Kanskje han sitter fast i tidsklemma, sa Isa.

Vanligvis ville jeg begynt å le, eller humre, av denne kommentaren, men det var noe med opptrinnet som virket dempende og gjorde det umulig å vise stor begeistring. Isteden smilte jeg og gjentok det Isa sa, om ikke annet for å vise at jeg satte pris på vittigheten, at jeg hadde hørt og oppfattet poenget.

– Jeg så ham krangle med de ansatte om noe, sa TK.
– Kanskje åpningstiden, sa Isa.

Vi kikket automatisk opp mot der klokka hadde hengt, for å sjekke hvor mye den var, men der var det nå bare et lysere felt som ikke akkurat indikerte tidspunktet på døgnet. Isa tok frem mobilen sin: – Den er to på. De stenger ikke før hel. Kanskje klokka på veggen viste feil, og så ble han sur fordi han ikke fikk seg noen middag. Og så tenkte han at han skulle hevne seg på kantina, eller noe, eller på tiden.
– Lavt blodsukker kan gjøre folk gale, sa TK.

Vi ryddet sammen og forlot kantina, Isa og jeg sa hadet til TK og begynte å rusle hjemover.

– Jeg skjønner ikke hvordan du skjønte at det var derfor han ble så sint, sa jeg. – Men det gir mening.
– Jeg kommer til å bli en god psykolog, sa Isa med en så overdreven selvsikkerhet at det virket ironisk. Ikke i den trivielle betydningen av begrepet, at hun liksom mente det motsatte av det hun sa, snarere i den rette betydningen av å være ironisk: Isa mente både det hun sa og det motsatte, samtidig, noe som innebar at hun formulerte et håp, et ønske og en mulighet for fremtiden.
– Og en god forfatter, tilføyde jeg. – I motsetning til meg som bare var opptatt av min egen antagelse, og som fulgte den antagelsen som om det var jeg som hadde revet ned klokka, og som derfor trodde at han ønsket seg en sånn klokke, han også, fordi det var den eneste motivasjonen jeg kunne tenke meg for å holde på på den måten.
– Ønsker du deg en sånn klokke? Jeg kan godt kjøpe en til deg.

Jeg prøvde å le så hjertelig jeg kunne, tok Isa i hånda, og vi ruslet mot trikkestoppet. Jeg hadde kanskje ikke presset den innbilte motivasjonen for å rive ned ei klokke fra veggen på denne stakkars fyren, men jeg hadde tillagt ham egenskaper han ikke hadde, skapt meg en forestilling av ham, og siden dyttet denne fantasien på ham, og det var alvorlig nok. Jeg forstod at det å skrive ikke nødvendigvis handler om empati, ikke egentlig, men om en form for innlevelse som overser det enhver innlevelse bør ha til hensikt å avdekke: Hva som får mennesker til å handle som de gjør, forsøke å forstå hva de tenker, hva som motiverer dem. Forskjellen på å seg selv i den andre, og å se den andre i seg selv, er en avgjørende forskjell. Derfor kunne jeg aldri gjettet meg til hvorfor han gjorde som han gjorde, og langt mindre forsøke å skrive om det uten at det straks ville begynt å handle om noe annet, ganske sikkert om meg selv, og mine mangler, noe jeg ikke ville uttrykke, men som var det eneste som kunne komme ut av denne episoden, det eneste jeg kunne gi form til med en viss troverdighet, uten å avsløre meg selv.

Relaterte artikler