F°
Reisop hvis du ...
De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. Ikke stol på frisøren!
... ER SKALLET
Jeg har lenge sett frem til å miste håret. Eller mer presist: Helt siden jeg så Bruce Willis i Die Hard: With a Vengenace, der han igjen spiller John McClane, adskillig tynnere i håret enn i de to foregående Die Hard-filmene, men også kortere, barskere, håret trukket bakover, vikene mer synlige, har jeg tenkt at det er mer enn okei å bli skallet. Denne overbevisningen har igjen blitt styrket i møte med hans senere filmer: Stadig kortere, snauere, barskere, som om han hele tiden har ønsket å si tydelig fra om at han ikke bryr seg om at han mister håret, han er derimot en skikkelig mann som går skallheten i møte, som tar affære, som ikke tvilholder på den samme – men stadig tynnere – sveisen. En handlingens mann med andre ord. Derfor kan jeg ikke ha vært mer enn 15-16 år da jeg bestemte meg for at symbolet på mandighet per se skulle bæres med stolthet idet den dagen kom da det ikke lenger var noen tvil om at jeg var det man gjerne betegner som nettopp: skallet. Avgjørelsen var neppe like artikulert på det tidspunktet da jeg så Bruce Willis, assistert av Samuel L. Jackson, løpe rundt i New Yorks gater for å hindre flere bomber fra å sprenge mens han ropte og bar seg omtrent på samme måte som i tidligere filmer, helt uten å vise tegn til sviktende selvtillit, mismot eller skam. Men den ante meg, var en fornemmelse, at slik skulle ekte menn te seg i møte med sin overmakt, den begynnende aldringsprosessen.
Senere har jeg uttalt meg langt klarere, mer skråsikkert, forfektet standpunktet med fundamentalistisk harme, særlig til Isa, at jeg synes det er pinlig å se menn skamme seg over manglende hårvekst. – Se på Harald Eia, har jeg for eksempel sagt og pekt når han har vist seg på tven, han skal på død og liv gjøre et nummer ut av fjonene sine, og så buster han seg til på den måten der, liksom for å klovne til sin blanke isse, isteden for å la den skinne av verdighet, omkranset av en glorie av hår. Og jeg har vist til klassiske fortrengningsmekanismer og hevdet at det kan se ut som om han skammer seg, at han, under alle lagene med selvironi og presset humor, ikke er så komfortabel med håravfallet som han gjerne skulle ønske han var, liksom mer i tråd med den skamløse fremferden for øvrig.
– Hva med Knausgård da, har hun spurt og siktet mer til hva han skriver om feminiserte menn, enn hans egne en gang så lange og flotte, nå så alminnelige grå lokker. Og med det har hun pirket borti det svakeste, minst logiske leddet i standpunktet mitt: For Knausgård har så klart rett når han skriver om menn med brede hofter, smale skuldre og barbert hodeskalle, gjerne trillende på en barnevogn, at deres maskulinitet er borte, skjult, eller kanskje heller temmet, at hårkransen, slik det var mer vanlig at menn tilkjennega sin mandige skalle tidligere, blir sjeldnere og sjeldnere å få øye på, og at det helt glattbarberte hodet skjuler derimot, på invertert vis, at store landeområder allerede er tapt, erobret av overmakten, alderens herredømme.
Derfor liker Isa også å minne meg på at jeg i svakt øyeblikk – antagelig fordi jeg skulle tøffe meg, vise frem en selvsikkerhet som ellers faller meg langt ifra naturlig, eller kanskje fordi jeg innerst inne trodde det var lenge til jeg skulle lide samme skjebne – uttalte følgende setning, helt fryktløs: Jeg skal aldri snaue meg, men bære kransen med stolthet, la den gradvis komme tilsyne, aldri hentesveis, aldri glattbarbert hode, kun en naturlig gradvis avtagende sveis. I dette svake øyeblikket, som hun dessverre ikke ser ut til å glemme, hadde jeg likevel åndsnærværelse til å registrere at hun reagerte på denne plutselige bestemmelsen, ikke fordi den var stikk i strid med tidligere bestemmelser som baserte seg på Bruce Willis' åsyn, for dette visste hun selvsagt ingenting om, men antagelig – og jeg bare gjetter nå, for dette er noe vi ikke har drøftet inngående siden – fordi hun ikke likte tanken på å ha en kjæreste med en klassisk munkekrans på hodet. Dette har neppe – og igjen gjetter jeg – noe med aldersforskjellen å gjøre, snarere dreier det seg om hårkransens estetikk, at hun – og med rette, er jeg redd – anser denne sveisen for å være et begredelig skue. Konsekvensen av dette svake øyeblikket, påminnelsene om det, og ikke minst Knausgårds beskrivelse av den feminserte mannen, er at jeg har begynte å vakle i min overbevisning, begynt å forfekte like hardnakket som jeg en gang forfektet at Bruce Willis var tøff på håret, at barbart eller snauklipt hode er hentesveisen 2.0.
Men standpunktet blir selvfølgelig først problematisk idet jeg – og dette bør ikke komme som noen overraskelse på den som har fulgt med så langt – er nødt til å slå fast, godt hjulpet av Isas skalpefoto, at det er blitt adskillig tynnere på min egen topp i løpet av det siste året. Særlig når håret er vått, og særlig i lyset på badet, lar det seg ikke lenger skjule – eller fortrenge – at jeg er i ferd med å miste håret: Isa stående på toalettet; iphonen så vel som spotlights rettet mot hodebunnen; bildene ledsaget av et trøstende smil; det ugjenkallelige beviset, og den like ugjenkallelige erkjennelsen: snart er jeg skallet.
En uorginal problemstilling, høyst konvensjonell, så hvorfor ser jeg bare måner hvor andre ser voksne menn?
Jeg har for lengst forsonet meg de høye vikene; derfor innbilte jeg meg at jeg kom til å møte et mer omfattende håravfall med en tilsvarende stoisk ro, men fordi jeg så å si tøffet meg inn i et hjørne, uttalte meg nedlatende om feminiserte menn (ikke femi menn, merk forskjellen!), kan jeg ikke velge den aller tøffeste av alle frisyrer: Bruce Willis sin. Og antagelig er det situasjonens mangel på alternativer, det at jeg må omfavne kransen samme hva, som gjør det vanskelig å miste håret, mer enn selve skalletheten. Eller ufritheten, slik det også kan betegnes, det at jeg fra nå av og så lenge jeg lever kun kan ikle meg én bestemt frisyre (eventuelt med varierende lengde nakkehår) – med mindre jeg klarer å resonnere meg ut av uføret.
Naturligvis har jeg forsøkt å nærme med temaet, forsøkt å snakke om det med Isa, forsøkt å gjøre rede for at jeg en gang hadde en annen bestemmelse enn jeg forfektet i et svakt øyeblikk, at det ikke er noe galt med den snauklipte skallen, at sveisen ikke nødvendigvis er et dekke for skallethet, men vel så mye et maskulint symbol, hvis det bæres på riktig vis og ikke ledsages av brede hofter, barnevogn eller smale skuldre. Jeg har forsøkt å gjøre rede for dette, ta det opp på en måte som virker troverdig, og som ikke vekker en mistanke hos Isa om at jeg har noen komplekser.
Det er ikke lett, ethvert forsvar har det med å virke mot sin hensikt idet det kan tolkes som et symptom på usikkerhet. Men forleden dag snublet jeg over noe som jeg trodde kunne være en inngang til dette tilsynelatende ømtålelige tema: Jeg kunne bruke et gradvis håravfall som en allegori for å forklare det som i filosofien gjerne omtales som «the principle of sufficient reason». Det var bare å vente på at Isa, under middagen, skulle spørre meg om hvordan dagen hadde vært, og jeg ville svare, oppgitt, at jeg hadde problemer med å forstå «the principle of sufficient reason», noe jeg trengte å forstå snarest mulig, siden det var et viktig prinsipp, i hvert fall hvis jeg skulle klare å skrive noe fornuftig om religionsfilsofiens basisargumenter, noe jeg måtte, den forestående eksamenen i filosofi tatt i betraktning. Tålmodig ville hun – slik hun pleier å gjøre – lytte og stille gode, kritiske spørsmål som tvang meg til å tenke gjennom og forklare det jeg snakket om så inngående at jeg kom til å forstå det jeg trodde jeg ikke hadde peiling på, men som jeg måtte innse, takket være hennes sokratiske metode, at jeg faktisk hadde en viss forståelse av likevel. Når spørsmålene kom, skulle jeg svare at prinsippet er kontroversielt, og si at det noe forenklet går det ut på at ingenting eksisterer uten en mening, årsak eller forklaringsgrunn: For every entity X, if X exists, then there is a sufficient explanation for why X exists. For every event E, if E occurs, then there is a sufficient explanation for why E occurs. For every proposition P, if P is true, then there is a sufficient explanation for why P is true.
Jeg skulle sitere læreboken, og så skulle jeg komme med allegorien som anskueliggjør hva som er problemet med prinsippet: Bruce Willis er skallet. Hvis x er skallet og hvis y bare har ett hårstrå mer på hodet enn x, da er også y skallet. Derfor er en med bare ett hårstrå mer enn Bruce Willis også skallet. Dette resonnementet kan gjentas uendelig mange ganger til vi kommer til den absurde konklusjonen at den hårete Knausgård også er skallet. Uansett om vi ikke vet hvor den eksakte grensen for skallethet går, innser vi raskt at resonnementet er problematisk.
Og idet middagen stod på bordet, Isa spurte hvordan dagen var, og jeg akket meg slik jeg pleier når det er noe jeg ikke riktig skjønner – denne gangen om «principle of sufficient reason» – kom spørsmålet: Hva er the principle of sufficient reason? Nå var det mulig å snakke om Bruce Willis og Knausgård, og la samtalen gradvis dreie seg mer om skallethet i sin alminnelighet, enn om problemene med «principle of sufficient reason», uten at jeg skulle mistenkes for ikke å være trygg på mandighetssymbolet per se.
– Bruce Willis er skallet, sa jeg, og hvis x er skallet og hvis y bare har ett hårstrå mer på hodet enn x, da er også y skallet. Derfor er en med bare ett hårstrå mer enn Bruce Willis også skallet. Dette resonnementet kan gjentas uendelig mange ganger helt til vi kommer til den absurde konklusjonen at en hårete Knausgård også er skallet. Uansett om vi ikke vet hvor den eksakte grensen for skallethet går, innser vi raskt at resonnementet er problematisk.
– Men, innvendte Isa, og avslørte med det samme problemet med «the principle of sufficient reason» (antagelig uten selv å være klar over hvilken evne hun har til å spore opp logiske feilslutninger, også om filosofiske prinsipper), premisset er ikke riktig. Bruce Willis er ikke skallet, men kort- og tynnhåret. Å være skallet, er å ha en blank skalle, uten så mye som et fjon utenom hårkransen som omgir skallen.
– Så Bruce Willis er bare tynnhåret og korthåret? sa jeg og ante et håp. Det betydde jo at jeg, til sammenligning, ennå hadde en skikkelig manke.
– Ja, litt sånn som du er i ferd med å bli, eller sånn som du er om et par år, vil jeg tippe.
– Det er helt greit, sa jeg, dessuten tror jeg det er lenger til at jeg er der, frisøren min sa nylig at jeg ikke var i ferd med å miste håret.
– Selvfølgelig sa hun det, sa Isa.
Og jeg visste at jeg ikke kunne følge opp samtalen, at sa jeg noe mer om håret mitt nå, så kunne det bare bety én ting: at jeg skammet meg. Men egentlig hadde jeg lyst til å snakke om forrige klippetime, hvor usikker jeg hadde blitt da den faste frisøren min hadde reist på ferie og en annen skulle klippe meg, en som ikke kjente vervene, slik som hun faste, og at hun derfor kom til å klippe meg feil, noe hun også gjorde, for kort der den verste verven er, og for lang i luggen, og for kort i den høyre viken, men at jeg likevel ikke kunne si noe annet enn at jeg var fornøyd jeg, med den nye sveisen, at jeg ikke turte å si at det burde vært annerledes, fordi det uansett var for sent, og ingen vits i å påpeke at det skulle vært lengre bak, når jeg like fullt var nødt til å vente tålmodig på at det skulle vokse ut igjen, og at jeg ikke visste om det kom til å gjøre det igjen, at jeg ikke visste om jeg kunne ha noen annen sveis enn den faste, bare så vidt stusse på lokkene slik de var, at jeg ikke visste når jeg måtte skifte frisyre, når det ble for sent, og for patetisk, å ha det slik jeg pleide å ha det, en slags mellomting mellom luftig og sleikete, akkurat passe stelt, håpet jeg, noe jeg heller ikke hadde kunnet si idet jeg så verven reise seg og bli til antenner like ved det tynnere området, eller ikke antenner egentlig, snarere små flaggstenger som hadde til hensikt å markere erobrete landeområder, noe som jeg gjorde at jeg straks, idet jeg kom hjem, hadde vurdert å snaue meg helt kort, selv om jeg straks bestemte meg for å la være. Bruce Willis-klippen var umulig med tanke på hva jeg hadde sagt. Dessuten ville klippetimen vært bortkastet, pengene tapt til ingen nytte, jeg kunne derfor ikke gjøre noe annet enn å holde på den nye sveisen, la det vokse ut, håpe at den faste frisøren min var tilbake neste gang jeg skulle klippe meg, og håpe at jeg klarte å forklare til henne hvordan jeg egentlig ville ha det, at jeg ville ha det slik hun pleide å klippe meg, slik det hadde vært, ikke slik det hadde blitt, slik det hadde vært, skulle jeg gjenta, hvis det fremdeles, eller igjen, var mulig. Alt dette kunne jeg ikke si uten å vekke mistanke om jeg likevel ikke var helt komfortabel med å bli tynnere i håret, om ikke også snart helt skallet.
Relaterte artikler
-
De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.HVIS DU IKKE ER ENSOMDet er fredag formiddag, januar og kuldesjokk, hvis jeg husker riktig. Noe med at Golfstrømmen er i ferd med å skifte retning. Tror jeg. Meteorologi er åpenbart ikke min sterke side, men jeg vet likevel at klimakrisen er et faktum, og at noen kalde døgn her i Nord ikke er et argument mot global oppvarming. Ja, hvordan var det igjen? Kaldlufta fra Sibir slipper innover landet når Golfstrømmen dreier av? Noe som ga en kald sommer i fjor – og en mild vinter? Nåja, jeg kommer til kort og må nøye meg med å konstatere, noe lettet kanskje, at det i alle fall er kaldere enn på veldig lenge. Hardpakket snø på småveiene, salt på motorveiene, men tilsynelatende ikke full hålke likevel?For anledningen kjører jeg en tom pickup-truck, en blå og diger Mitsubishi jeg har fått låne av far i forbindelse med at Isa og jeg skulle flytte. Men nå er bøkene på plass, eskene tømt, kopper og tallerkener på plass i kjøkkenskapene, det eneste som er igjen på lasteplanet er et løst jekkebånd som skramler fra side til side i rundkjøringene. Jeg tar av Christian Mikkelsens gate, svinger til venstre ved Fagerheimen tennisklubb, og får en slags forutanelse — jeg har ingen andre ord for det som jager gjennom bevisstheten — like før jeg når Sinsenkrysset: Noe kommer til å skje. Det er ikke akkurat et bilde, ikke riktig lyden av en setning heller, men heller en forestilling av hvor flaut det må være (vil være) å ringe Gjensidige dersom man har et uhell med bilen. Så glemmer jeg det igjen, det vil si jeg rasjonaliserer det vekk, overbeviser meg selv om at jeg tenker på bilulykker fordi jeg denne morgenen har forsøkt å skrive et slags essay om Marina Keegan (avbildet over, sammen med foreldrene), forfatteren som i 2012 omkom i en bilulykke bare 22 år gammel — et essay jeg så langt ikke aner hvordan jeg skal skrive, langt mindre begynne, foruten at jeg helst ikke vil være smakløs og innlede med forfatterens unge alder da hun døde, eller langt mindre si noe om hvordan tap alltid synes å fremheve talent.Jeg tar første til høyre ut av Sinsenkrysset, ned gjennom tunnelen under Løren, til høyre, rundt og under Ringveien til jeg kjører på Riksvei 163, bedre kjent som Østre Aker vei, hvor forutanelsen er der igjen, klar og tindrende, må jeg nesten si, for jeg ser for meg et autovern som flerrer opp bilen. Et glimt, et mulig scenario, som selvsagt kan forklares med at det er snølagte veier, og at sjåføren, det vil si meg, tar farene knyttet til bilkjøring på alvor, særlig på vinterføre. I ettertid er det likevel fristende å snakke om forsyn, at vi trosser dem, som Hamlet sier, men Isa har forklart meg det jeg trenger å vite om hypotese-testing for å vite at dette er et dårlig resonnement — for hvor ofte tenker jeg ikke noe lignende når jeg er ute og kjører? Hvor ofte ser jeg ikke for meg at bilen tar kollbøtte bortover motorveien? Eller at flyet jeg sitter om bord skal miste haleroret? Eller at en galning skal løpe inn i kinosalen bevæpnet med et maskingevær? Eller at kaffetrakteren skal ta fyr? Alltid. Jeg tenker alltid på denne måten. Så denne forutanelsen er neppe mer gyldig enn alle de andre jeg har uten at noe hender. Og det er heller ikke første gang jeg tenker på Keegan og bilkjøring og forutanelser heller; allerede i fjor høst, da jeg først la planer om å skrive denne teksten om Keegans essaysamling, The Opposite of Loneliness, var bildene der, så sterke at jeg ikke turte å ferdigstille teksten. Overtro? Selvfølgelig, men jeg skulle kjøre helt til Trondheim neste dag, og kunne naturligvis ikke ta noen sjanser. Og så glemte jeg hele teksten, Keegan og alt sammen, på grunn av flyttingen, helt til jeg i dag tidlig husket den igjen, og begynte på noe som kanskje kan bli en artikkel, en omtale, et essay, en tekst i alle fall, om Keegan og forutanelser.Er det derfor jeg tenker at morgenens forutanelse likevel virker klarere enn de andre, og mer fargesterk? Nei, det skyldes sannsynligvis tilbakeblikket, denne etterpåklokskapen som Isa antagelig ville kalt hindsight bias. Så nei, en mer plausibel forklaring for det som snart skal skje, er at jeg er gjennomstrømmet av raseri idet jeg setter meg i bilen, mer troverdig enn forutanelser i alle fall, siden utemmet sinne ikke akkurat gjør meg til en bedre sjåfør (selv om det rett nok kan gjøre skrivekonsentrasjonen bedre).Det aner meg dessuten hva raseriet kommer av, og jeg kunne sikkert med hell latt det være tema de neste to årene på sjeselongen, men jeg vil ikke gjøre noe forsøk på å anlysere og plukke det fra hverandre. Isteden vil jeg forfølge det, se hvor det leder hen, for det er ikke akkurat som om selvbeherskelse eller servil høflighet har vært særlig innbringende, det heller, så hvorfor ikke la det stå til, åpne alle sluser på vidt gap og la barbariet strømme opp fra innvollene mine? Ikke bare verbalt, men også fysisk: som vold mot tingene.Ingen abstraksjoner, sier skriveskolelærerne – fantasiløse jævler – og forlanger eksempler. Så her kommer de: Like før jeg satte meg i bilen, idet jeg gikk gjennom smijernsporten hjemme på Lindern, og irriterte meg over at den ikke lot seg lukke ordentlig igjen, med mindre man lirket den på plass, og med det brukte en halv evighet på å justere håndtaket, hektet jeg den av hengslene og veltet den ut på fortauet. Og før det, like etter frokost da jeg forsøkte å skrive videre på denne artikkelen om Keegan, det vil si da jeg forsøkte å vri og bende på magsafe-kontakten fordi macen ikke ville lade, besluttet jeg etter ti-femten sekunder å kaste hele sulamitten – datamaskinen, den ubrukelige laderen, ja hvorfor ikke kaffekoppen og et par markørtusjer med det samme – ut gjennom vinduet. Men inni helvete, måtte jeg rope, da jeg så macen ligge i en snøfonn og stirre uforstående på meg med sitt ene, blinkende, snart slukkete øye, død over Apple! Pereat!Å skrive indignerte statusoppdateringer på Twitter, eller fylle kommentarfelt med det mest infantile agg, har med andre vist seg å være utilstrekkelig, jeg må heller det la det stå til, uten at jeg vet nøyaktig hva dette skulle innebære, foruten vold mot tingene. Kanskje at jeg alltid må være ærlig, selv når jeg rasende tvinges til å endre mening om noe, om Keegan for eksempel. Kanskje er det derfor jeg straks skal kjøre av veien, fordi jeg ikke kan fordra å ta feil, og fordi jeg er distrahert av denne ergrelsen?Idet forutanelsen er der igjen, disse indre bildene av et bilvrak, tenker jeg på hvordan blurbene på bokomslaget først hadde fått sure oppstøt til å løfte seg fra mellomgulvet, hvordan lovordene fikk halsen til å brenne, særlig Harold Blooms, hvordan han hadde uttalt noe om at vi med tapet av Keegan hadde mistet en hel generasjons stemme, før han hadde gått over til å minne henne som en fremragende student ved Yale. Som en magna cum laude skrev en annen, uten at det sa meg noe annet enn at denne opplysningen var ment å forsterke dødsfallets tragiske ironi, som kan oppsummeres slik:Den 26. mai 2012, fem dager etter at hun ble uteksaminert fra Yale, og fem dager etter at essayet hennes — «The Opposite of Loneliness» — står på trykk i studentavisen ved Yale, sovner kjæresten hennes bak rattet — et sted langs Route 6 i Dennis, mener jeg å ha lest at det skjer – og bilen skjener ut av kjørebanen før den til slutt ender opp på taket. Keegan dør på stedet, kjæresten overlever, og blir stilt for retten, stakkars fyr, men frifunnet på alle punkter, hvilket vil si at han hverken kjørte for fort eller var påvirket av noe som helst annet enn søvnmangel, og kanskje, vil nok de mest søtladne av oss påstå, av kjærlighet.Selv tenkte jeg, mens jeg strevde med å rive i stykker den brune kartongen fra Amazon, at det neppe finnes noen bedre måter for å bli hyllet som en fremragende forfatter enn å dø som ung og lovende og etterlate skrivebordsskuffen full av noveller og essay. Skjønt forfatter ble hun først etter sin død, vil moralistene blant oss hevde, tatt i betraktning at The Opposite of Loneliness utkom i 2014. Men forfatter kan man vel være — av lynne, metode og blikk — uten å ha utgitt noe som helst? Jeg tenker at hun heller ble forfatter den dagen hun bestemte seg for å ta litteraturen på alvor, tenke gjennom og med den, det vil si bruke den i og på sitt eget liv. Nei, heller ikke det er dekkende, for det å skulle tenke med litteratur, for så å anvende den i livet, antyder et skille mellom liv og litteratur som jeg ikke kan stå inne for. Jeg har hørt det før, av eks-kjærester for eksempel, sure anklager om at jeg er bedre på litteratur enn på å leve, og med det sikter de til manglende ytre vitalitet (eller overfladisk livskraft, som jeg liker å kalle det), som om de er mer levende fordi de reiser verden rundt, fester seg hjernedøde og går i selskaper. Derfor vil jeg heller si at Keegan ble forfatter den dagen hun innså at litteratur mer enn noe annet er livet – ikke på den (selv)høytidelige måten, men som i nærhet og nødvendighet. (Det finnes rett nok forfattere som ikke har det på denne måten, men de er ikke forfattere, ikke egentlig, i alle fall er de ikke litterære.)Er det kanskje litteraturens vitalitet jeg tenker på idet lastebilen foran meg sakker farten i oppoverbakken fra Olavsgaard? Noe om at jeg heller burde sittet hjemme foran peisen, med en bok oppslått i fanget og en kopp kaffe balanserende på sofaens armlene, trygg for ytre farer kanskje, og levd slik jeg foretrekker å leve, i indre opprør, men tilsynelatende stillferdig?Jeg legger meg ut i venstre felt — farten er knapt høyere enn 80 km/t — trykker gassen ned, kjenner festet forsvinne under hjulene — piggfrie vinterdekk — og forestiller meg hvordan hjulene ligner føttene til veiløperen Bippe Stankelbein sekundet før han piler vekk fra Per Ulv, bortsett fra at jeg mangler gjøkefuglens suverene kontroll idet han skyter avgårde. Med det samme innser jeg hvor idiotisk det er å ha et tomt lasteplan — jeg kjører som sagt pickup — hvor idiotisk denne lettheten er, hvor idiotisk det er å mangle tyngde som presser bakhjulene ned mot veidekket, men enda mer idiotisk er det at jeg unnlot å koble inn firehjulstrekken før jeg dro hjemmefra. Bakenden begynner liksom å danse fordi balansepunktet er forskjøvet. Først vals, så raskere og raskere, og til sist cha-cha-cha. Idet slengen ikke lenger lar seg korrigere, er det som om jeg kan høre setningene jeg har skrevet denne morgenen, om Keegans uteksaminasjon fra Yale, et par prøvende setninger om studenthattene som fløy i været, slik konvensjonen er, før de samles en siste gang til fest før nye ruter stikkes ut i Google-maps og bilens førere lar seg lede av en metallisk kvinnestemme som er forhåndsprogrammert til å advare dem mot nesten alle farer underveis. Og idet jeg liksom ser rumpa på min egen bil i det venstre sidespeilet, som om lasteplanet med ett har blitt bøyelig og alle fysikkens lover synes å ha opphørt, tenker jeg på Keegans siste lørdag, ikke bare den siste i en lang rekke av lørdager tilbragt på et college, omgitt av venner, studiekamerater, lærere, fag, bøker og mening til enhver tid, men hennes definitivt siste. Noe hun umulig kunne ha fornemmet selv om flere tekster i boken hennes gir uhyggelige frempek om ulykken, for eksempel pappaen som ber henne kjøre selv, og ikke overlate rattet til kjæresten. Men slike tegn vil vi kanskje alltid finne når noen dør, tenker jeg mens jeg trykker inn kløtsjen og ratter febrilsk for å rette opp slengen, en siste SMS, en oppslått bok på stuebordet, filmen i dvd-spilleren, en spilleliste, fulle av tegn alle sammen, tegn som kan få en annen betydning når de leses i lys av en tragedie, i bakspeilet så å si.Men jeg ratter ikke nok, eller jeg ratter for mye, og der kommer kontraslengen, og kontraslengens kontrasleng, det er ikke lenger noen ting som kan hindre meg fra å treffe autovernets stålvaiere.Hvilke frempek vil oppdages etter meg, tenker jeg mens jeg sklir ut av veibanen, og håper leserne mine (i den grad de finnes) vil være like nøkterne som meg og ikke la seg farge av hendelsen, slik jeg leste Keegans tekster uavhengig av ulykken hennes.Problemstillingen er for så vidt kjent, og ikke minst avleggs, må jeg få skyte inn i denne hundredelen av et sekund før bilen treffer autovernet. Å lese uavhengig av forfatteren har for lengst vist seg som en umulig oppgave, og kan i dag ikke forstås som noe annet enn et naivt ønske av 60-tallet. Likevel forsøkte jeg å møte tekstene hennes så fordomsfritt som overhodet mulig, men ble stadig minnet på forfatteren som var død – en ung, død, kvinne, nærmest romantikkens ledemotiv – men forsøkte ikke å la det prege lesingen, i hvert fall ikke gjøre meg mindre kritisk. For jeg var stadig skeptisk til anerkjennelsen, som antagelig må tilskrives tittelessayet vel så mye som ulykken, eller i hvert fall en kombinasjon av disse, siden essayet ble spredt viralt i sosiale medier de første dagene etter ulykken, samtidig som de litterære kvalitetene kunne ha blitt tilskrevet at vi nettopp leser tragedien inn i alt Keegan skriver om fremtidsutsikter og håp.Hva tenkte hun da det smalt? Rakk hun å tenke noe?Jeg kan kjenne stålvaieren i autovernet flerre opp venstresiden av bilen, det hugger tak, metallet vrenger seg, en slisse åpner seg i bildøren. Noen mynter flyr gjennom luften, Statoil-koppen skyter ut av holderen, Farris-flasken letter fra gulvet, før alt stanser og blir hengende. Står jeg stille, tenker jeg med Statoil-koppen rett foran ansiktet mitt, før søylen av kaffe blir en brun og skitten regnbue, og alt settes i bevegelse igjen.Hva er det du gjør, tenker jeg mens bilen rikosjetterer ut i veibanen, hvordan kan du være så uforsvarlig? Hva med Isa, pappa, vennene mine, hvordan kan jeg gjøre dette mot dem?Jeg skjener videre mot høyre, ut gjennom de to kjørefeltene, og skjønner at dette kan gå skikkelig ille. Bak meg kommer biler i stor hastighet, og det er like glatt for dem, så nå smeller det. Garantert. Kjedekollisjon på motorveien, tenker jeg, hva faen er det jeg driver med? Så jeg spenner musklene i ryggen, brystet, nakken, halsen så hardt at det begynner å suse i tinningene og jeg ikke lenger ser farger – og så plutselig sitter hun der, i passasjersetet, ikke Marina Keegan selvfølgelig, men mamma, i svart-hvitt, iført en grå sykehuskjortel, blek, nesten transparent i huden, før hun forsvinner like brått som hun kommer, og jeg får kontroll over bilen igjen. Ingen biler treffer meg bakfra. Det eneste kjøretøyet jeg kan se i speilene er lastebilen, og den går fremdeles så sakte oppover bakken at den ikke engang trenger å bremse. Jeg kjører forsiktig over på veiskulderen, følger den til nærmeste bensinstasjon – bare noen hundre meter lenger fremme – hvor jeg inspiserer skaden og ringer forsikringsselskapet.Hva kan jeg si, at jeg hadde englevakt, at mamma grep inn? Selv om tanken streifer meg, tvinger jeg meg selv til å rasjonalisere. Det var selvsagt ikke en inngripen, men et syne, en hjerne ruset på adrenalin – og raseri og koffein – som i panikk maner frem et bilde, en forestilling, en påminnelse – hennes siste ord til meg: Lov meg at du kjører forsiktig. Og så svikter jeg henne. Jeg griper tak om rattet med begge hender, haler og drar, forsøker å rive det av, men det gir ikke etter. Hvordan kan jeg forråde mammas siste ord? Jeg tar tak i alt jeg finner, ubrukelige gjenstander, ting, og forsøker å ødelegge alt sammen, en Mozart-cd (motbydelig stimuli), Naf-veibok (jeg river den i filler), en isskrape (billig dritt som knekker med en gang), en grå vindushammer som jeg knuser sideruta med (døra er jo ødelagt allerede), jeg drar av plastdeksler fra dashbordet, napper ut sikringer, knuser den gjennomsiktige plasten over speedometeret, river ned bakspeilet, før jeg til slutt går tom for ting å knuse og synker sammen i setet, over rattet som fremdeles sitter på.Du trenger ikke lenger være sint, hører jeg ved siden av meg, men jeg tør ikke åpne øynene i tilfelle hun forsvinner. Du har også lov til å være glad, fortsetter hun. Det er da jeg begynner å grine, for første gang virkelig tute og bære meg på Shell-stasjonen ved Skedsmokorset helt til jeg hører én unge rope på foreldrene sine, og jeg besinner meg, åpner øynene og mamma forsvinner igjen. Samtidig kommer fargene tilbake: en dame i lilla joggedress passerer bensinpumpene med en dobbel baconpølse i hendene, en dresskledd mann med blått slips står og prater i mobiltelefonen ved inngangen, Shell-logoen lyser på taket – og der kommer jo tauebilen, rød og nærmest lysende den også. Den svinger opp foran meg, en mann i sekstiårene klyver ut av bilen, ordentlig rund og god, ligner litt på Harold Bloom, slår det meg, en Harold Bloom med svarte hender av olje.Vi hilser, jeg begynner å forklare, han stanser meg, ikke på den utålmodige måten, men for å berolige meg og fortelle at det er hans femte bil så langt i dag. Verste føret han kan huske, sier han, ingenting å klandre seg selv for. Men det kunne gått skikkelig ille, svarer jeg. Men det gjorde ikke det, sier han.Senere samme dag, omsider er tilbake i Oslo, sjekker jeg notatene mine. I Word-dokumentet som jeg opprettet i oktober, oppdager jeg følgende kommentarer i margen: «Essay om Keegan. Kan jeg si noe om forsynet, disse frempekene i hennes egne tekster, noe om at ulykken nærmest var innvarslet, og kanskje også noe om at livet hermer litteraturen (og ikke omvendt)? Eller blir det for søkt, for konstruert kanskje? Ikke akkurat autonomiestetikk i alle fall. Tør jeg i det hele tatt skrive dette?»