F°

​De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi OLAV LØKKEN REISOP forfekte evt fornekte solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. I dag passer vi på helsa.

HVIS DU SPARER HELSEN

God morgen til thatcherianere og overleger som tror de får aksjeutbytte når sykehuset leverer bedre enn budsjettert: Samfunnsøkonomi er vanskelig, men ikke så komplisert. Å forestille seg et sykehus som et markedsstyrt selskap gir fortsatt ingen mening (de mangeårige insisteringene fra ny-liberalistisk hold til tross). Å drive et offentlig sykehus vil aldri lønne seg, det er et rent tapsprosjekt, å gjøre folk friske på statens regning er omtrent like lønnsomt som å brenne penger i peisen for å varme opp hytta. Hvis man vurderer sykehusdriften alene. Altså hvis man i kalkylene ikke innlemmer statlig besparelse. Feks. hva raskere rekonvalesens betyr for BNP, hva det koster at pårørende sliter seg ut med unødige bekymringer, hva det koster å gjøre ektefeller til pleieassistenter, sønner ansvarlige for administrering av medisiner, døtre ansvarlige for alt annet, hva byråkratisk avmakt, dårlig søvn og redusert trygghet innebærer for arbeidsevnen, i alle fall i de tilfellene belastningen kunne vært unngått ved å la feks. gutten på fem år bli natten over til observasjon, la den deprimerte få et midlertidig opphold på psyk., lenge nok til man så at de nye medisinene virket, eller sørget for at støtteapparatet var på plass før pasienten ble utskrevet osv. osv.

Selvsagt finnes det mange som gjør en fantastisk innsats med de midlene de har til rådighet, og som heller ikke er redde for å bruke av ressursene, men dette handler ikke om hvordan alminnelige leger og sykepleiere sliter seg ut med lange skift, tar med seg jobben hjem, ja gjerne ligger våkne om natten de også, for å vurdere og revurdere avgjørelsene sine. Dette handler om de overlegene som tenker økonomi fremfor medisin, av hensyn til en økonomisk ledelse, som om de jobbet på akkord. Men dersom diagnoser settes av hensyn til kostnadsrammer, kan man like gjerne la seg utrede av en økonom fra BI. Det gir ingen mening. Eller det gir for så vidt mening likevel, det er vel et kroneksempel på det Noam Chomsky kaller «institutional stupidity»: en for form for dumhet som synes å være rasjonell innenfor rammeverket hvor dumheten gjør seg gjeldende; det er selve rammeverket som er like råttent som det er irrasjonelt konstruert.

Markedsstyring av sykehus har lenge vært et yndet tema å debattere. Og det finnes knapt et bedre barometer for å måle folks politiske tilhørighet enn å pense samtalen inn på driften og finansieringen av helsetjenester. Selvsagt kunne jeg sagt at mye tross alt er bra i Norge, at det kunne vært verre. Til sammenligning er det en grotesk situasjon som utspiller seg i USA. Men jeg er så trøtt av den typen forutsigbare, retoriske forbehold. USA er i så måte sikkert bare mer avantgarde, trolig beveger vi oss i samme retning. Bare et spørsmål om tid, som det heter.

For en del år siden – midt under finanskrisen, og mens jeg skrev på det som skulle bli min første bok, spekket av kapitalismekritikk, håpet jeg – leste jeg blant annet Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene som en vei inn til den tenkningen som nærmest ble for en trosretning å regne, i alle fall en sterk overbevisning om at en strengt regulert blandingsøkonomi er det eneste rette, strengere enn den vi har i dag. Jeg ble kort og godt henrykt, over innholdet, og vel så mye over Tranøys formidlingsevne (i ca. to og et halvt minutt var jeg sikker på at boken skulle føre til en større omveltning). Tydeligere kan det ikke sies, tenkte jeg, enn når han sidestiller distribusjon av potetgull og helsetjenester. Fra et snevert økonomisk perspektiv er det Maarud og Kims som er bidragsytere til statskassa, mens sykehusene er parasittære. Men som Tranøy skriver (slik jeg husker argumentasjonen), kan man tenke seg at det motsatte var tilfelle, at foredling av potetflak er statlig finansiert, at store rasjoner av produktet overleveres nordmenn hver fredag, kostnadsfritt, mens alle sykehus er privatiserte og driver sine tjenester mot betaling. Når det ikke forholder seg slik, er det fordi vi vurderer enkelte tjenester som absolutt nødvendige for en stat, mens andre er overflødige. For å si det i klartekst: Gode (og da i betydningen ansvarlige og offentlige, og igjen i betydningen gratis, for alle) helsetjenester er ikke bare nødvendige av hensyn til humanitære idealer, men også nødvendige skal innbyggerne av en stat kunne konsentrere seg om innovasjon og lønnsomme geskjefter. Som Tranøy også skriver: Det er ikke prostitusjon som er verdens eldste yrke, slik vi gjerne later til å tro. Derimot er instansene som sikrer trygghet de første arbeidsplassene som etableres i ethvert samfunn.

Heldigvis er jeg velsignet med en like innsiktsfull som faglig dyktig fastlege. Etter et besøk avslutter hun gjerne timen med noen ord jeg ikke har tall på hvor mange ganger jeg har sitert overfor venner og familie som selve idealet for helsetjenester: «La meg tenke på helsen din, så kan du konsentrere deg bedre om dine oppgaver.»