Reisop hvis du ...

plystre, plystre

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. Løype!

... SPENNER DINE SKI OG PLYSTRER PÅ VEI INNOVER HEIEN

Etter en skitur til Kikut på mandag formiddag vurderte jeg – skammelig nok – å skrive følgende på twitter: «Folk som ploger har ingenting i skiløypene å gjøre; de bør heller kjøpe seg en bondegård.» Jeg var oppbrakt, indignert. Jeg hadde fått et par riper i den ene skien. Jeg var motløs, nesten deprimert, og jeg tenkte at alle disse turgåerne som skrapte løypene rene for snø, og som med det blottla grunnfjellet, årsaken til at den ene skien nå befant seg hinsides hva voks og glider kunne redde, at alle disse pysene som liksom hadde tenkt at «sola skinner, og jeg har kvikklunsj i sekken», bløthjertete mosjonister med svikt i knærne og vaklende diagonalgang, at alle disse skulle få gjennomgå. Jeg fant frem mobilen, tastet løs, kjente mismotet slippe taket. Men straks merket jeg et helt annet ubehag feste seg i magen. Ja, selvfølgelig snakker jeg om skam. For langt mer nedslående enn å se sine beste racingski ødelagt, var den påfølgende selvinnsikten: Jeg var i ferd med å bli en sånn en gærning som setter nypreppete løyper, godt feste og rene skispor over ideen om turglede, mosjon og solidaritet. Snart var jeg ikke stort bedre enn alle disse tullingene som gikk Birken, mosjonistenes onde mostykke, alle disse høytlønnete villstyringene hvis eneste meningsgrunn i livet var hvorvidt de klarte «merket», og som følgelig overlot alt familieliv, all stell i hjemmet, all kjøring til og fra barnehager, all lesing på sengekanten, all lek bak huset, eller for den saks skyld i den lokale lysløypa tilrettelagt for alle nivåer … alle disse hyperaktive bedriftslederne i økonomisk sektor som overlot alt dette, alt dette som burde være meningsfullt nok, til konene sine. For i disse tilfellene kan vel ikke engang de meste likestillingsfiendtlige blant oss – og som kanskje er overrepresentert blant de nevnte langrennsfantomene – motstride at det dreier seg som en skjevhet: mennene går på ski, damene tar seg av familien, hjemmet, gledens grunn.

Ja, som sagt, jeg skammet meg. Var jeg – jeg som engang hadde brukt enhver skitur som et påskudd for å grille pølser – i ferd med å bli som disse? Hvor ville det ende? Med et birken-merke som liksom fortalte meg at jeg var i form, men som samtidig mer enn antydet at egenskaper som innlevelse og medfølelse var i utforbakke? Var jeg i ferd med å svikte fellesskapet for higen etter bedre kondisjon, større fart og mer styrke?

Men en gang hadde altså forholdet mitt til skigåing vært adskillig enklere: Var det snø i løypa og sol på himmelen, hentet jeg frem et par velbrukte ski fra kjelleren (uvisst hva slags merke), skrapte vekk gammel smøring og barnåler fra sålen og smørte med Blå Ekstra hvis det var minus, klister hvis det var mildvær og is i løypa, før jeg snørte sekken, som det heter i sangen, kjente meg glad og fri og satte uten større besvær kurs mot den – akk – så fagre heien. For så enkelt kan det være. Eller så enkelt var det inntil i fjor, da jeg – etter press fra fattern som hadde sett seg lei av å vente på meg på toppen så vel som i bunnen av bakkene – gikk til innkjøp av Rossignol racingski, karbonstaver og skidress fra Swix, med dertil matchende hansker (som jeg med vilje må ha forlagt et sted fordi det aner meg at det kun er eldre fruer som bør matche). Dette åpnet for en hittil uant problematikk: Jeg måtte utvide smørepaletten, det var noe som het lilla, grønn og rød, og det var noe som het racingwax, og cera, et slags teflon-aktig stoff i pulverform, som – hvis det er såkalt null-føre og ingenting annet nytter – gir sålen den ønskelige, nesten friksjonsløse, gliden. Men langt verre – for skiene kostet jo en halv månedslønn – så jeg meg nødt til å ta vare på skiene, ikke få riper i dem, hvilket betydde: passe meg for grov kvist, grus og stein i løypa. Hvor jeg før ubekymret, fylt av vellyst, kunne bane meg vei mellom stubber og steiner, og med det rette all min konsentrasjon mot den lyse dal med skoglier blandet, som det jo også heter i sangen, var det nå stubbene og steinene som gjorde krav på min oppmerksomhet. Faen, her er det for steinete, kunne jeg rope til fattern, som nå, høvelig nok, var å finne tyve-tredve meter bak meg i løypa. Vi må snu, ta den andre løypa til Kikut, vi kan ikke gå om Bjørnholt i dag heller. Mens fattern, litt mer dreven i gamet, ba meg holde til siden: Gå utenom plogfôret, ville han rope tilbake, og ta knappe svinger når du setter utfor igjen, de som skrenser, kjører alltid bredt eller helt ut, de tar aldri det innerste sporet.

Slik forløp fjorårets skisesong; og etterhvert som snøforholdene ble dårlige, gikk det også lenger tid mellom turene. Men skiene klarte seg bra. Da jeg skulle sette inn sålene en siste gang med glider før sommeren (det er visstnok viktig for å unngå oksidasjon), kunne jeg lykkelig konstatere at jeg kun hadde påført den ene skien en overfladisk ripe (dette var i fjor altså). Og stavene var like hele. Også skidressen hadde klart seg bra (for det sier seg selv: jeg har for lengst sluttet å grille pølser siden en gnist fra bålet øyeblikkelig ville perforert stoffet). Så da Skiforeningen, inneværende sesong, kunne melde om gode føreforhold i Marka, tenkte jeg at det var best å vente på mer nedbør. Og jeg ventet så lenge som til midten av mars, og foretok den første turen i mildvær. Med klister altså. På islagte skogstjern med overvann, med utsyn over digre råk i elveosene, men tilsynelatende fornøyd med snømengden. Helt til jeg kom til motbakkene opp til Bjørnholt, og langt verre: til utforkjøringene, hvor utstrakt ploging som sagt hadde blottlagt fjell og stein og annet mindre iøynefallende jævelskap. Hva gjør vi? ropte jeg til fattern. Gufne greier, svarte han, åpenbart mer pysete enn i fjor, før han for hver stein vi passerte, brakk av en grein, stakk den i snøen, for slik å markere fare. Sånn gjør vi det der jeg kommer fra, sa han. Dessuten legger vi sporene i slakere bakker, i svinger. Vi passer på hverandre i Hurdal. Det er ikke mye solidaritet å finne i Oslo-løypene dine, er det vel? Folk har ikke tid, svarte jeg, men strengt tatt burde folk bare latt være å ploge, da hadde problemet vært unngått. Ingen stein, ingen riper. Ingen digre issvuller. Man tar jo heller ikke skade av å falle i myk snø, ikke sant? Og hvis de først er redde for å skade seg, så bør de vel heller holde seg hjemme?

Som sagt, kom det fra fattern, det er ikke mye solidaritet i løypene dine.

Relaterte artikler