Reisop hvis du ...



De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

REISOP HVIS DU LIKER GRØNT

Kjære Gartner,

Henvendelsen kunne med rette vært stilet i flertallsform, men tatt i betraktning at det neppe er Deres ansatte gartnere som i dette henseendet er den ansvarlige part, har jeg valgt å stile dette brevet til bedriften, merkevaren og foretaket som et hele. Dere vil kanskje innvende at jeg burde undersøkt nærmere hvem som faktisk har skylden, om årsaken er svikt på lageret, under transporten eller hvorvidt det er den lokale butikken – Kiwi ved Ullevål sykehus, det til orientering – som bør holdes ansvarlig, men tro meg, jeg har forsøkt å få klarhet i situasjonen ved hjelp av flere google-søk. Prøv selv, tast inn «gartner+grønnsaker», innlem gjerne også «merket» eller «merkevaren» i søkestrengen, resultatet vil uansett være det samme: «Hvordan søke yrkesfag», et titall wikipedia-artikler om agronomi og nyttevekster, og kun et fåtall reelle gartnerier – hvorav ingen av dem er Deres bedrift, altså merkevaren med stor G, i ubestemt form, entall. Gulesider, Facebook og Proff Forvaltning ga også like forvirrende søkeresultater, og dersom det finnes en søkemotor som faktisk ville dirigert meg til Deres nettsider, som i sin tur ville gjort det mulig for meg å finne ut hvor ansvaret ligger, så la det være klart: det er grenser for mye tid og ressurser jeg er villig til å bruke for å fremføre klagen min. Et brev til dere som bedrift får være tilstrekkelig.

Nåvel, det har seg altså slik at jeg er veldig glad i avokado. Selvsagt har det ikke alltid forholdt seg slik. Jeg kan for eksempel huske et voksenselskap da jeg var en åtte-ni år gammel. Faren min hadde tilbredt lammestek, og moren min hadde hatt ansvar for forrett og dessert. Åttitallet gikk mot slutten, så det var antagelig snakk om fruktsalat – eller himmelsk lapskaus, som min salige bestemor pleide å kalle det – og definitivt snakk om halve avokadoer, fylt med lodderogn og rømme eller crème fraîche (jeg har ikke helt klart for meg når den franske varianten ble vanlige på det norske markedet, og jeg kan derfor bomme på tidskoloritten, det vedgår jeg, moren min var heller ikke spesielt avansert i matveien, og med tanke på at det ikke var behov for crème fraîchens «emulgerende» fortrinn, kan jeg antagelig konkludere med at det var rømme, seterrømme til og med, siden bare det beste va