Reisop hvis du ...



De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

REISOP HVIS DU LIKER GRØNT

Kjære Gartner,

Henvendelsen kunne med rette vært stilet i flertallsform, men tatt i betraktning at det neppe er Deres ansatte gartnere som i dette henseendet er den ansvarlige part, har jeg valgt å stile dette brevet til bedriften, merkevaren og foretaket som et hele. Dere vil kanskje innvende at jeg burde undersøkt nærmere hvem som faktisk har skylden, om årsaken er svikt på lageret, under transporten eller hvorvidt det er den lokale butikken – Kiwi ved Ullevål sykehus, det til orientering – som bør holdes ansvarlig, men tro meg, jeg har forsøkt å få klarhet i situasjonen ved hjelp av flere google-søk. Prøv selv, tast inn «gartner+grønnsaker», innlem gjerne også «merket» eller «merkevaren» i søkestrengen, resultatet vil uansett være det samme: «Hvordan søke yrkesfag», et titall wikipedia-artikler om agronomi og nyttevekster, og kun et fåtall reelle gartnerier – hvorav ingen av dem er Deres bedrift, altså merkevaren med stor G, i ubestemt form, entall. Gulesider, Facebook og Proff Forvaltning ga også like forvirrende søkeresultater, og dersom det finnes en søkemotor som faktisk ville dirigert meg til Deres nettsider, som i sin tur ville gjort det mulig for meg å finne ut hvor ansvaret ligger, så la det være klart: det er grenser for mye tid og ressurser jeg er villig til å bruke for å fremføre klagen min. Et brev til dere som bedrift får være tilstrekkelig.

Nåvel, det har seg altså slik at jeg er veldig glad i avokado. Selvsagt har det ikke alltid forholdt seg slik. Jeg kan for eksempel huske et voksenselskap da jeg var en åtte-ni år gammel. Faren min hadde tilbredt lammestek, og moren min hadde hatt ansvar for forrett og dessert. Åttitallet gikk mot slutten, så det var antagelig snakk om fruktsalat – eller himmelsk lapskaus, som min salige bestemor pleide å kalle det – og definitivt snakk om halve avokadoer, fylt med lodderogn og rømme eller crème fraîche (jeg har ikke helt klart for meg når den franske varianten ble vanlige på det norske markedet, og jeg kan derfor bomme på tidskoloritten, det vedgår jeg, moren min var heller ikke spesielt avansert i matveien, og med tanke på at det ikke var behov for crème fraîchens «emulgerende» fortrinn, kan jeg antagelig konkludere med at det var rømme, seterrømme til og med, siden bare det beste var godt nok når de hadde selskap). At de serverte avokado, er jeg derimot overbevist om. Jeg kunne kanskje ringt faren min for å få kjensgjerningen bekreftet, men minnet av den fete, beske eller til og med harske smaken er bevisføring god nok; jeg kan blant annet huske at jeg stod på kjøkkengulvet (linoleumsbelegg under føttene) med denne grønne «testikkelen» i den ene hånden og et beger rømme (eller crème fraîche) i den andre, for stadig å etterfylle krateret i frukten, eller bæret, som det strengt er, for å klare å grave ut små biter av beige-grønt fruktkjøtt for hver tredje teskje med rømme og lodderogn.

Det virker kanskje urimelig å beskrive smaken av avokado som noe emment, særlig med tanke på at lodderognet allerede den gangen gikk rett ned, og selv om jeg i dag ikke opplever noe annet enn velbehag når jeg putter hele biter av grønt eller spiseskjeer med guacamole i munnen, har jeg ingen problemer med å gjenkalle den første uskyldige biten, altså før tilvenningen, og før fordervelsen av smaksløkene, skal man tro biologene, eller hvem det nå er som har de sterkeste formeningene om munnhule, nese og tunge. (Joda, det er bare et google-søk unna, men det er bare et google-søk unna for Dere også.) Jeg er i alle fall overbevist om at barnets preferanser i matveien er de mest korrekte: pizza (Margherita), taco (uten grønnsaker), pølser (med bare ketchup) er med sine rene smaker det eneste riktige, men etter hvert lurer man seg selv til å like kaffe, øl og oliven – og avokado dessuten. Som jeg som sagt er veldig glad i dag. Jeg nær sagt elsker avokado. Ikke like høyt som samboeren min. Altså ikke like høyt som hun elsker avokado, mener jeg, siden dette er hennes foretrukne pålegg hver dag, uke etter uke, året igjennom, til lunsj på universitetet.

Derfor kjøper vi mye avokado, eller rettere sagt mange i antallet. Av og til er vi fremsynte og handler inn store nett av gangen, sånne steinharde avokadoer som må ligge en uke i sollys i vinduskarmen før de blir sånn noenlunde greie å smøre utover brødskiva, eller putte i tacoen, slik jeg foretrekker frukten, eller bæret, mener jeg. Men som oftest kjøper vi sånne mer kostbare, spisemodne to-pakninger. Ikke det at to-pakningen er altfor dyr sammenlignet med kjøttpålegg eller bedre oster, i alle fall ikke så lenge begge eksemplarene er passe modne – med andre ord når ingen av dem er hverken som gneis eller nærmest flytende på innsiden av skallet. Av og til, eller altfor ofte i grunnen, er dessverre ikke det tilfelle. Selvsagt pleier jeg å stå i butikken og kjenne etter, presse forsiktig med tommelen ned i skallet, men ikke så hardt at jeg risikerer å ødelegge de avokadoene jeg lar ligge, det lover jeg! Jeg har til og med lært meg dette trikset hvor man fjerner stilken (eller stilke-snerket, som faktisk minner litt om søvn i øyet, eller Ole-Lukkøye-bæsj, slik samboeren min pleier å omtale søvn), for så å sjekke fargen på kjøttet. Det er selvfølgelig ikke en enkel operasjon, emballasjen tatt i betraktning, men det lar seg som oftest gjøre hvis man vrir og vender litt på innpakningen slik at stilke-snerket kommer innen rekkevidde for å pirke (utenpå plasten selvfølgelig).

Dere har sikkert for lengst gjettet problemets egenart, og dermed denne henvendelsens årsak. Når jeg har brukt såpass mye plass for å komme til poenget, skyldes det helt enkelt at jeg kvier meg for å syte over noe så prosaisk som råtne avokadoer. Jeg vil nesten si at jeg skammer meg. Nyhetsbildet er fylt av virkelige problemer, hvilken båtflyktning hadde ikke ville valgt et langt liv med bare overmodne avokadoer i butikken fremfor den skjebnen han eller hun har blitt til dels. Men for Guds skyld, betyr det at vi skal godta alle mindre, og strengt tatt kosmetiske, sprekker i vår sivilisasjons grunnmur, på grunn av denne kontrasteffekten? Selvsagt ikke. Meddelelsesansvaret, plikten for å varsle, stadig forbedre, uansett hvor unnselig sammenhengen måtte være, er uinnskrenket, total. Derfor skriver jeg denne klagen (nesten helt uten å rødme), til dels fordi jeg ønsker kompensasjon for det hundretall avokadoer jeg har vært nødt til å kaste (joda, jeg kunne saktens klaget til butikken hver enkelt gang, men det får være grenser for å blamere seg offentlig), og dels, og langt edlere selvsagt, for å foreslå en rimelig løsning på et tilsynelatende enkelt problem: Selg avokadoene enkeltvis. Dropp dette nyliberalistiske påfunnet med to-pakninger.

Joda, jeg vet, dere har sikkert ansatt en tulling fra BI eller Handelshøyskolen til å lage et regneark som viser hvordan dere får som mest mulig fortjeneste, og konklusjonen er sikkert to-pakninger. Det sier seg selv. Hver gang et stakkars tacospisende fredagsmenneske skal lage seg taco, tvinges vedkommende til å kjøpe to avokadoer (med mindre han eller hun kjøper inn i god tid, naturligvis). 30 kr er dobbelt så mye som kr 15. (Skulle nesten tro jeg hadde studert på BI.) Og så må den ene kastes, kanskje fordi den blir liggende en uke å vente på neste tacofredag, eller – og langt verre naturligvis – fordi pakningens andre halvpart allerede var i overmoden forfatning.

Jeg sier ikke at Dere parrer halvdårlige og gode avokadoer med overlegg, som for å lure forbrukerne til å kjøpe b-vare til a-vare-pris. Jeg sier bare at dere setter hensynet til profitt foran – nei, jeg vil ikke si: foran hensynet til «bærekraftig utvikling», – men foran alminnelig, sunn fornuft. For hvor mange avokadoer må kastes før Dere skjønner skadeomfanget av markedsmodellen Deres? Nå er det fredag, avokadonettet i vinduskarmen er tømt, og straks står jeg derfor på butikken for å pirke bort stilkesnerk, granskende. Jeg tør spå at halvparten av beholdningen vil være i begredelig forfatning. Men selv om jeg vil forestille meg hauger av avokadoer i søpla, vil jeg ikke lenger sørge over tapet, for nå som denne klagen er skrevet, er min sjel lutret, fri, fersk, ja nesten grønn.

Vennlig hilsen
Olav Løkken Reisop

PS: Straks jeg setter punktum og løfter blikket fra dataskjermen, vil jeg – i hjørnet av arbeidsrommet – få øye på avokadoplanten samboeren min og jeg plantet den første sommeren vi var sammen. Om ca. syv år vil den bære frukter. Hvis vi vanner og pleier den rett.

Relaterte artikler