Reisop hvis du ...



De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

REISOP HVIS DU MÅ TREKKE PUSTEN

Kjære parkeringsselskap,

Tillat meg denne innsmigrende henvendelsesformen («kjære») da jeg ønsker å tale til Deres medmenneskelighet så vel som Deres rasjonalitet — i samme monn nødvendig, ikke bare for en klageinstans, men også for at vi ikke skal forvitre som kultur og gå til grunne (historisk sett vet vi alle hva den rene fornuft kan resultere i av mildt sagt nederdrektigheter, samtidig som et utemmet temperament selvfølgelig utgjør en tilsvarende fare). Jeg har rett og slett et håp — et skjørt og forgjeves håp, vil nok noen si, men la oss tilbakevise kynikerne blant oss — om at Dere skal oppheve kravet om kontrollavgift (nr. 1315953), og i alle fall revurdere avvisningen Deres av klagen min, datert 17.02.2016. Med andre ord ber jeg om at dere evaluerer — som sagt med hode og hjerte — denne argumentasjonen Deres som i beste fall virker automatisert og derav tankeløs, i verste fall er en nøye kalkulert strategi, kald og hensynsløs.

La oss først rekapitulere hendelsen så objektivt som overhodet mulig: Mandag den 15. februar kom jeg kjørende med det som, formodentlig, var siste del av et flyttelass. Noen esker, et salongbord og et digert persisk teppe jeg hadde arvet etter grandonkel og -tante som tidligere hadde hatt adresse i Schønings gate. Det er kanskje en overflødig opplysning, men skal jeg først henvende meg til Deres angivelig altfor ensrettete følelsesliv må jeg likevel fremheve denne saksopplysningen: Teppet, fullt av støv og midd slik det hadde blitt gjennom årenes løp, hadde i nær fortid, slik må jeg vel kunne omtale 60- og 70-tallet, befunnet seg i en klassisk bygårdsleilighet på Majorstua. Kan vi si at teppet hadde struttet? Nei, det kan vi ikke si, for det hadde ligget utslått, eller utrullet, flatt og underkastende, men det hadde like fullt vært et praktteppe, stort og tungt, med en utstrekning større enn halve stua til slektningene mine.

Etter deres død fikk teppet en kort periode pryde min egen barndom: Hvor mange søndagsmorgener har jeg ikke ligget halvt søvndrukken på dette teppet og sett på tegnefilm, ventende på at far og mor skal rope at frokosten er klar? Hvor mange ganger har jeg ikke som barn forsøkt å utpønske det intrikate mønsteret, tilkjennegitt i komplentærkontrastene rødt og grønt, bare for å fortape meg i dette teppespillet? Men på et eller annet tidspunkt — kanskje fordi det brått ble umoderne med slike orientalske tepper i norske hjem — ble det flyttet over på stabburet, og her fikk teppefibrene ligge uforstyrret å suge til seg støv og midd fra stabburets mørkeste kroker, i årevis. Altså helt jeg til jeg selv, rundt juletider, flyttet til en ny adresse, hvis stue antagelig ville kle dette fargerike teppet som jeg nesten hadde glemt, men som brått hadde trengt seg frem i bevisstheten igjen, som om det ropte på meg med det samme jeg trådte inn i de bleke stuene.

Av den grunn, idet de siste eskene og et simpelt salongbord (fra Ikea) skulle bringes til den nye adressen på Lindern, svingte jeg en morgen innom det gamle stabburet på gården hjemme. Ingen gjorde lenger krav på det enorme teppet, så jeg dro det ned fra stabbursloftet, nedover stabburstrappen og ut og frem og tilbake i snøen. Det var faren min som kom med dette forslaget. Dra det gjennom snøen sa han, på begge sier, kost det først ute, så får du av det verste støvlaget før du ruller det sammen og kjører det inn til byen. Og det var et godt forslag, snøen ble okerfarget etterhvert som jeg trakk teppet etter meg, men det innebar også et forferdelig slit, for det er som sagt et enormt teppe. Men til slutt, sent om ettermiddagen, kunne jeg rulle det sammen og tre det inn i bilen — med alle andre seter enn mitt eget nedslått for at det skulle få plass, og selv da måtte det bøyes og bendes for at jeg skulle klare å lukke bagasjeluken.

Ca. klokken 19 parkerte jeg i bakgården, utenfor oppgangen. Jeg er fullt klart over at det er parkering forbudt i dette området, men siden av- og pålessing av varer regnes som gyldige unntak (stans og ikke parkering), og siden jeg har merket meg at det er en utbredt praksis å stanse her nettopp av nevnte grunn, anså jeg det som uproblematisk om også jeg benyttet meg av denne høyst nødvendige manøveren når man er alene om å flytte digre gjenstander fra en adresse til en annen.

Først lempet jeg eskene inn i gangen, dernest salongbordet, og da klokken var blitt tre over syv, gjøv jeg løs på teppet. Først vurderte jeg å sette det i oppgangen sammen med de andre tingene, men for ikke å gjøre fellesarealet ufremkommelig, så jeg meg nødt til å bære teppet hele veien opp til leiligheten min før jeg kunne flytte bilen. Av hensyn til brannsikkerhet kunne jeg ikke la teppet sperre utgangen, og det var heller ikke mye av et alternativ å plassere teppet på utsiden av bygården, i frykt for at det skulle bli ødelagt av regnet eller at det skulle bli stjålet, for så å finne en ledig parkeringsplass (for selv om de måtte være gamle og fulle av støv og midd, er store persiske tepper gjerne verdsatt til både ti og tyve tusen kroner).

I svaret fra Dere, datert den 3. mars, visere Dere til parkeringsbestemmelsenes § 1: «Enhver hensetting av kjøretøy, selv om føreren ikke forlater det. Unntatt er kortest mulig stans for av- eller påstigning eller av- eller pålessing». Videre skriver Dere at dere ikke kan se at jeg «har stanset i kortest mulig tid i forbindelse med av- eller pålessingen. Vår betjent har notert at det ikke har vært aktivitet ved kjøretøyet den tiden kjøretøyet var under observasjon, fra kl. 19:06 til kl. 19:22.» Og til sist konkluderer Dere med at det ikke «kan ha vært nødvendig å benytte så lang tid som dette for å foreta de aktiviteter» jeg har beskrevet i den opprinnelige klagen min. Hvordan beregner Dere hva som er minste mulige tid? Hvilke antagelser ligger ikke til grunn for konklusjonen Deres?

Observasjonen er riktignok delvis korrekt. Det tok mer enn 16 minutter å forflytte teppet opp til leiligheten. Prøv selv — og nå henvender jeg meg vel så mye til fornuften Deres — å flytte et persisk teppe som er så stort at det dekker praktisk talt hele gulvflaten i en gjennomsnittlig stor stue av typen bygårdsleilighet fra 1920-tallet, og De vil oppdage at det tar Dem nær på en halvtime å baksere denne lasten opp trappene fra første til tredje etasje, før de får veltet teppet inn i gangen og skjøvet det så langt inn at døren igjen lar seg lukke og låse. Tror Dere meg fremdeles ikke, så vil jeg vise til følgende beregning jeg har foretatt:

Mellom hver etasje er det tre trappeløp og to reposer, i tillegg er det et trappeløp fra inngangsdøren opp til førsteetasje, noe som gir tre ganger to trappeløp, i tillegg til det nedre, fire reposer og tre etasjeavsatser mellom inngangsdøren og døren inn til leiligheten min. Dette kan igjen oppsummeres med følgende konstanter:

7 t, 4 r og 3 e.

Hvert trappeløp (t) — og med tanke på at jeg har foretatt flyttingen selv, har jeg et stort statistisk tallmateriale å vise til — tar to minutter (+/- 10 sekunder) å forsere, reposene (r) tar gjennomsnittlig 30 sekunder (+/- 5 sekunder), mens etasjeavsatsen (e) tar ett minutt (+/- 15 sekunder).

Minste frakttid (F(t)) blir da: F(t) = 7t (+/-10) + 4r (+/-5) + 3e (+/-15)

Omregnet i sekunder:

F(t) = (7 x 120 (+/-10)) + (4 x 30 (+/-5)) + (3 x 60 (+/-15)) =>

F(t) = 840 (+/-70) + 120 (+/-20) + 180 (+/-30) =>

F(t) = 1140 +/- 120 (sekunder)

Omregnet til minutter:

Minste fraktid = 19 minutter +/- 2 minutter = 17 - 21 minutter.

Beregningsgrunnlaget baserer seg på gjennomsnittlig frakttid. Det er derfor verdt å merke seg at den aktuelle tidsbruken for å flytte et digert persisk teppe befinner seg i det øvre sjiktet hva angår tidsbruk, og at tidsberegningen (som foretatt ovenfor) derfor er et forsiktig estimat.

I alle tilfeller angir tidsrommet 19:06-19:22, hvor kjøretøyet har blitt observert, en tidsbruk som er mindre enn minste mulig frakttid, og kan oppsummeres på følgende vis:

Observasjonstid (O(t)) < frakttid (F(t)), eller O<F, noe som gir grunnlag for å tilbakevise argumentasjonen Deres. Jeg har med andre ord ikke benyttet lenger tid enn hva som har vært nødvendig for av- og pålessingen av teppet. Derav må stoppet betraktes som en «kortest mulig stans for av- eller påstigning eller av- eller pålessing», jf. trafikkreglene § 1, og unntaket fra parkeringbestemmelsene må således betraktes som gyldig.

Jeg ber Dere derfor revurdere klagen min, og dernest — dersom fornuften vinner — frafalle kravet om kontrollavgift. Dersom Dere derimot drives av et hensynsløst krav til inntjening og et ellers innskrenket følelsesliv som ikke kan betegnes som noe annet enn odiøst, så spør Dere selv: Hva slags samfunn ønsker Dere for Deres barn? Hva slags kultur står vi på terskelen til dersom et alminnelig menneske ikke engang tillates å bære et persiske teppe opp til sin nye leilighet, uten å bli bøtelagt for å trekke pusten mellom trappeavsatsene?

Med vennlig hilsen

Olav Løkken Reisop

Relaterte artikler