Reisop hvis du ...

boken åpner seg

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. La oss be Herrens bønn.

REISOP HVIS DU BER

Tretti år gammel, senere samme dag som han har sett sin beste venn stritte imot den siste olje, avstå fra skriftemålet og fornekte prestens ord, går Montaigne opp den bratte steintrappen i borggårdens søndre tårn med to nye bøker i hendene: Plinius den yngres Epistler og Ciceros De Oratore. Han åpner den tunge eikedøren til arbeidsværelset, legger bøkene pent fra seg på stolen før han skyver alle papirene på skrivebordet — offentlige dokumenter, regnskap, ennå uleste brev — i gulvet med et langsomt sveip. En etter en slynger han lærinnbundne rettsnotater ut av det åpne vinduet med utsikt over Bordelais’ okerfargete åkre i vest og Périgords mørkegrønne, nesten svarte belter av skog i sør-øst, før han legger seg ned for å hvile ryggen og hodet mot de kalde flisene i gulvet. I tankene gjør han forsøk på å beskrive luften som fyller rommet. Han innbiller seg at han kan kjenne lukten av sjø bli løftet av tidevannet i La Gironde, før han trekker en stålblå bølge fra Biscayabukten over seg og sovner.

Når han våkner har det blitt kveld, og sølvgrått som blakket brennevin, der ute. Tynne stjerner ulmer på hvelvingen, vindens varme sukk får lønnetrær og popler til å bøye seg ærbødig, og Montaigne merker seg at det anger … — men av hva? Eukalyptus? Hos Plinius den eldre har han lest at eukalyptusfamilien har sin utbredelse på den sørlige halvkule, med mindre han forveksler dennes Naturalis historia med et nyere verk om botanikk og landbruk, han kan ikke være riktig sikker.

Omsider reiser han seg, skyver en skammel bort til bokhyllen nærmest vinduet og klyver opp på den for å søke gjennom den øverste hyllen med blikket. Men ingen Plinius den eldre er å finne. Isteden er han overlatt til seg selv og sine egne nesebor, noe han opplever å være langt fra tilfredsstillende. Étienne, mumler han og svelger og svelger igjen. Vakler han? Er han nær å falle? I så fall kamuflerer han ubalansen ved å hoppe ned fra skammelen idet han ikke lenger er i stand til å holde seg på beina.

Så sleper han seg bort til skrivebordet hvor han straks synker sammen og blir sittende med haken hvilende mot foldete hender, i håp om at Gud, vår Herre Jesu Kristi Fader vil vende seg mot ham i nåde. Han angrer med det samme, vet det er for sent og gjentar for seg selv vennens siste ord: Jeg protesterer på at jeg har blitt døpt som jeg har levd, så nå ønsker jeg å dø i den troen og religionen som Moses først sådde i Egypt, som patriarkene deretter høstet i Judea, og som fra hånd til hånd, i slekters gang, har blitt bragt hit, til Frankrike, ubesudlet. Étienne ville dø som jøde, og Montaigne sverget aldri å minnes ham på noe annet vis, derfor kunne han ikke lenger vende seg mot de kristnes Gud, ikke nå, ikke på denne måten i hvert fall.

Vinduslemmen blåser til, Ovids Metamorphoseon ramler ut av bokhyllen, ned på gulvet og blir liggende på ryggen å sprelle med de åpne sidene. Montaigne lener seg fremover, lar seg falle, og krabber bort til den oppslåtte boken, men unnlater å berøre den. Likevel, som om to usynlig hender hviler mot sidene, faller boken til ro. Ovids forvandlinger fortsetter ennå å blafre, men stadig svakere, mer som en vibrasjon, og iden han lener seg over boken stilner den helt.

På kne blir Montaigne sittende og stirre på en linje fra kapittel VI, om Niobe som etter å ha mistet syv sønner og like mange døtre, blir gjort til stein av sorgen. Diriguisse malis.

Overveldet av disse to ordene — diriguisse malis — innbiller han seg å se vennen Étienne de La Boétie, eller Estienne, som han lød i Périgord, komme gående gjennom søylegangene til parlamentet i Bordeaux. Hinsides alt han hadde tenkt ut og alt han særlig kunne si om dette forholdet, fantes det en eller annen uforklarlig og skjebnesvanger makt som førte dem sammen. De betraktet hverandre med en så glødende hengivenhet, og åpenbarte sitt aller innerste for hverandre så hengivent at Montaigne ikke bare var like fortrolig med Étiennes tanker som med sine egne, han hadde ganske sikkert stolt mer på vennen enn på seg selv. Fordi det var ham, fordi det var meg, han kan ikke uttrykke kjærligheten på noen annen måte enn det. Nå var vennen borte. En jonisk søyle det ene øyeblikket. Og så borte. Og han selv? Også borte; uten noen å snakke med, er det som om han ikke eksisterer.

Montaigne plukker opp Ovid, reiser seg og gleder seg over bokens tyngde mot fingrene, skinn mot hud og ligament. Han går tilbake til skrivebordet hvor mobilen min ligger og vibrerer oppå en bunke notater, som om den med makt forsøker å holde de skjelvende arkene nede. Selv om jeg ikke har lagret nummeret, drar jeg kjensel på sifrene og skjønner samtidig hva det betyr at de ringer akkurat nå, så vidt tidlig om morgenen. Det har ingenting med intuisjon å gjøre, langt mindre synske evner, det er bare logisk alt sammen.

Klokken er halv syv, og mobilen jeg holder i den høyre hånden er en iPhone, en iPhone 5, skal jeg være nøyaktig. Den har tilhørt mamma, hun ga den til meg i romjulen da hun fikk seg en telefon med større taster. Det er hun denne oppringningen gjelder. Jeg vet det, og det er ingen vei utenom, jeg må svare, trykke inn det runde og grønne ikonet med et telefonrør som symbol. Jeg står naken på eikegulvet, påsken 2015, og jeg hører meg selv hviske en setning jeg aldri før har tatt i bruk, en setning som jeg ikke engang visste at jeg kunne: Gode Gud, vår Herre Jesu Kristi Fader, vend deg mot meg i nåde. Og så svarer jeg.

Relaterte artikler