Reisop hvis du ...

spise alene

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse. Bon appetit.

... SPISER ALENE

Etter et par-tre eposter frem og tilbake med redaktøren min innså jeg at ideen slett ikke var så tåpelig som den først hadde virket, at det faktisk dreide seg om en idé, en ganske god idé til og med, selv om utgangspunktet var langt mer prosaisk, om ikke også privat, ja, utangspunktet var prosaisk, i ordets overførte betydning, og privat, en meddelse mellom to menn, men også prosaisk i ordets egentlige betydning, noe jeg langsomt begynte å forstå, noe motvillig. Hvorfor denne motstanden? Fordi det på ingen måte passet å få en nye idé akkurat nå. Ikke bare hadde jeg nettopp ferdigstilt et romanutkast, med alt hva det innebærer av kvaler og feriebehov, jeg var også i gang med tre essay, to artikler og en bokanmeldelse for Dagbladet, noe som gjorde at jeg dessuten hadde vært nødt til å legge to andre romanideer på is, to romanideer som faktisk var mer enn ideer; det dreide seg snarere om halvskrevne utkast på henholdsvis to- og trehundre sider. Ikke nok med det. Oppe i det hele skulle jeg pusse opp og selge leiligheten, og midt oppe i sparkelmasse og sagmugg så hadde en ny romanidé ramlet i hodet på meg. Kanskje ikke ramlet i hodet på meg, den hadde snarere slått meg i hodet, som en hammer, dersom jeg skal tøre å gi et hint om denne ennå urealiserte romanideen, ja, et hammerslag, med en etterfølgende svimlende og banal innsikt: Jeg manglet tid. Jeg var et oppkomme av gode ideer, men manglet tid. Så banalt! Derfor var jeg også nødt til å prioritere de ideene som antagelig lot seg nedskrive raskest, med andre ord de dårligste av de gode ideene. Av den grunn kunne jeg like gjerne begynne med den ideen som redaktøren min hadde plantet i hodet mitt, ikke med et hammerslag, det må sies, snarere med en mild berøring av en epost, og som var en ganske god idé, om ikke akkurat fabelaktig, så helt grei i hvert fall.

Det hele hadde begynt nokså troskyldig — uten baktanker, må jeg tro, for det er grenser for hvor slu jeg kan mistenke en redaktør for å være — med en epost hvor han kunne fortelle at han både likte og ikke likte å sitte på pub alene. Det vil si, det var ikke hvorvidt han likte denne intenderte ensomheten som var poenget, men hvorvidt det ble ansett for å være trygt og kult å sitte slik, alene i baren, eller om det bare ble ansett for å være stusselig og patetisk. Egentlig dreide det seg heller ikke om hvordan han eventuelt ble betraktet av andre, men om hvordan han skulle vurdere seg selv, denne evnen til å kunne sitte alene ved en bardisk og drikke. Ikke mengder — for det sier seg selv at det resulterer i en mer entydig selvransakelse —, men ett, til nød to, små øl mens han henga seg til stille refleksjon over tilværelsen uten å gjøre et altfor stort nummer ut av det var en slags moderne meditasjon han drev med.

For å oppsummere epostkorrespondansen som fulgte, så viste det seg at redaktøren min var tilbøyelig til å vurdere evnen som god, fordi denne alene-i-baren-oppsetningen tross alt er en av de sterkeste prøvelser en mann kan utsettes for (i et moderne vestlig land i fredstid), men han var samtidig redd for at visse konnotasjoner, så som «taper», «ensom», «patetisk», skulle beseire den første fortolkningen, og dermed også forderve den såkalte selvfølelsen fullstendig. Jeg, derimot, holdt hardnakket på at han kunne være stolt av denne egenskapen, vel å merke så lenge det begrenset seg til høyst to halvlitere, og at alle andre meningslag hadde opphav i betrakterens antatte vurdering. Således beveget jeg meg inn i en sirkelargumentasjon om forskjellene mellom opplevd og observert ensomhet, og at den som ikke bryr seg, er kul nok, er den som faktisk også er det. Men det var en avsporing, og ikke et tankespor det var nødvendig å følge til endestasjonen. Klarer man derimot å følge sporets skinneganger langt nok med blikket, vil man også kunne se det punktet hvor spørsmål og svar møter hverandre i ett og samme punkt. Jeg var derfor ikke villig til å å vurdere denne «evnen» hans som noe annet enn en god egenskap, misunnelsesverdig, all den tid jeg ikke engang er i stand til å oppsøke kafeer på egenhånd. Og det skrev jeg også til ham, at det var snakk om en utelukkende god evne, denne alene-i-baren-evnen.

Samtidig kunne jeg fortelle ham om en venn som hadde tatt det et skritt videre; etter å ha sett seg lei på å oppsøke enkle og effektive spisesteder når han var alene på forretningsreise, foretrakk han nå Michelin-steder og andre restauranter av tilsvarende kvalitet. Det var ikke lenger snakk om raske måltider han pliktskyldigst gjennomførte for å få seg litt næring, og aldri mer take away (foran pay-tv) på hotellrommet, langt mindre roomservice, nei, nå var det ensomme helaftener som gjaldt, langdryge og perfeksjonerte måltider, viet én ting alene: å nyte god mat og god drikke. Kvalitet. For hvorfor haste seg gjennom et måltid når han etter endt arbeidsdag — som gjerne bestod av timelange møter og evinnelig smalltalk med potensielle kjøpere av en oljerigg — satt på andre siden av kloden uten noe annet å ta seg til enn å spise og drikke? Jovisst hadde han ført denne alene-i-baren-tilværelsen lenge, sannsynligvis også gått så langt at han hadde fordrevet enhver tvil om hvorvidt det var en god eller dårlig (alternativt: trygg eller stusselig) evne å kunne gjennomføre rollen med stil. Av livsnødvendighet, må man nesten kalle det, siden hver uke bød på nye byer, nye land uten andres selskap enn sitt eget, foruten en og annen kvinnelig bekjentskap han kunne møte i en bar, men de kveldene hørte med til unntakene, måtte han innrømme, og var sant å si så ensomme, de også, at han ikke lenger orket å gjøre noen innsats for å tilbringe natten med en fremmed på rommet. Antagelig var det også ønsket om å bruke mest mulig tid tidlig på kvelden, for å unngå den typen tilfeldige møter, at han bestemte seg for å gå ut for å spise, ordentlig og alene.

Til å begynne med pleide han å ha med seg en bok. Han er en av de mest beleste mennesker jeg kjenner (det til tross for at han arbeider innen oljesektoren), og det falt ham helt naturlig å plassere Finnegans Wake ved siden av en forrett på el Bulli, men ettersom han stadig ble tryggere i sitt eget selskap, og han hadde timer nok å ta av utover natten (med mindre det dreide seg om en unntakskveld), kunne han like gjerne spare boken til senere. Dessuten forstod han at det raskt virket forstyrrende å lese «bababadalgharaghtakamminarronnkonn-bronntonnerronntuonnthunntrovarrhounawnskawntoohoohoordenenthurnuk!» mens han slurpet i seg algenater. For ikke å snakke om den gangen han leste «Damn me, it's worth a fellow's while to be born into the world, if only to fall right asleep. And now that I think of it, that's about the first thing babies do, and that's a sort of queer, too» mens han spiste hvalbiff på Raymonds Restaurant i Newfoundland uten å merke seg ironien i valget av lektyre (Moby Dick). Målet var tross alt å hengi seg til maten, ikke til litteraturen, og nyte den minst like konsentrert som om han hadde hatt selskap. Ja, nyte den mer egentlig, slik han understreket da jeg spurte om det virkelig er mulig når man spiser alene.

Det finnes ingen krav til høflig konversasjon, svarte han, ingen småprat, heller ingen heftige diskusjoner, som kan resultere i regelrette krangler om miljøvern og abeidsplasser, dersom en av partene skulle slumpe til å beskylde den andre for naivisme. Du vet, forklarte han meg, det er ikke så lett å være innenfor etablissementet (han siktet til oljeindustrien, ikke til restuaranten) med verdiene mine; i kollegers øyne er jeg en idealist, naiv til og med, bare fordi jeg ser for meg en gradvis dreining mot en grønnere industri; men blant lesere, forfattere, kritikere, ja, sånn som de fleste av vennene dine, er jeg vel ansett for å være en kyniker, en pengegrisk, selverklært «realist» som ikke skyr noen midler for å oppnå de materielle livsvilkårene jeg angivelig ønsker å annektere.

Selv om ingen av de skrivende vennene mine betrakter ham slik, var jeg nødt til å gi ham delvis rett i påstanden. Den er riktignok spissformulert, og overdreven, så klart, men jeg skjønner at han har et poeng når han hevder at han ikke hører hjemme i noen leire, noe han også underbygget med et sitat fra Loin des hommes, adapsjonen av Albert Camus’ Gjesten: «For the French, we were Arabs. And now, for the Arabs, we’re French,» slik Daru (Viggo Mortensen) sier det i filmen.

Sammenligningen med Daru ville virket innbilsk, hadde det ikke vært for at tonefallet hans fortalte meg at han latterliggjorde hvordan sin egen privilegerte posisjon som norsk mellomleder i nevnte etablissmenet liksom kunne sidestilles med en fattig — og truet — landsbylærer i Atlasfjellene i Algerie under utbruddet av borgerkrigen i 1954. Han trenger tross alt ikke være redd for at noen fra oljebransjen skal tvinge ham til å føre en forfatter til retterstedet, eller, likeledes, redd for å bli drept av en kritiker med venstrevridde sympatier. Like fullt var poenget treffende nok: Han hørte ikke hjemme, og derfor så han disse ensomme middagsselskapene som et symptom (eller et symbol) på et større sykdomsbilde. Men hvorfor nekte seg den gode maten og den gode vinen bare fordi han manglet det gode selskapet? Nei, han var og ble fastbestemt på å unne seg 2005-årgangen av Chateau La Fleur Peyrabon, for ikke å snakke om Hortulan-spurver flambert i cognac, eller et glass Highland Park fra 1989, eventuelt Chateau Garreau 1975 Bas-Armagnac, som var de to typene brennevin han foretrekker å avslutte alle måltider med, fremfor en dessert, noe søtt, som man sier, fordi det uansett er søtt, og følgelig også kvalmende, noe ikke engang alle verdens Michelin-stjerner kan endre på.

Til redaktøren min beskrev jeg disse middagene jeg hadde fått kortfattete resymeer av, og avsluttet en av epostene med å fortelle om den gangen den ensomme restaurantbesøkende kameraten min hadde sovnet ved middagsbordet, det vil si én av alle de gangene han hadde duppet av, under hovedretten, halvveis ned i en pinot noir, neppe californisk, siden det er de franske som pleier å gjøre ham mest døsig — med mindre det var jetlag som forårsaket den myke nakken og det langsomt synkende hodet ned mot kalvefileten?

Jeg har heller ikke tall på alle gangene jeg har sett ham slik, svakt fremoverlent, i sofaen min, mens han balanserer et whiskyglass på armlenet og ved et Guds under aldri søler så mye som en dråpe av den 25årige single malt-whiskyen, han — raus som få — har tatt med seg i vertsgave fra flyplassen, for bare et øyeblikk eller to senere, som ved samme det samme Guds under, å gjenoppta samtalen der vi slapp, drikkingen også, uten at jeg noen gang kan huske å ha sett ham synlig beruset. Derfor er det rimelig å anta at han også ved bordet på das Laboratorium i Buenos Aires var i Somnus’ makt, og ikke Bacchus’, slik han pleier å omtale egne legemlige tilstander ved hjelp av romerske guder. I alle tilfeller hadde haken falt ned på brystet, og den lange krøllete manken hans — sveisen som skilte ham fra kolleger i oljebransjen — veltet liksom over bakhodet hans og nærmet seg tallerken hvor en due lå viklet inn i fennikelstrimler (som lignet krøllene), badet i et rødlig skum, lagd på chilli og pepper, ikke shampoo i hvert fall, og som fikk kelneren til å gripe inn, det vil si prikke den sovende forsiktig på skulderen, og spørre mildt — stikk i strid med hva man forventer av slike kelnere, men som faktisk er hvordan de som oftest opptrer, skal vi tro vår venn i oljesektoren — om den sovende kunne tenke seg en kopp kaffe. Lysbrente bønner fra Hacienda La Esmeralda i Panama. Tilbredt på bordet ved hjelp av en Siphon-trakter (hevert) og en Bunsenbrenner, deretter dekantert og servert i en Erlenmeyerkolbe. Og hvem kan si nei til et brygg som gir assosiasjoner til Breaking Bad og tv-seriens Gale Boetticher (David Costabile)? Ikke kompisen min i hvert fall, og idet kaffen var ferdig tilbredt, dekantert, skjenket og prøvesmakt, kunne han fortelle at han følte seg forbundet med kaffedrikkere før ham, storbønder, småkårsfolk, så vel som politikere og næringslivstopper som hadde holdt seg oppe og gående, uansett vilkår, ved hjelp av kaffe, så vel som at han følte seg forbundet med intellektuelle størrelser som også befant seg i den samme esoteriske, kaffedrikkende krets, blant andre Simone de Beauvoir som omflakkende hadde skrevet verket Det annet kjønn på Paris' mange kafeer, og ikke minst Sigmund Freud som i et udatert brev til vennen Oscar Pfister hadde innrømmet at det var ene og alene morgenkaffen som frembragte teorien om hvordan det religiøse kunne tilskrives «en oseanfølelse nært beslektet med koffeinets sentralstimulerende effekt». Og forbundet til deg, sa han, alt dette pratet om kaffe kunne jeg endelig forstå noe av.

Skjønt det siste nevnte jeg ikke i eposten til redaktøren min; jeg hadde skrevet så vidt mye om kaffe tidligere, at jeg visste at han ikke orket å lese et ord til om ekstraksjontid og riktig bryggetemperatur, derfor betonte jeg heller hvor komfortabel og trygg i sitt eget gode skinn kompisen min må ha følt seg siden han ikke bare var i stand til å spise alene på de fineste restauranter, men også å sovne.

Der har du en langnovelle, var det umiddelbare svaret. Eller en novellefilm. Se for deg George Clooney i hovedrollen, trygg og god, som spiser alene, verdensvant, men ikke på den arrogante måten, nei, nei, nei, bare på den måten vi alle gjerne ønsker å være verdensvante, Clooney som drar fra den ene restauranten til den andre, flyr over hele kloden, litt som i Up in the Air, og lever et jetset-liv alene, litt som i The Trip og The Trip to Italy, bare uten selskapet, mer avslappet, helt nedpå, skjønner du? (Så klart jeg skjønte.) Og ingen dame som liksom redder ham. Det handler ikke om det. Bare positiv ensomhet. Eller alenesomhet, eller hva hip-hopperne kaller det. Du har jo dessuten tilgang til kilden. Gjør et intervju med kompisen din. Spør ham om han føler seg alene og/eller ensom. Eller du kan la de møte hverandre, Clooney og kompisen din, i en bar eller på en fancy restaurant, la dem diskutere ensomheten. Clooney kan kanskje innlede med å sitere Montaignes oppfordring om at man må se bort fra sammenligningen mellom et tilbaketrukket og et aktivt liv, skal man forstå ensomheten, mens kompisen din kan svare med et sitat fra den yngre Plinius: «Jeg råder deg der du lever fett og rikt i din tilbaketrukne tilværelse, til å overlate det simple og uverdige gårdsstyret til dine folk og selv hengi deg til litteraturstudier, sli at de kan gi deg et utbytte som vil være helt ditt eget.» Eller de kan krangle. (Ja, de kan krangle, tenkte jeg, om oljebransjen for eksempel, om livsstilen, miljøvern, hvilken livsstil som er forenelig med en idealistisk holdning.)

Jeg så det for meg, det fantes en novelle her. Men først måtte jeg pakke sekken, legge laptopen bakerst mot ryggen, plukke Montaignes Essay (bok I) og Plinius den yngres Brev ned fra bokhylla, og siden ta mot til meg, rusle ut, over Akerselva, finne meg et passende sted og sette meg ned ved et kafébord — ja, du gjettet riktig —, alene.

 

Relaterte artikler