Reisop hvis du ...

ikke helt ufarlig

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

... LENGTER HEMMAT

I henhold til Mållovens sjette paragraf, som krever at man skal svare private rettssubjekt i den målformen som er benyttet i henvendelsen, burde jeg kanskje skrevet denne teksten på nynorsk, siden en pastisj nettopp kan eller bør anses som et offentlig tilsvar. Men strengt tatt er ikke dette en pastisj, i hvert fall ikke i betydningen balanseakt mellom etterligning, parodi og hyllest. Snarere er det snakk om en ren hyllest av et forfatterskap og en poetikk hvor det dessuten finnes en oppfordring om å benytte seg av ord og uttrykk som tilhører dem eller det man skriver om. Siden denne teksten er fra Hurdal eller Huddærn som huddølingene sier måtte derfor målloven vike til fordel for poetikken.

Han kom itte fra ei anna verd, det bare føltes sånn somme stunder da han snakka om slepebåten på Hurdalssjøen, hvordan han hadde liggi våken på gutterommet, med vinduene på gløtt, vår, sommer og høst, helt til tømmerlunnene var tomme, for å høre slepedamperen Gerda-båten, hvitmalt som ei fiskeskøyte, modernisert med 50 eventyrlige dieselhester, natt etter natt, dra tømmerbom fra Oset i nord mot saga til Mathiesen Eidsvold Værk i sør, hvor lasten skulle forvandles til borkledning eller to-tom-fire. Egentlig var det om kvelden, kunne han si, men jeg hadde som oftest lagt meg allerede, så for meg var det natt, svart og tett, med mindre det var høysommer og den milde kvelden heller var blakket som vannet i fløyteelva, men uansett var det nesten helt stille. En innesperret veps kunne stå og stange mot myggnettingen, et par tårnseilere kunne gi seg til kjenne med muntre stup over hustaket, men mest av alt var det dieselmotoren som fylte lufta med låt. For sjøl om det var et digert jorde mellom huset og stranda, og båten var langt fra land, bar lyden godt over vannet og de åpne engene. Dunkinga var taktfast, fire flate uten opphør, men synkoperte gjerne hvis en stokk sleit seg fra flokken med kvalitetsvirke fra skogene innover mot Marifjellet.

Det var flere familier her oppe som hadde mista noen til fløytinga, for av og til hendte det at noen av kara — også dom beste av dom til og med — forsvant mellom stokkene og drukna, eller blei klemt ihjæl, men det hendte gudskjelov itte lenger like ofte. Men kjerringer og unger, pleide han også å si,  akkurat som mannfolka sjøl, tok det itte for gitt at alle kom til å overleve fløytinga, det til tross for at dom som vanka på Bedehuset, som var nesten alle her oppe, kalte Gerda-båten for «Miraklet». Men det hjalp itte onkelen min, kunne han også si, sjøl om ingen kunne fløyte som Paul. Når han løp over tømmerbommen, så var det som om stokkene slutta å duppe og rulle i vannet, eller som om vannet frøys til is. Påstod han at onkelen hass kunne gå på vannet? Nei, noe sånt kunne han itte finne på å si. Riktignok hadde Paul vøri god til danse, og det var som om han svevde, sjøl over laustømmeret, men dette «Miraklet» berga itte Paul, derfor kalte han heller slepedamperen det den het, og det var jo Gerda-båten.

Han kom itte fra ei anna verd, det bare føltes sånn somme stunder da han snakka om alle somrene han hadde tilbrakt bak rattet på en lastebil (liten klasse), i skytteltrafikk mellom meieriet i Dælenenggata og mjølkerampa på Sand. Jeg ville legge meg opp noen kroner, pleide han si, så jeg drakk rømme og youghurt rett fra begeret framfor å smøre med meg niste på hybelen. Å bo i byen kosta halve lønna, pålegg var dyrt, og glassene med moras blåbærsyltetøy varte itte lenger enn til jul. Da måtte det kjøpes appelsiner hvis det skulle lages noe søtt å ha på skiva. Derfor lønte det seg å drikke mjølkeprodukter fra innpakninger med skjønnhetsfeil. For han kunne drikke så mye rømme og mjølk og fløte og youghurt han ville så framt det var fra plast med små eller store bulker. Det var et frynsegode. Et av de få. Men det kunne bli mange av dom hvis noen av oss hadde kjørt for fort og tatt noen krappe svinger. Han kunne itte skjønne hvorfor jeg itte likte matpakka mi, at jeg foretrakk å kjøpe lyse bagetter da jeg gikk på skolen og croisannter da jeg begynte å studere. Noe sånt kunne itte falle ham inn, langt mindre kjøpe kaffe til mer en tjue kroner koppen. Termos med kokekaffe var det eneste som dugde. For kaffe måtte jeg ha, pleide han jamt å understreke, mens matpakke var en luksus jeg bare unte meg når jeg hadde fått med meg brød og spekepølse fra Huddærn. Men kaffe, det måtte han ha. Skiftet begynte seks om morran, og det ble stopp i lønna om han sovna bak rattet. Og lønn måtte han ha, for penga skulle vare hele studieåret.

Med en stemme som veksla mellom å virke glad og bedrøva, kunne han fortelle om gutta som stod på rampa og røyka og prata om «proletariates diktatur», oppildna sjøl om det var i otta. Så klart var jeg enig med dom i mye ta det dom sa, men disse allmannamøtene deres hadde lite med allmenn å gjøre. Itte bare varte diskusjonen om arbeidsvilkår, lønn og sjukepenger så lenge at folk gikk glipp av den lille stønna de hadde med familien, praten favna heller itte alle, noen av dom beste sjåførene på meieriet skjønte itte hva dom sa, eller hva engasjementet kom av, siden de som prata høyest og lengst gjerne kom fra andre hem, hvor det aldri gikk tomt for syltetøy i løpet av vinteren.

Han kom itte fra ei anna verd, det bare føltes sånn somme stunder når han snakka om årene han jobba på Sørnorge aluminium AS, på Husnes. Itte så langt fra Odda, kunne han si for å forklare meg hvor han hadde vøri i landet. Det beste med jobben var den gode lønna, det verste var nattevaktene når vi hadde oppsyn med støypeommen. For det var lett for en ung voksen å sovne på ei bruskasse, særlig når det var den fjerde vakta på rad og jeg hadde tilbrakt dagene i fjellet. Da passa det bra å lese Falkberget, om kobbergruvene på Røros, som tross alt fikk slitet vårt til å blekne. Og Fløgstad, naturligvis, mest av alt bøkene hass, Fløgstad som skreiv om det livet vi trudde vi levde.

Jeg husser en gang, kunne han si når han var riktig i det mimrende lunet, at jeg satt og duppa og drømte om en firetakts Triumph Bonneville, med sekshundre-og-femti kubikk, som var noe av det gjeveste på den tida. Tenk deg det, her kunne en ung mann, med jobb på aluminiumsverket, sitte og drømme om å eie en engelsk motorsykkel. Veiene blei stadig bedre, motorene større, og mulighetene itte lenger like få. Ei sånn ei virkelighet levde jeg i. Men når aluminiumsstokken hadde vokst seg ferdig, og den stod lang som ei telefonstolpe i djupe kar med lunka vann, gikk den jevne ovnsduren brått over i et smell, og jeg våkna uten å vite hvor jeg var hen i verda.

Men han kom itte fra ei anna verd, derfor var det heller itte ei avgrunn mellom oss, snarere ei lita kløft, en u-dal hvor isbreen hadde slipi og gravd, og lagt att tjukk og næringsrik jord fra morenene. Ellers var det bare sand. Huset han hadde vokst opp i stod på sandgrunn, men det stod åpenbart støtt like fullt, for det hadde stått sånn, i ro, på den samme måten, helt siden femtitalet.

*

Til og med gjennom jordskjelvet den sjuende april, 2004, med en styrke på tre komme fire på Richters skala, hadde det stått så støtt at jeg nesten itte våkna av ristingene, det store skjelvet, som var det han kalte det når bakken rista som en to-takter. Klokka var nærmere elleve, det var langt ut på formiddagen, og jeg åpna øya langsomt, og enda treigere kom jeg til bevissthet, som om skjelvet eller duren eller ristingene eller hva jeg nå skal kalle vibrasjonene som stamma fra litosfæren, som fôr opp gjennom såkalte sedimentære bergarter, sandstein og skifer med andre ord, opp gjennom generasjonene, fra tertiærtida så å si, bare så vidt hadde pirka bort i meg i søvne, liksom for å hviske at noe var på ferde i den ytre verda, og at det var best å være våken og godt forberedt. Men idet jeg omsider satt oppreist i senga, var det over, huset stod igjen i ro, og der og da tenkte jeg itte noe større over hva det var som hadde fått det til å riste. Kanskje var det bare en drøm, tenkte jeg sikkert, en drøm om slepebåten som han, altså far min, hadde liggi å lytta til, på det samme rommet, da han var omtrent så gammal som meg, og tilbrakte noen dager på gutterommet når han hadde fri fra sommerjobben.

Jeg hadde stort sett fri om sommeren, og tilbrakte gjerne uker på det gamle gutterommet, hvor jeg nå sitter og skriver dette. Huset er blitt et sommerhus, et feriested, et såkalt smultronställe, og itte lenger det huset han vokste opp i. Det er itte er et hus for fastboende, innrømmet han i går kveld, i hvert fall itte et sted å tilbringe alderdommen. Doen er i uthuset, og sikringene ryker om man bruker flere plater på en gang. Dessuten vil de ha alt på et plan. Han er fortsatt sprek nok til å fly i trappene, men mora mi er noe skrallere til beins. Sjukdommen har satt seg i kroppen, skjelvinger det også, men huset står like støtt i all slags vær eller motgang, eller hva man skal kalle forandringer som kommer langsomt.

Etter middagen satte vi oss foran jøtulen på gutterommet. Det var itte store skua, langt fra en peis, men den ga i det minste lyd fra seg hver gang det fata i en grankvist. Jeg har ingenting å gi deg, sa han etter å ha justert trekken. Jeg har sliti for folk jeg itte kjenner, jeg har leid leiligheten min i byen av folk jeg itte engang har møtt, jeg har itte noe du kan arve. Jeg har itte noe å lære deg, itte noe håndverk, itte noen triks, for jeg har jobba med maskiner som itte lages lenger. Erfaringene mine har blitt verdiløse, jeg aner itte hva du bør gjøre med livet ditt. Vilkårene er annerledes nå. Somme stunder er verda nesten ugjenkjennelig. Jeg har itte noe å gi deg, annet enn dette gamle huset. Og den hylla der.

Sjøl om jeg itte så hvor han pekte, så visste jeg at han pekte inn i naborommet, mot rekka av bøker han hadde over senga, mot de bøkene jeg hadde lest og gjerne leste igjen, og som han håpte, med god grunn, at skulle hjelpe. For naturligvis pekte han på Fløgstad, på Fløgstad som hadde skrivi, og som stadig skreiv, om det livet faren min hadde levd og det livet jeg trodde at jeg levde når jeg leste, og som når det kom til støkket itte var så forskjellig fra virkeligheta hasses likavæl.

Vi er i samme båt, sa jeg, det samme trutna trevirket slutter seg om oss, vi har samme diesel i årene, og det er det samme miraklet som gjør at det dunker i fire-fire-takt.

 (Lest i Odda, den 10/10-14)

Relaterte artikler