Reisop hvis du ...

litt hjemmelaga

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

... KJENNER DET

Kan man si noe om angst uten å henvise til Kierkegaard? Og langt viktigere: Kan man si noe om angst uten å henvise til faglitteraturen på området? Og kanskje enda viktigere: Kan man si noe om angst uten å romantisere sin egen eksistensielle hjemløshet? Neppe. Derfor er det ikke uten en viss motvilje, merker jeg, at jeg omsider forsøker å forberede meg til en såkalt litterær samtale om temaet: «Frykt og engstelse. Nils og Olav snakker om angst i litteraturen, Odda, den 11/10-14.» Sirkelen i kalenderen er et rep. Å snakke om angst kan raskt bli en performativ øvelse. Å skrive, eller forberede seg, ikke stort mindre induserende. Men jeg har utsatt det lenge nok. Tilbragt dager med å lese om ølbrygging på diverse forum, forestilt meg en lykkelig tilværelse på landet, med meskekar i kjelleren, gyllent bygg på åkerlappen foran huset, gjæringsdunker i boden, humle voksende vilt i uthusveggen, og mest av alt: dager uten engstelse, uten angst, uten frykt for annet enn mugg og dårlige avlinger. Ren idyll med andre ord. Selvsagt romantiserende det også. Og fortalt på denne måten: nokså ulitterært. Akkurat som angsten selv idet den gjør seg som mest gjeldende. Da vil man heller — om man er godt utrustet med viljestryke og selvoppholdelsesdrift — bare holde ut. Ikke lese. I hvert fall ikke skrive. Litteratur har ingen betydning. Og å skape, mindre betydning enn ingenting. Derfor stoler jeg ikke på folk som sier: «angsten gjør meg kreativ», «angsten driver meg», og lignende romantiserende talemåter som tapper begrepet for mening — som om det var et adelsmerke —, og som derfor også gjør meg indignert.

Men skal man si noe om angst, må man i hvert fall slutte å si «man» og heller si «jeg». Og aller helst bruke verb, fremfor abstrakte begreper. For eksempel: «jeg frykter …» istedenfor «jeg har angst». Det vitner om at den som taler forholder seg aktivt til det vedkommende snakker om. Som det heter i amerikansk populærkultur: Det har jeg lært av psykologen min.

En annen ting jeg har lært, er at øl ikke hjelper, langt mindre å fantasere om å brygge.

2.
Men hvorfor stoler jeg ikke på folk som sier «angsten driver meg»? Kanskje fordi Freud sier noe lignende, at angsten tilsvarer fortrengte lengsler, som om angst er et uttrykk for de behovene man ikke tør vedkjenne seg. Og hos Arnulf Øverland: «Angsten inne i ditt bryst er en undertvunget lyst!» Det høres fint ut, men jeg kan fortsatt ikke stole på det. Likevel — og jeg vet jeg motiser meg selv nå — må jeg også si noe om hvordan nødvendigheten av å skrive kan arte seg som tvang, samt fremkalle angst når man ikke klarer det, fordi man innbiller seg — unnskyld: fordi jeg innbilte meg at det å debutere ville gi meg den eksistensberettigelse jeg lenge hadde hevdet å mangle, at alt ville bli bedre, bare jeg fikk det til.

Men det gjør ikke det, vet du. For å holde boken i hendene, å kjenne det ru og matte omslagspapiret mot fingertuppene, eller å se den stå klemt inn mellom «Anne B. Ragde» og «Tore Renberg» i en bokhylle på Norli, hjelper overhodet ikke.

3.
Selv om jeg hadde håpet at noe stort skulle skje, at det språkløse tomrommet skulle forsvinne, dette som jeg ikke hadde andre ord for enn mulighetenes mulighet, en pust om natten, et dempet krav om dagen, var det som om femtidsutsiktene kikket ned i sin egen avgrunn idet jeg omsider klarte det.

Siden har jeg forsøkt å konkretisere innsikten, forstå hvorfor jeg innbilte meg at et liv som skrivende skulle gjøre det lettere å forsone seg med manglende retning, fraværet av meningsgrunn, uroen og rastløsheten, frykten for å gå glipp av noe, ja, den kjente forestillingen om at livet er et annet sted, selv om livet faktisk er et annet sted, fordi skrivingen — paradoksalt nok — hadde fått meg til å gi avkall på en hel del som i større grad innbyr til trygghet: fast inntekt, rutiner, stabilitet.

4.
I boken Hva er angst betoner psykolog Paul Moxness nødvendigheten av eksponeringstrening for å bli bedre. «Det aller viktigste botemidlet mot angst er å utsette seg for angsten,» skriver han. «Gjør du ikke det, vil angsten eller redselen for angsten styre deg i stedet for at du styrer den.» Men dette er den friske angsten, den alle av og til kan kjenne på, for eksempel angsten for å snakke foran en forsamling, som nå, og ikke den angsten som gjør deg språkløs. Selvfølgelig trekker Moxness det samme skillet mellom frisk og syk angst; poenget hans er derimot at det er forskjell på å ha angst og ha en angstlidelse, og at medisinering og terapi i en del tilfeller er unødvendig, og at mange kommer langt med eksponeringstrening på egenhånd.

Et annet eksempel, med stor nytteverdi, er en anekdote om hvordan TV2-programlederen Oddvar Stenstrøm alltid våknet med diaré på tirsdager, som altså var den ukedagen hvor programmet hans gikk på luften. Da programmet ble flyttet til onsdager, skriver Moxness, flyttet diareen etter.

5.
Selv om selvhjelpslitteraturen ofte byr på banale innsikter, kan det være like banalt å avvise dem, i hvert fall uten videre, dersom man faktisk ønsker å bli bedre. Men er det mulig å gi disse innsiktene et mer «litterært» språk enn slik de ofte blir fremstilt? Dette er et spørsmål jeg har balet med siden debuten, og så langt har jeg bare funnet ut hvilke skrivemåter jeg helst vil unngå.

Blant annet har jeg — som nå — forsøkt å betone hvor vanskelig, nær sagt umulig, det er å skrive om angst og bedring uten å høres ut som en guru, men det forekommer meg å være en altfor lettvinn strategi, feigt, eller — i litterærsammenheng i hvert fall — minst like konvensjonelt. Så langt har jeg derfor latt være.

6.
Jeg pakker sammen, forlater Universitetsbiblioteket på Blindern like før det stenger, krysser campus, passerer Ragnar Frisch’ auditorium, på John Collets plass, hvor jeg deltok på de første forelesningene i litteraturvitenskap. Jeg følger fortauet på den andre siden noen hundre meter før jeg tar til venstre, ned mot Ullevål Sykehus. Dette har vært den faste ruta i ti år. Jeg kjenner hvert hus, hvert tre, hvert eneste hull i veien. Kiosk og grønnsakshandelen i den røde teglsteinsbygningen fra seksti-tallet, reklameskiltet for Casino sitronbrus som har vært falmet og uten lys så lenge jeg har passert det, nettinggjerdet ned mot avrusningsklinikken, porten jeg går igjennom hver dag, grusveien som dreier ned mot Kiwi-butikken, den bratte trappa i smijern, rekkverket som er blitt rødt av rust, det nederste trinnet som tipper fremover når noen trår på det og som jeg derfor har lært meg å hoppe over, laboratoriet på høyre hånd, hovedinngangen til sykehuset på venstre, parkeringshuset, helikopterplattformen på taket, klokketårnet, en forhenværende portnerbolig kanskje, som vender ut mot Kirkeveien. Alt dette passerte jeg også daglig da jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å skrive, samtidig som jeg fablet om at jeg skulle beskrive det, hvordan kiosken minnet meg om 17-maifeiringer, hvordan reklameskiltet for Casino fikk meg til å tenke på jultrefester da jeg var liten. Men mest av alt forestilte jeg meg å si noe om hvordan omgivelsene var forbundet med den spisse stemmen som sa at jeg aldri ville få det til. Hver dag var stemmen der, hver dag fortalte den meg at det hastet, at det var om å gjøre å få det gjort. Men idet det faktisk skjedde, at boken ble utgitt, la oss si at den så dagens lys, var det som om disse omgivelsene begynte å romme en annen uro, et ønske om å være den upubliserte studenten jeg hadde vært, et ønske om å være ved begynnelsen av studieløpet, et ønske som kanskje kan beskrives som mulighetenes mulighet, forestillingen om det åpne som bare oppleves som åpent når man ser tilbake. For hva hadde jeg kjent når jeg stod i det? Ikke annet enn innsperring, hvordan verden var lukket fordi jeg ennå ikke hadde fått den eksistensberettigelsen jeg trodde var nødvendig.

Jeg snur meg og ser mot inngangen til sykehuset, store glassfelt innrammet av sorte metallister, skyvedører som ustanselig går opp og igjen, pårørende som kommer bærende på blomster, andre som kommer ut igjen, fylte av mismot eller lettelse, pasienter som kommer trillende på intravenøs for å tilkjempe seg en sigarett i høstmørket. I tykke boblejakker, og med hvite skjorteflak hengende nedover buksene, tenner de nødbluss i mørket, små fakler med lange glo. Her driver de til sjøs og venter. Her lever de fremdeles. Men når kommer slutten? Hvor er slutten? Når er ulykken helt uttømt? Finnes det et laveste trinn i den tiltagende tausheten fra omgivelsene?

Lenge har det gitt meg en trygghet å passere sykehuset, sjekke at det er der, bare for å få bekreftet at det ikke er langt unna, om jeg skulle trenge det. Men nå som jeg ser pasientenes røykende munner, tømt for forferdelse, fulle av forsoning, uten at så mye som et sukk presser seg ut mellom de tørre leppene, kan jeg ikke lenger forstå hvorfor denne forsoningen, denne forsakelsen av liv, skal lindre.

Antagelig er det da, idet lyden fra trafikken dør ut, piggdekkene opphører å knatre rytmen, skrittene på fortauet ikke lenger lar seg oppfatte, at Den endeløse stillheten — ja, med stor d — inntreffer slik den kan gjøre når jeg begynner å tenke på døden. De røykende står der i taus overensstemmelse, et fellesskap av stumme, resignerte, døende. De er språkløse fordi de føler skyld, og de føler skyld fordi de er språkløse. Dette er Den endeløse stillheten, det laveste trinn av tomhet, dette er den siste tausheten, det jordiske bunnpunktet av resignasjon; og idet jeg skjønner det, er det som om min egen munn slutter å lystre, at svelget tetner seg, og at et forferdet skrik ikke lar seg presse ut, uansett hvor mye jeg prøver. Lydene er forsvunnet – menneskenes prat, omgivelsenes sang, stemmen. Det er kveld, tidløs, stedløs, toneløs, det er som om synet svikter, ikke som alt blir svart eller noe, men som om noen tukler med lukkertiden eller dytter et instagram-filter ned foran øynene mine. Snart er også det svarte borte. Jeg står foran en grense — men mot hva? Den evige bestemmelse? Tømt er ventingen, frykten, blikket, tømt er også hodet, og i en slik tomhet vet jeg at ingenting lar seg åpne, annet enn ny og tilbakevendende forferdelse. Før har tomrommet bare vært en pust om natten, vekket til live av stillheten, verdens søvn, men nå som det ikke lenger finnes en trøstende forestilling om hva skrivingen ville medføre av endring, er det som om tomrommet også hører dagen og kvelden til, mer av et hektisk og varig tomrom.

Og så kommer lyden av angst, slik den alltid pleier å komme når det er blitt helt stille; det begynner forsiktig, ikke stort mer enn en hvisken, som om angsten egentlig ikke ville skremme, som om den lister seg, som om den gradvis forsøker å bli tilvent. Først hører jeg de samme ordene som jeg alltid pleier å høre når jeg går her, som om beslutningen om å skrive og tvangen som sier at jeg vil klare det, skal klare det, må klare det, finnes i brusreklamen, hullet i gjerdet, det rustne gelenderet, det vaklende trinnet på trappen, sykehuset og klokketårnet ut mot Kirkeveien, eller at det er et ekko av meg selv jeg kan høre. Samtidig kommer det innenfra, det kommer fra det innerste mørke, og det strømmer inn og ut som natten, det er den samme stillhetens makt som jeg har måttet underkaste meg da jeg gikk her tidligere, og den tiltar på samme måte, den fyller meg og omhyller meg, men det er likevel forskjellig, verre egentlig, uten håp; for hvor det før fantes andre stemmer i tankestrømmen, til tider horder som kranglet og bar seg, en samklang som bebudet lindring fordi jeg trodde jeg skulle bli en del av det samme koret, er det nå bare én enkelt stemme tilbake, for avslørt og avstått er alle trøstende fantasier. Og brått blir stemmen et rop, så overdøvende at ingen andre lyder lenger lar seg skjelne. Så begynner det forfra igjen, med stillhet, med den samme laveste, sterkeste stillheten, før også ekkoet er der på nytt, først et ekko, så en pust, og til slutt en stemme, en befaling, som sier: Nå skal du dø.

Og så går det over. Fallet i egen kropp tar alltid slutt, også lydene får vende tilbake, og jeg fortsetter å gå, fremdeles omtåket, fremdeles nesten i blinde, men jeg går likevel, fordi det er det eneste som nytter, å holde seg gående, enda litt til. Jeg tar til høyre i Kirkeveien, men dreier snart ned mot venstre, snart passerer jeg Tannlegehøyskolen, snart går jeg nedover Theresesgate, forbi Vinmonopolet, og snart forbi Bislett stadion, Bislett bad og nedover Pilestredet, snart nedover mot byen, mot lydene. Tømmende virker det å gå, og snart blir angsten tom og tømt, selv om den aldri blir helt borte.

7.
Har man angst, kan man neppe si noe om dette uten å ty til kjente beskrivelser av angsten, for eksempel hvordan Kierkegaard beskriver angsten som menneskets erkjennelse av ikke å leve i overensstemmelse med seg selv, gjerne som en følge av ikke å benytte seg av den friheten som står til rådighet, eller hvordan Helsedirektoratet definerer angst som et bredt spekter av følelser, fra engstelse og uro til redsel og panikk, med kroppslige symptomer, tegn på overaktivitet i det sympatiske nervesystemet, som pustevansker, hjertebank, svette, svimmelhet, illebefinnende, og spenninger i muskulaturen, gjerne skjelving og rastløshet – og jeg legger til: det umiddelbare behovet for øl.

Relaterte artikler