F°

Det er ikke et nyttår før det er en tale, mener mange. Eller noen. Eller vi. Og til de som – som oss – gikk glipp av kongen og statsministeren, byr Flamme Forlag på en håndfull nyttårstaler fra en håndfull av forfatterskuddene på den stadig voksende Flammestammen. Vi ba dem som ville det ta ordet, og oppfordringen ble møtt med et kanskje litt overraskende, men absolutt varmt og bredt smil. Og så tekst. Som du nå kan benke deg ned og lese for deg selv. Eller evt stå opp på trikken og lese høyt. For disse talene er for alle. Og i dem får du, som det heter i Fire bryllup..., litt for enhver smak: tårer, latter, ettertanke, ordrer. Vel bekomme!

Les nyttårstaler fra Linda Klakken, Rannveig Revhaug, Ingrid Furre, Olav Gisle Øvrebø, Ole-Petter Arneberg og Olav Løkken Reisop under.

HOPP FRA STORE HØYDER
Å vokse er å endre seg. Forutsetningen for å vokse er å være åpen for inntrykk som kan forandre deg. Du må være klar for å vokse innvendig før ting rundt deg skifter farge, fra mørk grå til lysegrønn. Nesten er ikke å vokse. Nesten er ikke å endre seg. Nesten er en statisk, kvantitativ måleenhet som er summen av det du allerede har oppnådd.  Vekst kan ikke måles i kreditt. Nesten vil aldri dytte deg i retning av vekst. Vekst er utelukkende positivt om lyset og skyggen faller på den riktige måten. Nesten er ingenting. Nesten er piss. Unngå nesten hvis du vil vokse. Vekst er et hyggelig bekjentskap. Hyggelige bekjentskaper oppstår ofte som et resultat av det uventede, som igjen er et resultat av det berusende overraskelsesmomentet, som alltid handler om å slippe frykten. Gled deg over å være fryktløs. Fryktløshet forutsetter at du har gjort feil et utall ganger og likevel er du her. Trekk på skuldrene av feilene, for du vokser som et resultat av dem. Vekst er forandring. Forandring utløses ofte av en feil. Stien mot forandring er gjengrodd av feil. Den som aldri feiler, vil aldri oppnå noe mer enn nesten. Og nesten er ingenting. Nesten er ikke å endre seg. Nesten er irrasjonell frykt forkledd som rasjonalitet i møtet med egne begrensninger. Vekst er definitivt rasjonelt, men ikke alltid det rasjonelle. Skriv et avskjedsbrev til nesten. Å vende blikket fremover er det riktige svaret i jakten på det riktige svaret. Still feil spørsmål. Ta vare på feil svar. Vær klar over at feilene er dine venner. Ta sjanser. Pøs på med feil, helst innenfor kort tid, så finner du fasiten som passer for deg. Vekst er en prøvende vals. Bruk hver eneste ledige stund som en unnskyldning for å lære deg trinnene. Ikke stå stille. Det første forsøket er alltid en blek kopi, men det blir bedre. Etterlign folk du beundrer. De har vært på samme sted som deg. Bruk feilen som en stige for å komme videre. De fleste gode endringer begynner og slutter med at man ikke vet hvor man skal begynne. Begynn hvor som helst. Vekst er drevet av et uskyldig begjær. Tenk som et barn. Barn gjør ikke annet enn å feile og lære av det. Barn er vekst. Barn er mer opptatt av svaret enn av spørsmålet. Vekst er kun mulig som et resultat av et åpent sinn, dedikasjon og grenseløshet. Drøm. Alt du drømmer om, er mindre enn du innbiller deg, og dermed innenfor rekkevidde. Forstå hvem du er og hvor du hører hjemme. Vær fri. Lek. Sett hjertets vindu på vidt gap. La deg berøre. Bli den beste versjonen av deg selv. Innvendig og utvendig. Svøm i fjorder, skogstjern og fjellvann. Hopp fra store høyder. Det er først når du tar steget, at du lever.

Linda Klakken

–––

VENT PÅ OSS
Hei dere, godt nyttår,
men vent litt, ikke bare gå,
vent på oss.

Vi er visst ikke helt ferdige her. Vi rakk ikke høre på alle platene, lese alle bøkene, se alle filmene, utstillingene, konsertene. Ikke rakk vi å gjøre oss opp en mening om alt, heller. Dere skal ikke bare vente til vi er klare?

Man registrerer jo at folk går rundt her og er godt i gang, at mange allerede har ryddet 2012 ned i boden, satt det inn i fotoalbumet, gjort opp regnskap, oppsummert og formulert programsetninger for 2013. Bra, det. Med sånne folk. Som er à jour. (I dagen? På dagen? I dag? Hva betyr det, egentlig? Ikke vet vi, vi rakk ikke lære oss fransk dette året heller.)

Og vi visste jo at det kom, det der nye året. Prøvde å henge med gjorde vi også. Litt sånn typisk at skolissa ryker idet man skal skynde seg ut av døra og bli med de andre ut på fotballbanen, sant? Og man var liksom sist ut av den døra i utgangspunktet. Var man treig? Litt uheldig? Ikke så glad i fotball?

Nja. Noen av oss er bare tregere. Vi holder på med oppsummeringa fortsatt, og har ikke kommet lenger enn til mars 2012. Ikke dumt det: straks er det vår, med alt det innebærer, og vi synes å huske at vi har en aldeles praktfull sommer foran oss, en sånn sommer med nakenbading i måneskinn, berg-og-dalbaneturer og en stormende forelskelse. Og så kommer høsten, med alle konsertene, bøkene og hverdagene, alle folka vi møtte hver eneste dag. Blant annet.

Man kan ikke alltid vente. Vi forstår det. Så. Bare gå i forveien, dere. Godt nyttår så lenge. Vi kommer. Snart. Etter hvert. Og når vi tar dere igjen, går vi sammen. Vi. Dere. Best sånn.

Rannveig Revhaug

–––

ABCD
Kjære folk
andre land
andre folk
andre som ikke er et folk
alle
ansatte
ansvarlige nervøse hender
antatt arbeidsgivere
alkoholikere
advokater
asylsøkere og mottakere
avisbud
avslag
takk for
behovet for meg
betydelsen
behandlingen
bli med på kafe
bli vår
bli brun bak brillene
det er deilig billig å bevege seg på biblioteket
lag bråk
feir bursdagen
på en bussholdeplass
cd på fullt
cola citroner og champagne
dans
del arbeidet
del på maten
del ut bøker
delta
den dagen
det dessverre blir
dumt
dessuten
hva heter det
det gjør vondt
det blir travelt
noen har dratt fra deg
du har drukket for mye
dusj
legg deg under dyna
drøm

Ingrid Furre

–––

SLETT FACEBOOK-KONTOEN
Ein klok mann som kallar seg Goggen Lukács på Twitter skreiv ein gong, for ikkje lenge sidan, nærmare bestemt 22. desember (og dermed rett etter at spådommen om at verda skulle gå under den 21.12.12 fall på steingrunn) at «Det verste med endetidsprofetier er den selvtilfredse etterpåklokskapen som ignorerer at verden i sannhet stadig går under.» Luksuscruiset vårt er kome ut av kurs og er på veg mot den smeltande sydpolen, men det er ikkje så farleg for vi har senka farten, seier mannskapet. Den store klokka med urvisarane som viser fem på tolv, tikkar, og vi glir inn i rytmen, «the click click clack, I'm too wasted to fight back» som Thom Yorke syng. Eg trur ikkje desse orda gjer nokon skilnad, men eg vil at de skal vite kvar eg står, no når vi går inn i eit nytt år, eit valår for å vere meir presis. Kanskje er ei løysing å overlate miljøet til politikarar som bryr seg? Miljøpartiet de grønne for eksempel, dei blir anbefalt av Thomas Hylland Eriksen. Kanskje kan dette vere ei sak som kan samle oss i ei post-22.juli-tid prega av spissformuleringar og beskuldningar. Det er nok ikkje mykje for eksempel Hylland Eriksen og Sigurd Skirbekk er einige om, men i klimakampen er dei begge ganske tydelege. Kanskje kan vi gå inn i eit nytt år der vi brukar meir tid på å einast om viktige saker vi er einige om, i stadenfor å fylle spalteplass om sivilisasjonskrasj og innvandring. Eg er framleis så naiv at eg trur éin vennleg handling mot ein asylsøkar er verdt tusen artiklar om multikulturalisme. Dessutan: kva skal vi med kulturar når verda er øydelagt av miljøkatastrofen og privatbilismen, av pengemakta og av egoismen? Eg trur Zizek har rett: vi lever i endetida, det kapitalistiske systemet som allereie er godt i gang med å ete seg sjølv opp innanfrå har ikkje alt for lang tid att før syndefloda kjem. I det nye året kan vi alle prøve å gjere vårt for at dei blenda toppsjefane i armanidressane får vite at vi ikkje godtek ein sjølvpåført dommedag sånn heilt utan vidare. Gjer som Synne frå Team Me, komponist Maja Ratkje, Stavanger-biskop Erling J. Pettersen samt stadig fleire: boikott Statoil, bruk posisjonar til å vise motstand, vekk folk. Kutt ned på internett-bruken, på verdsbasis tek den meir energi enn all samla flytrafikk. Slett facebook-kontoen din og bruk meir tid i den verkelege verda saman med dei du er glad i. Twitter-kontoen kan vere god å ha, for visdomsord til nyttårstalar etc. Derfor har eg ikkje sletta den heilt endå. Godt nytt år!

Olav Gisle Øvrebø

–––

nyttårstale

jeg går disse gatene og ser høner, gåser, sauer, kveg – egentlig ninja turtles
jeg ble slått så hardt i trynet at kjeven min har blitt sterkere
vinterskoene mine kan ikke maxes mer
eller jo
bowlersko

jeg ble drept på nyttårsaften mellom to homseblokker

så gikk jeg tilbake og snakket med lykketrollet som hadde drept meg
hun klarte ikke forstå aspergers
at den var sevet inn i henne
at hun var aspergers
men hun var ikke aspergers
hun var en svamp
som lå og gråt og forsvant
den siste lille rest

selvmordet mitt
selvmordet hennes
enda et selvmord
fordi et vi sørger over bacchus
det virkelige selvmordet
men finnes et selvmord

herregud, hva er det jeg prater om?

hvilken virkelighet
hvor mange perspektiver på virkelighet

spiller jeg dark souls igjen alene
halo 4 med et elleve år gammelt søskenbarn som nettopp fortalte meg at
det viktigste på internett er en flamethrowerpenis
at det er drømmen

alle er syke
det er det første en må forstå
vi er alle særdeles særdeles syke

jeg våknet etter å ha røyka ett trekk
ren hasj
jeg hørte kirkeklokkene og ville finne
min prinsesse

Ole-Petter Arneberg

–––

«ETT TAL TILL HELA MÄNSKLIGHETEN!»
Hør! Jeg har aldri holdt en tale. Aldri har jeg latt stemmen min, hvor uslipt, dyp og appellerende den enn måtte virke, bevege en forsamling, røre en gjeng venner til tårer, eller for den saks skyld fått min nærmeste familie til å le. Aldri har jeg hyllet noen som fyller år, noen som gifter seg, noen som har gått bort, like lite som jeg har talt på vegne av meg selv, tatt til orde for å ønske velkommen til en middag, til en bursdag, til en fest. Aldri har jeg takket for maten på den storslåtte måten, liksom henvendt til hele selskapet.

Og det er for et prinsipp å regne, fullstendig ufravikelig. For gjør jeg først et unntak, vil det straks komme til å balle på seg, det vil snart ikke være den kamerat eller slektning som ikke spør meg om jeg kan «si noen ord» i anledning dåpen, kjærligheten, døden. Naturligvis, for det er på en måte forventet av sånne som meg, sånne som oss, som skriver. Som år etter år flikker på setningene sine, filer og steller med språket, med stort besvær – det må jo innrømmes, for det er jo et arbeid dette også – og som leter etter nye måter å uttrykke oss på, omfavner metoder, innganger, begrensninger, regler – ja, særlig regler er vi glade i – alt for at disse ordene en dag skal løftes ut av datamaskinen, notatboken, kvitteringene, bokmargene, og bli allment tilgjengelige, avstedkomme en virkning, og, hvis vi er ordentlig heldige, sette oss i forbindelse med noe større, det være seg andre mennesker, eller gjøre oss større, og dermed sette oss i forbindelse med oss selv. Eller kanskje – og jeg sier dette nesten helt uten å rødme, oppildnet som jeg er av de siste dagers talestrøm fra statsledere og monarker – la oss kjenne at vi er i kontakt med fedrelandet og med Gud.

Men jeg har som sagt alltid avslått enhver forespørsel om å holde en tale. Selvfølgelig forstår jeg at et slikt spørsmål, et slik ønske, strengt tatt ikke er et spørsmål, men et krav. Like fullt takket jeg nei da en kamerat spurte om jeg kunne være toastmaster i hans bryllup. Jeg takket nei da en annen kamerat spurte om jeg ville være forloveren hans – kun fordi jeg visste at en slik stillingsbenevnelse kom med en forpliktelse om å tale. Og jeg takket nei da en slektning skulle begrave en annen slektning og ville at jeg skulle hedre den døde. Skammelig, ja, jeg vet det,  men om et prinsipp brytes bare én gang, så er det ikke lenger for et prinsipp å regne. Derfor dette ubønnhørlige neiet. Men hvorfor? Ville det ikke bare vært enklere, mindre brysomt, og sagt ja? Gjort forberedelsene mine i fred, skrevet en eksemplarisk tale, en tale som skulle bevege alle tilhørerne – venner, familie, kjæreste, kollegaer – og gjort dem stolte, først lattermilde, siden triste, trykket dem ordentlig ned, gnidd miseren inn i trommehinnene deres, renset øregangene for lykke, luftet ut alle kjærlige ord som var hvisket dem i fortrolighet, og så, langsomt, bygget dem opp igjen, sagt noen ord om kjærligheten, om hvilken hederskvinne den avdøde var, eller hvordan barnet som hadde blitt døpt hadde livet foran seg, hvordan han eller hun symboliserte håp, muligheter, en bedre tid, en ny tid vi alle, ja, alle vi som sitter her, skulle jeg si, en ny tid vi alle skal ta del i! Og etterhvert som stemningen stadig ble bedre, ville det ikke være mye som skulle til for å vekke latter; vi har alle erfart det, hvordan den simpleste taler i et bryllup kan avlevere en replikk, like plump som manus er simpelt, som virker forløsende, kun fordi stemningen skifter, eller fordi den bygger seg opp, kun fordi vi som tilhørere trenger denne replikken, denne banale replikken, eller ikke bare trenger den, men forventer den, krever den, og som derfor, når den endelig kommer drivende som en flytebøye på et hav som vi er sikre på at skal bli vår drukningsdød, så oppløste som vi er i tårer, så blir vi først lamslåtte; et sekund, kanskje to, høres ingenting, men så, like før stillheten oppleves som pinlig, bryter vi alle ut i unison latter – ikke av høflighet overfor taleren, men for vår egen del, fordi vi trenger latteren der vi sitter klamme i hendene og knuger om hvert vårt vinglass, flytebøyer det også, og takker Gud eller kameraten – eller hvem det måtte være som er vertskap for festen – for at det ikke er oss selv som står oppreist, kanskje oppå en stol til og med – hvis det er en sånn type fest – og taler.

Selvsagt finnes det også dem som gjør jobben med bravur. Som har forsamlingen i sin hule hånd, manipulerende jævler som ikke bare vet hva de skal si, men enda mer: hvordan. Som kan talekunsten, vet hvordan de skal vekke helt bestemte følelser hos sine tilhørere, som kan dette med etos, logos og patos, selvsagt uten å kjenne begrepenes betydning. For de er som regel noen sleipe åler, disse talerne, naturlige i sin omgang med alt, aldri analyserende. Og jeg tipper de ler av sånne som oss, som skriver, som ter oss rart, leter etter ord, blir brydde. Likevel, eller kanskje netttopp derfor, fordi de ikke er som oss, fordi de mangler denne helt særegne formen for selvbevissthet som gjerne følger den skrivendes ensomme arbeid, taler de uten skjensel. For til forskjell fra en selbevissthet som utelukkende gir utslag i usikkerhet, famling, og selvsensur, har de derimot mer enn nok av en annen form for selvbevissthet, den som gjør det mulig å se seg selv gjennom andre, speile seg i andres beundring, den selvbevisstheten som har merket seg hvordan det de sier avstedkommer en virkning, som gjør at de kan se seg selv i det beste lys, bygge seg opp, frembringe sin identitet gjennom å tale, sitt etos; den selvbevisstheten er de neppe i mangel av, og det er en slik selvbevissthet – som strengt tatt er mer for en selvsikkerhet å regne – som får deres plumpe utsagn til å virke meningsfulle. Men en slik selvsikkerhet er jeg – i likhet med de fleste andre skrivende – ikke i besittelse av. Og det er vel kanskje derfor vi gjør det, skriver altså, og ikke taler, for å gjemme oss bak nøye uttenkte formuleringer, setninger vi har filt på i ukevis.

Like fullt går jeg med en idé om at dersom jeg skulle holde en tale, så skulle den være eksemplarisk. Jeg skulle innledet, konvensjonelt nok, med noe om at jeg vanligvis hadde ordet i min makt, men at jeg nå syntes det var ekstra krevende å si noe, så beveget som jeg var av denne stunden, eller noe slikt, tilsynelatende ydmykt, en slags ydmykhet som samtidig impliserte at mine talevner var store, en slags ydmykhet som også virket velsevoksen og høystemt på samme tid, langt forbi grensen til det pinlige, men som de inkontinente besteforeldrene med høreapprarat og manglende sosialt filter ville vite å verdsette fordi denne dobbeltbunnete ydmykheten ville minnet dem om krigen, eller kanskje var det motsatte av krigen, da krigens mest kjente taler, kanskje verdens mest kjente taler overhodet, nettopp så ut til å mangle denne forsiktigheten, med mindre det var det samme grepet diktatoren hadde benyttet seg av, en famlende innledning, en gradvis oppbygget patos, som til slutt kulminerte i et løft som fikk alle tilhørerne med seg, ja, til og med enkelte jøder skal ha latt seg forføre. Og var det ikke noe sånt bestefaren min, som var jøde selv, hadde fortalt meg da jeg var åtte-ni år? Var det ikke nettopp dette han hadde hvisket meg i øret under en minneseremoni for de drepte vennene hans, mens rabbien selv forsøkte å si noen velvalgte ord, at den gode talen, den gode taleren, er farlig, at dennes innhold ikke alltid, eller kanskje heller sjeldent, lar seg avsløre, og at jeg skulle vokte meg vel for de som talte med overbevisning, men derimot lytte ekstra godt etter når talen virket tørr, når den tilsynelatende ikke beveget, når talens innhold, dens budskap, var av eneste betydning, og det ikke handlet om å sette taleren selv i godt lys, når talen så å si overså den som uttalte ordene, i hvert fall tvang taleren til å underordne seg, samtidig som talen selv var en tale til alle mennesker, absolutt alle.

Det var en sånn tale jeg skulle holde, en tale som skulle forene massene med meg selv, og få meg til å brøle. Talen skulle virkelig ikke ekskludere noen, ingen fiendebilder skulle males, alle skulle med, omtrent slik karakteren John Hellberg, Annikas far, sier det i Roy Anderssons En kärlekshistoria (1970): «– Nu skulle jag vilja hålla ett tal. Och fick jag hålla det talet ... då skulle det bli ett tal till alla människor… HELA MÄNSKLIGHETEN!» Men dette er en tale John hverken evner eller får anledning til å holde. Og det blir med det. Han kommer liksom aldri helt til orde.

En som derimot ikke bare ønsker å snakke til alle, men som faktisk gjør det, er karakteren Omler i Charlie Chaplins skikkelse. I The Great Dictator (1940) er det hans tale til hele menneskeheten som avslutter filmen, og med setningene «I should like to help everyone if possible, Jew, gentile, black man, white. We all want to help one another, human beings are like that» fylles tilhørerne – både talerens tilhørere i filmen, og vi som filmens publikum – med et håp om endelig å ha funnet en stemme som kan føre oss. For som Slavoj Žižek formulerer det i dokumentaren The Pervert's Guide to Cinema (2006) – talende, doserende til kamera – er dette en film om stemmen, om talen, om hva det vil si å la sin røst høres, hva det vil si å skape bølger i folkehavet.[1] Treffende nok er det også med denne filmen Chaplin forlater stumfilmen som sjanger. Stemmens betydning for filmen, for statsledere, for diktatorer, for publikum, får dermed også en dobbeltbetydning (minst), og blir en slags selvrefleksjon over filmens forhold til massene, som igjen virker tilbake på det opprinnelige temaet om hva det vil si å tale.

Žižek påpeker noe av det samme, hvordan Omler, med sin avsluttende tale, fraskriver seg ethvert tenkelig lederskap (også på vegne av hans onde «tvilling» Adenoid Hynkel), og dermed uttrykker et fryktelig paradoks: gjennom å tale, gjennom å messe om fred, om kjærlighet, om brorskap, høster han folkehavets applaus og fremstår dermed som deres naturlige leder: «Soldiers in the name of democracy, let us all unite!»

Det er forøvrig også som om karakteren John Hellberg utmeisler det samme paradokset, umuligheten av å holde en tale for alle, uten å ekskludere noen, og samtidig: umuligheten av å holde en tale som samtidig avstår fra å løfte ham opp, høyt hevet over de han snakker til, men som derimot opprettholder en balanse, sikrer at alle, både tilhørerne og taleren er jevnbyrdige. For etter utropstegnet trekker John pusten og sier om sin tenkte tale, liksom henvendt til hele selskapet: «För då skulle jag säga att den [mänskligheten] består av en jävla massa skitstövlar!» Utlagt kan vel det bety noe sånt som at enhver som forsøker å tale til massene, enhver som forsøker å favne alle, alltid utelukker noen, og at det dermed kanskje finnes kun én måte å tale rettferdig på, ved å si nei. Til alle. Også til seg selv. Altså ved å nekte sin egen stemme å lyde, og dermed kun omtale talen som en rent hypotetisk mulighet – «och fick jag hålla det talet …» – at det kun er ideen om denne talen man kan si noe om, selve talen lar seg aldri utsi.

Strategien er kjent. Man kan kanskje ikke si hva for eksempel kjærlighet er, eller, for den saks skyld, lykke, men man kan antyde noen muligheter, komme med et oppriss, ta omveier, går rundt grøten, eller slik Dag Solstad gjør det i 16.07.41, presentere den storslåtte ideen til et verk han neppe kan, vil eller evner å skrive, i en fotnote: «Det er mitt mål en gang å skrive en roman lykken. Det er en stor utfordring, som ytterst få har gitt seg i kast med, av naturlige grunner, men jeg vil det, om jeg tør. Jeg kjenner en forpliktelse til å gjøre. Mitt verk er ikke fullendt før jeg har kastet meg ut i det lykkebringende, og, eventuelt, gått til grunne på det.» Til denne ideen om lykken hører naturligvis hans livsledsagerske, som han også skriver, og det forestilte verket blir derfor en bok om et «vi», og selvsagt om kjærligheten.

Jeg har lenge tenkt om denne strategien at den er for feig, for han har jo ikke gitt seg i kast med dette verket, han har aldri skrevet noen roman om sin ektefelle, hyllet henne slik hun sikkert fortjener, har han vel? Og er det ikke det man aller helst bør gjøre, skrive om det gode, om kjærlighet og lykke, og heller gå til grunne på det, fremfor stadig å oppholde seg i det ravnsvarte bare fordi det har fått rykte på seg for å være dypere, sannere, mer litterært, bedre? Men det er like fullt en strategi de fleste av oss som skriver vet å benytte seg av, jeg også: Jeg sår noen frø, nevner noen ord, sånn som fremtid, kjærlighet og fellesskap, og håper at de skal feste seg, at de skal ligge og murre i leserens underbevissthet mens jeg stadig tar større omveier, snakker om andre ting, mer sakelige, mer nøkterne, mer kjølige, mens jeg håper at all denne unnvikelsen av det egentlige og viktige fører til at jeg likevel får sagt noe vesentlig om det som virkelige fortjener å bli gjort til tema: kjærlighet, lykke, felleskap, fremtid. Men samtidig aner det meg at dette vi-et Solstad snakker om også favner videre, at umuligheten av å skrive om ham og ektefellen som et vi, også handler om umuligheten av å skrive om et vi i alminnelighet – og dette er vel et prosjekt han faktisk har begitt seg ut – og gått til grunne – på flere ganger, og tvunget ham til å innse, og tvunget hans lesere til å innse, det samme paradokset som ovenfor: Den som taler på vegne av alle vil alltid eksludere noen.

Men det er kanskje også en annen – og langt mindre aktverdig – grunn til at jeg stadig kvier meg for å ta ordet, og det har med sjenanse å gjøre. Jeg merket det sist på nyttårsaften, idet jeg skulle be gjestene ta plass rundt kjøkkenbordet, hvor brysomt det var ønske velkommen, alkoholens virkning til tross. At disse, mine gjester, er for mine nærmeste venner å regne, så ikke ut til å hjelpe stort. Noe hindret meg i å snakke fritt, selv om jeg virkelig lengtet etter å si noen ord, bringe oss alle tettere sammen, og, om ikke annet, vise min takknemlighet over at så mange gode venner hadde valgt å feire nyttår i mitt selskap. Jeg ønsket å si noe om vennskap, om kjærlighet, og om lykke, om at 2013 skulle vies kjærligheten, for jeg skulle ikke være redd for å bruke store ord. 2013 skulle bli et fredens år, skulle jeg si. Alle folkeslag skulle forenes. Og jeg skulle avslutte denne talen med å løfte glasset, først mot vennene mine, så mot munnen, siden drikke, ta hele glasset i én slurk, og la den store slurken bli etterfulgt av en drønnende rap, slik at kjæresten min kunne si «Alhamdulillah», høvelig nok når noen avgir slike lykkelige lyder.

Når jeg likevel lot være å si noen ord – annet enn å stamme frem et obligatorisk «velkommen», et konvensjonelt «hyggelig at dere ville komme», samt pliktskyldigst gjøre rede for hva vi straks skulle spise – skyldtes det denne overmannende sjenansen. Eller sjenanse er heller ikke dekkende. Det dreier seg mer om frykten for det pinlige, frykten for å ta plass, i hvert fall så lenge talen varer, men kanskje aller mest frykten for stillheten etterpå, dette tomrommet som alltid oppstår idet talen stilner. Jeg har merket det selv, de få gangene jeg har forsøkt å si noen ord (altså før tausheten ble et ufravikelig prinsipp), hvordan dette tomrommet blir et skummende hav, hvordan det øvrige selskapet fortsetter å duve videre, mens talerens forliste jeg langsomt synker til bunnen. Jeg ser hvordan det også rammer andre, venner og bekjente, hvordan de forsvinner inn i seg selv og renner vekk med sin egen fråde, straks talen er over – uansett om den har resultert i jubel eller i stillhet. Og det er nettopp dette Chaplins ansikt uttrykker så presist, helt mot slutten av filmen, idet han ser sin tales virkning. Klovneansiktet sykner hen, og det er som om karakteren Omler erkjenner dette paradokset Žižek snakker om, hvordan Stemmen nærmest innvarsler diktaturet. Men det finnes også et håp, kanskje skjørt, men like fullt nok til ikke å gi Žižek det siste ordet: Omlers tale høres ikke bare av folkehavet, den ubestemmelige massen, stemmen bærer også over enorme avstander, og den når til slutt Hannah, Omlers store kjærlighet, som retter blikket mot himmelen, mot stemmen, og sier: «… listen.»

Olav Løkken Reisop

________

[1] For ikke å nevne Michel Foucault (og hans tiltredelsestale, «Diskursens orden» (1970)) med et ord. Jeg vil jo nødig eksludere noen.