F°

Thea Glenton Raknes begynte som vokalist i Norma Sass før hun gikk solo i fjor med plata «Strangers and lovers» som Thea & The Wild. Hun blei spelemannsnominert for den. Hun har også blitt spilt mye på forlaget når vi, etter en lang dag eller trang uke, setter oss rundt et lite rundt bord vi har og knekker noe kaldt og voksent som selges på boks og/eller flaske.

FF: Først lurer vi på om the wild i artistnavnet ditt står for det ukjente? Som i «into the wild»? Altså, inn i det ukjente – og om det da er et slags mission statement fra deg, at du gjerne vil bevege deg inn i det ukjente når du komponerer?
TGR: Ja, du er inne på noe der! Da jeg gikk solo ville jeg føle meg fri og lage akkurat den musikken jeg selv ville, uten noe diskusjon. I tillegg hadde jeg nettopp flytta ut fra et forhold og var litt rotløs en periode, bodde litt på gutterommet til lillebror, litt på en sofa hos en venninne og litt i en lånt leilighet. Da følte jeg meg litt som en wild bird så sånn kom ideen til navnet.

FF: Jeg får visse flashback til en del av 80-tallsmusikken når jeg hører på Strangers and lovers. Kanskje særlig band som The Cure, Joy Division og Psychedelic Furs. Klinger det greit for deg eller er jeg bara gammal og satt?
TGR: Haha, jeg tror vi har veldig lik musikksmak vi to! Jeg elsker 80-tallsmusikk. Det litt skamløse, melodiøse og røffe i kombinasjon. Det var jo mamma sine ungdomsår så det ble mye av den musikken hjemme hos oss. I tillegg vokste jeg opp på 90-tallet så jeg har en god del r'n'b og 90-tallsrock i årene også.

FF: Refrenget på tittelsporet, Strangers & Lovers, avsluttes med linja ”there will be others”, som får meg både er et ekko av Pablo Nerudas Tonight I can write the saddest line, og munnhell som flere fisk i sjøen – men tanken på at det fins andre for deg og andre for andre, er det en god tanke, sånn du ser det? er det en god tanke i sangen?
TGR: Ja, det var vel en slags trøstelåt da jeg skrev den, litt sånn gjort er gjort og nå går vi videre. Jeg har alltid syntes at det er spesielt hvordan to mennesker kan bety alt for hverandre for så å gjøre det slutt og bli som fremmede. I tillegg tanken på at man går videre og slipper andre innpå seg. Det føles litt som et svik i begynnelsen men livet må jo gå videre. Kjærligheten er ikke så evig som man trodde da man var liten.

FF: Mourning song er veldig fin; er den representativ for musikken din rent følelsesmessig? Er det mest trist musikk du lager? (Ikke trist i grått og kjedelig, så klart!)
TGR: Tusen takk, veldig hyggelig at du liker den! Jeg skriver flest sanger når jeg er litt trist. Det er vel noe med de melankolske følelsene som setter i gang kreativiteten. Det som er merkelig er at melodiene ofte er ganske oppe, men så merker jeg at tekstene likevel er dystre. Ordene kommer litt fra underbevisstheten og der er det tydeligvis ting jeg synes er vanskelig som vil ut. Heldigvis blir det jo en gladlåt i ny og ne også. Da jeg skrev Hots For You var jeg stormende forelska og når jeg satt og spilte den på rommet mitt smilte jeg og koste meg. Jeg er oftest en ganske munter person, altså. Men jeg har mange tanker og bekymringer der inne.

FF: En sang som jeg syns er litt beslekta tematisk med Mourning song er Heartattack, som også høres ganske gjennomlevd ut; jeg innbiller meg at du har, som så mange av oss andre, stått rett foran et annet menneske og ikke blitt sett – og om det er tilfelle eller ei, tenker du innimellom sånn om følelser og situasjoner av det slaget, at dette kan jeg/ skal jeg lage en låt av?
TGR: Det hender ofte at jeg sparer på små tankerekker og følelser, skriver dem ned på telefonen min og plukker dem opp seinere. Teksten til Heartattack skrev jeg etter en spesifikk hendelse som satte en støkk i meg, jeg følte meg så dum og liten og usynlig og var trist, sint og frustrert. Det var godt å få den følelsen inn i en sang. Det ble litt som en stille hevn kanskje. Jeg sa jo ikke noe den gangen.

FF: Hva ligger det i å kalle en sang for Roy Orbison, som er en artist som uttrykksmessig ligger ganske langt unna deg?
TGR: Min første egne CD var Best of Roy Orbison, kjøpt til meg av onkelen min på en bensinstasjon. Jeg hørte så mye på musikken hans i oppveksten at jeg følte at jeg kjente ham på en måte, men likevel visste jeg så lite om ham. Jeg søkte ham opp på Wikipedia en dag og fant ut at han hadde en utrolig trist livshistorie, så da skrev jeg en sang om det. Selv om uttrykkene våre er ganske forskjellige føler jeg at vi begge vektlegger en god melodi i bunnen og jeg er svak for den litt dramatiske og triste undertonen i låtene og stemmen hans.

FF: Hva hører du på når bare er fan?
TGR: Veldig mye forskjellig! I det siste har jeg hørt en del på Ethiojazz, det begynte med Mulatu Astatke og nå har jeg fått tak i en plate av en som heter Alemayehu Eshete som visstnok er den nest mest kjente innenfor sjangeren. Utrolig kult og deilig å ha på hjemme når man lager mat, rydder, drikker vin, alt mulig. Ellers er jeg veldig glad i bandene du nevnte i innledningen, The Cure, Joy Division og så er jeg svak for en del av låtene til Talking Heads. Og Patti Smith, PJ Harvey, Althea & Donna... Det blir ofte eldre ting, jeg er glad i å oppdage ny musikk men det er liksom ikke det jeg setter på når jeg skal kose meg.
FF: … og hører du på noen annen når du skriver?
TGR: Nei, når jeg skal skrive egen musikk prøver jeg på en måte å fjerne meg fra annen musikk. Men jeg tror at all musikken jeg hører ellers ligger baki hodet som et basseng av inspirasjon og så gjør hjernen jobben med å sortere. Man er jo hele tiden påvirket av alt man hører og ser.

FF: Hvor i huset gjør låtene dine seg best?
TGR: Liggende på stuegulvet.
FF: … og når på døgnet?
TGR: Kveldstid.

FF: Hva liker du å lese?
TGR: Jeg liker bøker med humor og et hint av politikk. I tillegg liker jeg krim og musikkbiografier og naturvitenskaplige bøker og blader.
FF: … og når?
TGR: Jeg har ikke noen spesielle rutiner egentlig, men det beste jeg vet er å lese når jeg har fri og er på en hytte et sted eller ligger på et svaberg. Da kobler jeg helt av. Hvis jeg leser i senga eller på sofaen sovner jeg bare. I biler, på tog og på fly blir jeg kvalm. Og dessuten sovner jeg alltid på reise, hehe.

FF: Har du en topp tre-liste over bøker eller forfattere?
TGR: Oj, det blir veldig vanskelig å velge! Må jeg det? Jeg tar de tre som slår meg umiddelbart; 1984 av George Orwell, Breakfast Of Champions av Kurt Vonnegut og The Bicycle Diaries av David Byrne.

FF: Går det an å sammenligne bok/tekst med plate/låt?
TGR: Ja det tror jeg på mange måter! Særlig det at en låt eller en plate aldri egentlig er ferdig. Sånn er det vel med tekster og bøker også. Man kan endre og skrive om tusen ganger men et eller annet sted må man gi slipp. Jeg synes også at låter ofte funker best når de har en narrativ i teksten. I tillegg kan samspillet mellom form og innhold endre alt.
FF: Er litteraturen til hjelp for deg som musiker?
TGR: Ja, veldig. Jeg får ofte ideer når jeg leser, og kommer over fine bilder jeg kan bruke som inspirasjon. I tillegg skriver jeg tekster på engelsk, og hvis jeg ikke har fått snakket engelsk på en stund (familien min er engelsk men samboeren min er norsk) er det fint å lese engelske bøker for å være inne i den verdenen.

FF: Leses det backstage? På turnébussen/veien?
TGR: Jeg blir så fort bilsjuk så jeg leser ikke på veien men backstage kan det bli mye venting så da er det fint å ha noe å lese på.

FF: Og til slutt: har du lånekort på biblioteket?
TGR: Hehe, ja, nå så. Da jeg studerte skulle jeg ned på hovedbiblioteket for å låne en bok jeg trengte til en oppgave jeg skrev i sosialantropologi og som de ikke hadde på Blindern. Da fikk jeg beskjed om at kortet mitt var ugyldig og at jeg skyldte 300 kroner for en bok jeg visstnok hadde blitt tvunget til å låne på barneskolen(!!) og ikke levert tilbake. De sa at kortet mitt ikke var gyldig før jeg betalte for boka. Jeg var veldig blakk student den gangen men boten ble betalt og nå er jeg så vidt jeg vet inne i det gode selskap igjen. Foreløpig har jeg en hel drøss med bøker hjemme jeg skal lese men det føles fint å ha tilgang til biblioteket.