Poetens evne til å lege og inspirere

I dag er det 120 år siden fantastiske Walt Whitman forlot oss. Vi spør Whitmanbiograf David S. Reynolds, forfatter av Walt Whitman's America, om han tror vi leser onkel Walt om nye 120 år.

DSR: Folk som verdesetter poesi, gitt at de ennå fins om 120 år, kommer definitivt til å lese Whitman.

NØH: Sånn jeg forstår det var Whitman en deist, men betyr det at han trodde på en Gud som alle guder eller alle guder som alle guder. Og mon tro om ikke deisme kunne vært veien å gå i en moderne verden truet og terrorisert av religiøse stridigheter?
DSR: Faren til Whitman var en deist, en som tror at Gud skapte universet men så trakk seg tilbake og lot det styre seg selv etter visse vitenskapelige lover. Deisme verdsetter alle religioner likt, da de alle er skapt av mennesker ut av frykten for det ukjente. Whitman hadde verken livsfilosofi eller religion. Han skrev at hans tro var den største av dem alle, i den forstand at han anså livet for å være et konstant mirakel, og den minste av dem alle, i den forstand at han ikke omfavnet en spesifikk doktrine eller en spesifikk allmen kirke.

NØH: Whitmans poesi og Leaves of Grass i særdeleshet er kanskje den mest innflytelsesrike kommet fra USA, men hvilke innflytelser preget poeten selv? Og hva var hensikten hans med å skrive?
DSR: Whitman skrev poesi fordi han hadde en Emorsonisk tro på poetens evner til å lege og inspirere. Ved å freamheve det kollektive og samlende, det kameratslige, demokratiske og spirituelle i poesien. Whitman trodde at diktene han skrev kunne lege en nasjon herjet av, slik han opplevde det, klasseskiller, materialisme, politisk korrupsjon og slavespørsmålet.

 I hear America singing, the varied carols I hear,
 Those of mechanics, each one singing his as it should be blithe
              and strong,
 The carpenter singing his as he measures his plank or beam,
 The mason singing his as he makes ready for work, or leaves off
              work,
 The boatman singing what belongs to him in his boat, the deck-
              hand singing on the steamboat deck,
 The shoemaker singing as he sits on his bench, the hatter singing
              as he stands,
 The woodcutter's song, the ploughboy's on his way in the morn-
              ing, or at noon intermission or at sundown,
    The delicious singing of the mother, or of the young wife at work,
              or of the girl sewing or washing,
 Each singing what belongs to him or her and to none else,
 The day what belongs to the day—at night the party of young
              fellows, robust, friendly,
 Singing with open mouths their strong melodious songs.

(Walt Whitman, 1867)

Relaterte artikler