Perler fra avantgardens historie, del XVIII

Hvorfor er monolitten i 2001: A Space Odyssey så uhyggelig? Neppe fordi den er svart. Neppe fordi den er rektangulær. Ikke heller fordi den har «onde hensikter»; det nifse ligger vel snarere i mangelen på hensikter – steinens intenst formålsløse nærvær. Heidegger skiller i sin filosofi mellom Zuhandenheit og Vorhandenheit: Objekter som er «til hånden», er nyttegjenstander i en slik grad at vi knapt legger merke til dem; når vi bruker dem, oppløses de liksom foran øynene på oss. Verre er det med slike gjenstander som nekter å finne sin plass i livets økonomi. De kan betraktes, men ikke brukes – de bare «er», tagalt og hensunket i seg selv, og blir dermed ubegripelige, demoniske. For oss som ikke snuser, er snusbokser – inkl. deres vesle deponi for brukte snusposer – en slags hverdagslivets svarte monolitter. Men ellers? Vigelands monolitt inngår i høyeste grad i en brukssammenheng (= lure japanske turister til Norge). Et langt bedre eksempel på «forhåndenhet» er Michael Heizers City – et gigantisk land-art-prosjekt påbegynt så tidlig som i 1970. Midt ute i ødeste Nevada-ørkenen er Heizer sakte, men sikkert i ferd med å konstruere sitt eget motsvar til Påskeøya eller Angkor Wat; «a work of art that will represent all the civilization to this point», ifølge ham selv. For å få en fornemmelse av dimensjonene – sjekk satelittbildet til Google Maps, eller prøv New York Times' guidede tur. Heizers megalomani får en viss Malmö-basert litterat til å framstå som haikudikter i sammenligning. Vi har tidligere skrevet om land-art-pionér Richard Long og hans A Line Made By Walking (1967), som ble utslettet av naturkreftene i løpet av en dag eller to. Heizer liker å sette litt mer varige spor etter seg. I arbeidet med Double Negative (1969) sprengte han bort 240.000 tonn stein for å lage to 15 meter dype flenger i Moapa Valley. Han var lenge venn med Robert Smithson, inntil Smithson fikk suksess med Spiral Jetty (1970) – en ren rip-off, ifølge Heizer. Smithson døde tragisk i en flyulykke tre år seinere. Heizer snakker fortsatt stygt om kollegaen, men begge er ironisk nok i stallen til Dia Art Foundation; ved Dea:Beacon utenfor New York kan man beskue Heizers North, East, South, West (1967/2002), fire stk. vertigoframkallende hull i gallerigulvet (visstnok ikke uvanlig at gallerigjester må heises opp fra verkets dyp med en vinsj). Det skulle handle om City. På fotografier framstår prosjektet dels som gjenglemte kulisser fra Star Wars-film, dels som en nedbrent utgave av Oscar Niemeyers Brasilia. Dystert og monumentalt. Noen som får lyst på en sightseeing? Her er avkjørselen. Mange har åpenbart kjørt forbi, men Heizer advarer skuelystne: «This is private property», og ubudne gjester vil bli skutt på. Sånn er det i Amerika (selv i kunstverdenen). Riktignok lover Heizer fri adgang når verket en gang blir ferdig; i 1999 var han etter eget utsagn ca. 1/5 på vei. Nå går arbeidet fortere, takket være ekstern finansering. En planlagt jernbanelinje gjennom området er heldigvis lagt på is – Heizer truet en stund med å jevne verket med jorden. Nå kan vi i stedet sees på vernissage ca. i 2035.

Relaterte artikler