Perler fra avantgardens historie, del XIV

I just wanna be your dog Det fins mange dikt om hunder. Wisława Szymborska har skrevet et spesielt hjerteskjærende et. Men dikt for hunder, til hunder – dikt som hunder kan forstå? Ikke fullt så mange. Skjønt det evig framsynte litteraturkollektivet Oulipo har selvsagt vært på saken. Problemstillingen ble tatt opp av grunnlegger François Le Lionnais under et møte 1. juli 1963: Le Lionnais foreslo deretter at man kunne skrive dikt som utelukkende anvender de menneskelige begrepene som kan bli forstått av forskjellige dyr. Slik ville det skapes dikt for hunder, kråker, rever, etc. Dikt kunne også skrives i en terminologi som er felles for flere arter. Le Lionnais luftet muligheten for å skrive dialoger mellom en sel og en bokfink, eller mellom en rev og en gresshoppe. Forslaget er i liten grad tatt til følge, men i François Caradecs Veuillez trouver ci-inclus fra 1990 fins faktisk en egen seksjon med åtte dikt til navngitte hunder – «Poèmes pour chiens». Diktene inkorporerer den enkelte hundens navn på en måte som forblir skjult for det menneskelige øyet, men som oppfattes av hunden når strofene leses høyt. Et dikt til Elizabeth Barrett Brownings cocker spaniel Flush (som hun selv forærte opptil flere vers, og som Virginia Woolf seinere biograferte) kan følgelig se slik ut: My mistress never slights me When taking outdoor tea. She brings sweet cake For her sweet sake, Rough, luscious bones for me. Tok du den, di fillebikkje?

Relaterte artikler