Perler fra avantgardens historie, del XII

Medlemmer av Flammes singelklubb vil vite at vi har et spesielt hjertelig forhold til postverket, og da særlig Postens ferdigfrankerte «smartpost»-konvolutter, som i prinsippet er uten vektgrense (skjønt det er en fordel om konvolutten ikke revner). Foreløpig rekord er sju – 7 – boksingler i en og samme vindusløse C6-konvolutt. Vi mistenker dog at vårt overforbruk av denne tjenesten var direkte medvirkende til prisøkningen fra kr. 15,- til kr. 17,- fra nyttår av. Hvorfor alt dette postprat? Fordi dagens avantgarde-spalte handler om mail art, som gjerne brukes som samlebetegnelse på all slags kunst distribuert pr. brevpost, men som i sine mer sofistikerte former aktiviserer både avsender, mottaker – og brevbud. Ben Vautiers «The Postman's Choice» (1965) sorterer i sistnevnte kategori. Verket består av et tomt postkort, på hver side utstyrt med stiplede linjer for adresse og en liten rute for påføring av frimerke oppe i høyre hjørne. Tanken er altså at publikum skal skrive inn to forskjellige adresser, hvoretter det er opp til tilfeldighetene – eller det stedlige brevombærerens luner – hvem som faktisk mottar kortet. Så kan man spørre seg: Håner Vautier dermed det byråkratiet («systemet»!) som gjør postforsendelse mulig, eller hyller han det? I disse dager er siste rest av postmonopolet på vei bort – og dermed enhetsportoen, som gjør at vi har lik pris på posttjenester over hele landet. Av en eller annen grunn føler vi oss trygge på at Vautier ville ha motsatt seg reformen.

Relaterte artikler