Perler fra avantgardens historie, del X

Da Dag Solstad skrev romanen Medaljens forside (1990) på oppdrag av Aker, gjorde han et stort poeng – ikke bare i tittelen – av at boka var skrevet med påholden penn: Perspektivet er lagt ikke til arbeiderklassen, men til industriherrene, uten at dét ser ut til å ha strupet forfatterens kreative motor. Tvert imot: Romanen er blant Solstads mest fascinerende, nettopp fordi den setter i spill – performativt, som man sier på litt.vit. om dagen – motsetningen mellom makt og ånd, mellom oppdragskunst og «autonom», seinmodernistisk kunst. Hvis mesenatet var bra nok for Rembrandt og Velázquez, hvorfor skulle det ikke duge for Dag Solstad?

Nå tror jeg ikke Solstad egentlig ønsker seg bort fra sin kunstneriske frihet. Men som mang en kultursosiolog har påpekt, kan den strukturelle undertrykkelsen på «det frie markedet» iblant være vel så plagsom som den før-kapitalistiske mesenens direkte herredømme, og i slike stunder er det alltids fristende å dra en Velázquez. Særlig hvis du i tillegg er i akutt pengenød. Det siste var tilfelle da multikunstneren Momus, alias Nick Currie, ga ut plata Stars Forever i 1999: Currie satt neddynget i gjeld etter et søksmål fra den kjønnsopererte synthesizer-pioneren Wendy Carlos, som ikke tok seg selv uhøytidelig nok til å verdsette Momus-låta «Walter Carlos» (sangteksten foreslår, kort fortalt, at Wendy foretar en tidsreise og gifter seg med sitt tidligere jeg, Walter). Løsningen ble å gi ut en plate hvor 30 fans – fra Cornelius til The Indiepop List – fikk sitt navn skrevet inn i pophistorien mot en donasjon på 1000 dollar pr. snute. Omfattende dokumentasjon av plateprosjektet fins på denne nettsida, som også inneholder et noe tvilsomt legitimeringsforsøk fra Momus' side: Greit nok at du vil utdrive idealismen fra popfeltet, mister, men «patronage pop»? Det er kanskje å gå litt langt. Desto morsommere å lese hva den enkelte donator oppga som ønsker for «sin» låt. Cornelius ønsket seg en sang om kattene sine, mens Jeff Koons leverte bestillingen i form av et sublimt stykke selvbiografisk kortprosa: Just approach me as if I were a morning cereal box packaged and marketed as ultimate optimism to help everyone have a good day. I enjoy being in the ephemeral realm, somewhere between a two-dimensional color gradation and a Balloon Dog, or a Pin The Tail On The Donkey. The most flattering portraits of me were taken when I would put my head through cut-outs. I was so proud of the huge swordfish I caught, and also how easy it was to fly an airplane, while a moment later beaming with happiness to have my face on Mt. Rushmore. I'm a «split rocker». PS: Momus har nettopp lagt ut store deler av backkatalogen sin på Ubuweb. Verdt å sjekke ut bare for de grenseløst Alan McGee-fikserte kommentarene til hver enkelt låt («When McGee heard this he said 'Jesus Christ is a disco sleaze machine' – and loved it.»).

Relaterte artikler