Peis, whisky, kattene og kisen (det gode liv)

Forfatter og frilanser Jane K. Cleland bor sammen med mannen sin i en stor, lys, til-å-bli-litt-sjalu-av leilighet ikke langt fra East River på Manhattan. For om åra drev hun en bruktbokbutikk i New Hampshire, i dag skriver hun krimromaner hjemmefra nevnte leiligheten, mens mannen øver på trombonen sin i det andre rommet. Fire katter fyker frundt og passer på. Det høres fint ut. Høres ikke det fint ut? Og set ser fint ut attpåtil. Det kan virke som om forfatteren har funnet ut av noe. Flamme spør derfor det vi ofte spør folk vi ikke kjenner, hva er det gode liv? JKC: Jeg tror ikke det fins et universelt svar på det. Det er et spørsmål om sansing og selvforståelse. (Når det er sagt regner jeg med at Hugh Heffner ville sagt noe annet; jeg tror at han er rimelig trygg på hva det gode liv er!) Men jeg er mer interessert i prosess enn innhold. Jeg er mer interessert i hvorfor folk vil ha det som de har det, framfor hvordan de faktisk velger å ha det. For eksempel, hvorfor er blå og oransje mine favorittfarger, mens min beste venns er lilla og mosegrønn og andre igjen foretrekker rød? Spørsmålet om det gode liv dukker faktisk ofte opp i bokserien min om Josie Prescott. Og helt enkelt, for meg: gi meg lystig ild i peisen, kattene mine, mannen min, en dobbel Jack Daniels (uten bær, uten is), en god biffmiddag i nær framtid og jeg er ei lykkelig jente. Bytt ut Manhattan med Grünerløkka, fire katter med to manusbunker, mannen med et hockeybord, whiskyen med pulverkaffe og en god biffmiddag med kjipe nudler på hjørnet og Flamme kunne ikke være mer enig. Neida. Det er bare misunnelse, Jane. Keep on keeping on.

Relaterte artikler