F°

Tidligere i høst debuterte Marita Hansen med boka «Og hver morgen våkner jeg». Som veldig mange har fått med seg. En tragisk bok, hvor Hansen forteller om tapet av sin aller kjæreste person: Han hun elsket.

FF: Tap er noe de aller, aller fleste mennesker vil oppleve flere ganger i livet. På tidvis brutalt, absolutt vis. Tap er også noe som veldig sjelden går over, man venter kanskje en stund på å bli seg selv igjen, den samme gamle, før man skjønner at nei, vi er sånn nå. Fins det en måte å forklare dette til mennesker? Eller må man dessverre oppleve det selv?
MH: Jeg opplevde at han jeg elsket døde helt uventet rett foran meg, og sånn kom jeg nærme noe jeg aldri før i livet hadde hatt forutsetning for å begripe, noe som var helt nakent og eksistensielt. Det handler for meg om en helt spesiell følelse i kroppen, som jeg tror, men jeg kan ikke vite - mange som har opplevd traumer og nære tap, har. Et voldsomt nærvær, en bevissthet. En venninne av meg som mistet faren sin på en vond måte, sa det så fint, det er som om man har sett noe det ikke er meningen man skal se. Sånn sett blir jeg aldri den samme igjen. Og jeg tror ikke man kan forklare det til andre. Det går ikke an å forklare så andre forstår, ikke helt - den følelsen du har i kroppen når du puster luft inn i kjæresten din fordi du vil stanse kroppen hans fra å dø. Eller opplevelsen av at tid, all tid, stanser når du forstår at han er borte. Eller hvor stor dobbeltsenga føles uten ham, en tomhet som er en helt annen enn ensomhet man har kjent tidligere i livet. Sånn sett er sorg grunnleggende ensom, for jeg er den eneste som føler det akkurat som jeg, slik andre er de eneste som føler slik de gjør.

FF: Tap og sorg skal ikke måles, skriver du på FB-sida di, men finner du allikevel mer trøst i møte med mennesker som kanskje deler dine erfaringer en eller annen forstand? Fins det en trøst i det?
MH: Ja, definitivt. Jeg har møtt noen få etter at min kjæreste døde som har opplevd noe lignende, dette som finnes når man har mistet helt nært. Og selv om erfaringene og sorgene er ulike, selv om man forholder seg ulikt til egne følelser og prosess, så finnes det et helt naturlig slektskap for meg. Jeg vet ikke, det er som jeg vet at jeg kan stole på dem med en gang, en helt naturlig trygghet. Når det er sagt er jeg forsiktig med å si at jeg vet hvordan den andre har det, for det er det ingen som gjør. Jeg kan bare fortelle hvordan det var for meg, og det er det jeg har prøvd å gjøre i boka også. Sånn var det for meg, også kan man møtes forbi den overflaten som jo hverdagen på et vis må forholde seg til.

FF: En forbløffende ting som visse mottakerledd (leger, psykiatre etc) ofte sier er at angsten kan beskytte for noe som er verre, er det mulig å tenke på angsten sånn, som en beskytter?
MH: Jeg vet ikke om jeg kan tenke om angsten min på den måten. Men begrepet «angst» brukes jo veldig bredt, om alt fra irrasjonell panikk til en mer generell uro i foreksempel sosiale situasjoner, litt sånn som «depresjon» brukes om alt som ikke er glede. Uansett får jeg ikke til å tenke på angst som en beskyttelse, jeg syns heller at vi kunne funnet en beskyttelse mot angsten? For det er jo et helvete, av og til. For min del er angsten min et signal på at det finnes noe greier i meg som ikke er helt som det kan være, så det blir en slags varsler for at hei hei Marita, her er det noe greier, skal du gjøre noe med det eller skal du bare kjøre på videre. For angst er jo ikke nødvendigvis et signal på at du skal bremse. Noe av det beste i livet mitt har skjedd fordi jeg fikk så angst av det, at jeg tenkte at det her er kroppen åpenbart redd for og da er det desto viktigere at jeg gjør det. Som å tørre å elske, for eksempel.

FF: I Linn Strømsborgs «Du dør ikke» blir løping/jogging en slags overlevelsesstrategi for hovedpersonen, er dette en måte å bruke tida/dagen/kroppen på som du kjenner igjen og/eller har tro på i det vi kanskje kan kalle ekstreme livssituasjoner?
MH: Da kjæresten min hadde vært død i ett og et halvt år, dro jeg til Spania og gikk hver dag i 40 dager, tilsammen 800 km fra øst til vest på pilegrimsferd. Så ja. For min del handlet det om å komme seg tilbake i kroppen sin. Jeg var så malplassert i meg selv og i verden og trengte å bli plassert, gjøre noe fysisk, jeg hadde snakket og skrevet så mye om død og sorg og eksistensielle greier.