Og språket kommer diltende etter

For bare noe uker siden slapp Linda Klakken diktsamlingen «Det fins et rom i meg som står tomt». En tilsynelatende enkel, men dirrende samling. Hvor man ønsker seg noe så sterkt, at man må lære seg å leve uten det.

etter festen

lå vi
i gresset

hendene våre
var det eneste

som fant fram
i mørket


Som er til forveksling lik den tragiske kjærligheten, fra Shakespeare og renessansen av. Bare at der Shakespeares tragiske karakterer som regel ender opp i grava ved endt reise, er Klakkens bare enda mer levende og tilstede. Det er som om fraværet skaper et mer ekstremt nærvær. Og forsakelsen en evig forelskelse.

NØH: Det tar ikke mange diktene fra den nye samlingen din, før leseren skjønner at det handler om kjærlighet, men hva mer enn kjærlighet handler boka om for deg?
LK: Boka inneholder ulike stadier av det vi kaller kjærlighet. Begjær, lengsel og søken etter tilhørighet er i så måte hovedingrediensene. Så kan man spørre seg om disse tre utgjør «kjærlighet» eller om vi egentlig snakker om et ønsket forhold, et forhold med to poler. om du vil, der den ene trekker og den andre skyver unna. Mest av alt er det nok ei samling om en påbegynt kjærlighet, en følelse som nettopp har våkna opp og begynt å spire i jeg-personen.

NØH: Er det en håpefull samling, sånn du ser det?
LK: Det er stor vilje til kommunikasjon i diktene, og noen ganger forestiller jeg meg boka som ei utstrakt hånd. Eller, kanskje seksti, sytti hender. Alle vil det samme, alle vil bli funnet, elsket. Håpet fins overalt, selv der det ser mørkest ut. Som menneske og forfatter kommer jeg ikke unna det, selv om det er fristende å svartmale tilværelsen iblant. Livet er et slit, men vi er også heldige som får lov å leve det. Noen vil si at jeg i perioder skriver mye om mørke, men det er egentlig lyset jeg graver etter. Og for å finne lys, så må man gå dit det er stygt og ubehagelig. Mister vi håpet, lyset, så mister vi jo alt.

NØH: «Du tilstår alt til katten,» skriver du, ingen andre. Og i et annet dikt holder jeget forelskelsene sine også hemmelig. Hvor hemmelighetsfull skal et menneske være? Og hvor klart skal vi ha det for oss når vi treffer hverandre, at den andre er full av hemmeligheter, full av dype tjern og tomme rom
LK: Det får være opp til hver enkelt å finne svar på, hehe. Jeg var jo i skapet i tusen år, men kom til slutt til et punkt da jeg tenkte at jeg var lei av å late som, lei av å være en annen, lei av å lyge, lei av å tilpasse meg andres sannheter. Til slutt blir behovet for å bare være seg selv og være ærlig ekstremt påtrengende, det blir nesten et spørsmål om liv og død, være eller ikke være. Etter å ha brukt så mange år på å skjule legningen min, har jeg følt behovet for å skrive meg inn mot et mer oppriktig språk. Jeg gjorde ikke det da jeg først begynte å skrive, tidlig i tjueåra, men for hver bok jeg skriver, føler jeg at jeg kommer nærmere og nærmere en slags sannhet, selv om den sannheten endrer seg hele tida. Eller erkjennelse, om du vil, om tingenes tilstand. Om væren og hva som gir mening. Ikke at jeg leter etter et svar, for det kommer jeg kanskje aldri til å finne, men jeg liker den undringen, å grave innover i nedfelte oppfatninger, bryte jord, velte rundt, se hva som ligger gjemt der. Jeg har så vidt begynt å kjenne ordentlig etter, om du skjønner hva jeg mener. Og språket kommer diltende etter, og det er interessant. Jeg har lyst å finne språket bak språket.

NØH: «Vi må snakke mens vi kan,» skriver du i et dikt, som er vakkert, men gjelder det også forfatteren, eller må hun/han skynde seg å skrive, mens de andre snakker?
LK: Nja, jo, nei. Altså, før var jeg veldig opptatt av å komme meg dit jeg vil så fort jeg klarte. Nå er jeg mer opptatt av å skynde meg langsomt, bruke god tid på det meste. At vi på død og liv skal være så effektive hele tida, byr meg litt imot. Det må være lov å gjøre ingenting enkelte dager, også, det er godt for kropp og sinn.

NØH: Et sted skriver du at et menneske skinner for ingen, som en blomst i skogen, er dette oppløftende eller deprimerende, sånn du ser det?
LK: Diktet kan leses på to måter, det er riktig. Jeg prøver vel bare å understreke at man kan være verdifull selv om man ikke får applaus og ros hele tida. Så kanskje det første.

NØH: Eller om du vil: Hva hjelper det å være god hvis ingen legger merke til det?
LK: For enkelte er det viktigere å være anerkjent enn kjent. Som forfatter er det viktig for meg at folk leser - og ikke minst kjøper - bøkene mine, for jeg vil aller helst få lov å skrive fritt, uten å forholde meg til andre enn meg selv. Sånn sett må man gjerne være synlig, men jeg har landa på at det viktigste for meg er bøkene, historiene, diktene, ikke at folk kjenner meg igjen på gata. Det er jeg for sjenert til. Men det er også motsetningsfylt, dette, at man må by på seg selv, at forfatter og bøker er en del av samme pakka, og skal du selge bøker, må du kanskje også være villig til å bevege deg ut av privatsfæren og inn i offentlighetens lys, som den lysømfintlige blomsten du er.

NØH: Du skriver både lange og korte dikt i bøkene dine, i denne nye utelukkende kort, hvordan kjenner du forskjellen på de to? Altså, hvordan vet du, hvis du vet, at dette diktet blir kort, mens dette blir langt?
LK: Det kommer an på ideen. Noen ganger er det bare øyeblikksbilder, situasjoner, bruddstykker, disse blir som regel korte. De lange diktene har en annen rytme, og det fins ingen oppskrift på det, man bare kjenner det på den indre stemmen - eller whatever - at man ikke er ferdigsnakka - da blir diktet lengre. Jeg skriver bare kortere og kortere, det er interessant, diktene destillerer seg selv, blir mer konsentrerte. Mulig jeg ender opp med et blankt ark til slutt, haha.

NØH: Jeg vet du setter stor pris på respons fra lesere og at du får en god del av nettopp det, kan du si noe mer utdypende om hva dette gir deg som forfatter?
LK: Med denne boka markerer jeg vel tydeligere en relasjon til leserne mine, i alle fall på Instagram. Jeg vil gjerne høre hva de tenker, erfare hvordan diktene blir lest og forstått, og det har jeg aldri gjort før. Jeg er overvelda over responsen på «Det fins et rom i meg som står tomt» så langt. Folk skriver til meg og forteller om egne erfaringer etter å ha lest boka, om glede og håp, sorg og tap, og det er nytt for meg. Det er veldig rørende og motiverende for fortsettelsen.

NØH: Du er også en forfatter som kjemper for at poesien skal nå bredere ut, og ikke bare din egen poesi. Hva tror du en samtid som ikke er klar over og derfor heller ikke leser sin tids poesi, går glipp av?
LK: Vi går til poesien når alt ser håpløst ut. Vi får dit for å finne tilbake til oss selv, til hvem vi er og hva vi er. Poesien kan være samlende på en måte som ikke andre sjangre kan, det viser historien. I Colombia møter over en million mennesker opp for å delta på den årlige poesifestivalen i Medellin. I Makedonia, som jeg nylig besøkte, får poetene lese diktene sine på direktesendt tv i beste sendetid. Og folk lytter, poetens ord er nærmest hellig. Poesien er blitt kalt kjærlighetens språk, men det er også ærlighetens språk, den er skitten, stygg å se på. Kanskje man ikke alltid forstår det politikerne sier, men man forstår diktet. Om ikke det, så kjenner man på kroppen hvilke tanker og følelser det fremkaller. Poeten snakker ikke bare for seg selv, men for alle. Og diktene gjør verden til et litt mer ålreit sted.

Relaterte artikler