Nytt år, ny bok: Ola Innset

Selv om det allerede er noen uker sida vi bikka et nytt kalenderår og la 2017 bak oss, så er det stadig 48 uker igjen av dette nye året. Kanskje har det alt fått noen riper i lakken, som man sier, men det er mange mandager og fredager igjen å fylle. Det kommer for eksempel en bokvår, og i den anledning har vi tatt oss en snakk med noen av vårens forfattere om det nye året, og litt til. I dag: Ola Innset, som utgir sin andre bok hos oss, Firenze, senere i vår.

«Et nyttårsforsett er et uttrykt mål, en plan eller et ønske for det nye året. Det kan være å begynne med noe nytt, slutte å gjøre noe, kutte uvaner, etablere nye vaner, øke en ønsket aktivitet eller minske en uønsket, for å gi seg selv en høyere livskvalitet. Blant populære nyttårsforsett er å spise sunnere eller spise mindre, slanke seg, lese mer, studere hardere, drikke mindre, drikke mer, røyke mindre, slutte å røyke, kutte ut godterier, trene hardere, se mindre TV, være god mot medmennesker, jobbe mer, jobbe mindre, spare mer eller bli en mer bevisst forbruker.(...) Nyttårsforsetter er kjent for ikke å vare så lenge man egentlig har hatt til intensjon.»
- Wikipedia

FF: Har du et nyttårsforsett, Ola Innset?
OI: I fjor hadde jeg mitt første nyttårsforsett, det var å vaske mer klær. Dette er et stykke husarbeid som etterhvert var blitt ganske skjevt fordelt hjemme hos oss, så jeg tenkte jeg skulle forsøke å gjøre noe med det. Det har gått ganske bra, selv om jeg fortsatt har litt å gå på. Årets nyttårsforsett er å fortsette i den fine stimen og gjøre enda litt mer klesvask i 2018 – kanskje over halvparten.

FF: Hvorfor har du valgt akkurat det?
OI: Jeg hadde aldri hatt nyttårsforsetter før i fjor, men registrerte at opptil flere mennesker jeg ser opp til har det og bruker det på en fin måte for å forsøke å være litt bedre mennesker. De fleste av oss har jo en del å gå på hva gjelder det å være et godt menneske, så en liten innsats på den fronten skulle vel egentlig bare mangle. En slik innsats kan og bør man jo legge ned hele året, men det kan være fint med anledninger og ritualer og sånt også, for å tvinge den forvirrende tidsstrømmen vi kaller livet inn i litt mer forståelige former. Det er selvfølgelig viktig og også akseptere seg selv og andre sånn som man er og ikke stresse seg ihjel med å prøve å være perfekt og så videre, men et overkommelig nyttårsforsett sånn som det over tenker jeg at er innafor.

FF: Har du trua på 2018, da?
OI: Helt klart! Akkurat nå har jeg nettopp blitt pappa til en liten baby og er veldig opptatt av det, samtidig som jeg forsøker å skrive minst tre bøker på en gang, samt gjøre en og annen jobb som jeg faktisk tjener penger på også. I sum blir det ganske lite tid til såkalt refleksjon. Jeg bare lever og gjør, og trives i grunn med det, selv om det kan føles litt hektisk iblant.

FF: Er det noe du savner fra fjoråret allerede?
OI: Hvis det går an å savne noe uten på noen måte å være lei seg for at man ikke har det lenger fordi det man har isteden er så fantastisk, så ja: Jeg savner å være alene sammen med hun jeg er gift med, uten å tenke på en liten baby. Men jeg elsker at hun (babyen) finnes og at vi tenker på henne hele tida, og det var jo helt klart frivillig å få henne, så det er ikke et trist savn. Mer et slags konstaterende ”sånn var det før og det var fint, men sånn er det ikke akkurat nå og det er greit for det er så mye annet som er fint nå som ikke fantes da”-savn.

FF: Nytt år, ny bok - hva er dine ønsker for din første bok som nå skal ut i verden?
OI: Før jeg ga ut bøker ga jeg ut noen plater, blant annet med bandet My Little Pony (som tidvis også het mylittlepony og Making Marks). Da den første plata kom ut hadde vi ingen forventninger, men den fikk veldig god mottakelse, altså i form av anmeldelser og sånt. Så lagde vi en ny plate som vi mente var objektivt sett mye bedre og fikk dermed også noen forventninger, som overhodet ikke ble innfridd. Det var rart og litt skuffende, og jeg lærte vel av det at man må prøve å ikke ha så mange forventninger til sånt. Den nye boka vil jeg også si at objektivt sett er mye bedre enn den forrige, men jeg har altså lært ett og annet og tror helt ærlig at den ikke kommer til å vekke den helt store interessen. Men jeg tror at den representer et viktig skritt videre for meg som forfatter og jeg er stolt av å ha skrevet den. Jeg tror det er ganske umulig å ikke bry seg om hva folk synes om det du lager, (for hvis man kun lager det ”for seg selv”, hvorfor gir man det da ut?) Så først og fremst håper jeg at noen leser den og at det gir dem noe på et eller annet plan. At de smiler eller kjenner seg igjen eller kommer til å tenke å noe de ikke har tenkt på før eller på noe gammelt på en ny måte eller at de blir litt rørt, eller et eller annet sånt noe. Det håper jeg på.

(Bilde øverst: Ola Innset og vaskemaskin)

Relaterte artikler