Mot slutten

Det er kanskje — nei, nei, nei — det er så absolutt en anbefaling å lese Somewhere towards the end av Diana Athill en tidlig mandag idet ei ny uke begynner. Boka handler, som tittelen antyder, om å nærme seg slutten. Om å leve, og ikke leve. I kapittel 6, etter at moren dør, skriver Athill om graden av tur⁄utur et menneske kan ha i møte med det siste (eller kanskje siste, for hvem vet?). Hun har sett begge deler og spør seg selv: hva er det vi vil og hva er det vi ikke vil når slutten kommer? Svaret er kanskje opplagt: «What everyone wants is to live until the end in their own home, with the companionship of someone they love and trust.» Men fint. Og det jo bare være sant, ikke sant? Det er mange måter å ha utur på mot slutten med smerte, sykdom og angst som de mest opplagte. Men også, skriver Athill, som i tilfellet broren hennes, det motsatte: en uendelig og ustoppelig glede for og forelskelse i livet. Han elsket å leve, men ikke bare det: han elsket å leve nøyaktig det livet han levde. Ingen anger for. Ingen lengsel bort. Så en dag seiler de sammen, en siste tur, gjennom bukta og ut på havet, men ikke veldig langt ut. Sola slår i vannet som slår den på hundre, tusener av små, glitrende symbaler og det er vakkert og de sier ikke så mye til hverandre, søster og bror, de bare sitter der og hun forstår at: «What filled him as death approached was not fear of whatever physical battering he would have to endure (in fact there was not, at the end, any of that), but grief at having to say goodbye to what he could never have enough of.» Dette. Her. Sånn. En skolelærer, en blåskjellbonde, en seiler. Som ikke er redd for å dø, bare miste livet. Noe å leve opp til, ikke sant? Kanskje begynne i dag? Det er jo mandag. Du må forresten lese boka til Diana — men i fall du er like skvetten som meg — pass deg litt for kapittel 6.

Relaterte artikler