F°

Fins det noe bedre enn TV-serier? Er det noe som slår den lille halvtimen eller timen i uka (for de som følger TV-programmene), eventuelt de endeløse dagene i sofaen (for de som kjøper sesongene på DVD) i selskap med mennesker du aldri har møtt men kjenner bedre enn deg selv? Aschehoug-debutant Linn Rottem er både mor og datter i sin favoritt.

FF: Hva er din favoritt TV-serie og hvorfor?
LR: Jeg kunne sagt min første favoritt, My So-Called life, som fikk meg til å farge håret rødt og gå med for altfor store flanellskjorter alla Claire Danes gjennom hele sjette klasse. Jeg kunne sagt The Wire, Twin Peaks, Angels in America, Arrested Development eller In Treatment, men for meg er tv-serien over alle tv-serier fremdeles Six Feet Under. Alan Balls serie om den dysfunksjonelle familien Fisher, som driver begravelsesbyrå i sitt eget hjem, kan ved første øyekast ligne et konvensjonelt familiedrama, men det geniale med Six Feet Under er hvordan serien kombinerer det hverdagslige med fokuset på døden, både rent konkret og som metafysisk størrelse.

LR (fortsetter): Hver episode innledes med et dødsfall, som slår an tonen og som tvinger karakterene til å reflektere over status quo i deres egen tilværelse, som videre ofte fører til større, personlige kriser. Samtidig som døden også innfiltrerer de dagligdagse hendelsene i familiens liv, som da datteren Claire finner bilen sin (som er Fisher & Sons gamle likbil, bare malt grønn .. ikke akkurat en søknad om å passe inn på High School) tagget ned med ord som «Foot Slut» og «Little piggy lover», etter at kjæresten Gabe har sladra til hele skolen om at de har ligget sammen og at hun har suttet på tærne hans. Claire hevner seg likså greit ved å stjele en avkappa fot fra likrommet og legge den i Gabes skoleskap. Serien ulmer av lignende svart humor og har også en god dose surrealisme i seg. Blandingen av det trivielle og eksistensielle, den tragikomiske grunntonen og dyktige skuespillere, godt manusarbeid og et lekkert visuelt uttrykk, er det som gjør denne serien til min absolutte favoritt. Eller kanskje jeg bare har en rar forkjærlighet for begravelsesbyråer? Ei barndomsvenninne av meg hadde nemlig en far som drev begravelsesbyrå, og som liten var jeg også usedvanlig opphengt i filmen My Girl. Jeg så den første gang i min åtteårsdag, da ble jeg så opprørt at jeg låste meg inne på rommet mitt og kom ikke ut før mamma hadde sendt alle gjestene hjem.

FF: Har du en favorittepisode?
LR: Finaleepisoden «Everyone's Waiting». Særlig den seks minutter lange montasjeepilogen, hvor vi ser Claire kjøre avsted til sitt nye liv i New York, samtidig som vi ser hovedpersonens liv passere i flashforward frem mot hver og ens død. Det føles både naturlig, vemodig og forløsende å få følge karakterene til graven, samtidig som det er noe trøstende i at de fremdeles har noen gode år foran seg, om enn i fiksjonen.

FF: Favorittkarakter?
LR: Det er vanskelig, det er familien som helhet som gjør serien unik. Men moren, Ruth, er utvilsomt den morsomste, i sin kamp mellom sin prektige og frigjorte side, sitt sterke kontrollbehov og sine hysteriske utbrudd. Hun er det nærmeste familien kommer et anker, selv om hennes desperate forsøk på å holde familien samlet ofte slår feil ut, som i pilotepisoden da hun sier til Claire at de aldri snakker om noe alvorlig og spør om hun bruker dop og er seksuelt aktiv, rett etter at Claire har fått vite at hennes far er død (det gjør det ikke bedre at Claire faktisk er høy på crystal meth). Og Claire er min andre favoritt. Hun er kunstnerisk og smart, men samtidig herlig naiv og opprørsk. Jeg skulle gjerne vært like tøff som henne da jeg var tenåring.

FF: Og har du, i mangel av bedre verb, fått bruk for favorittserien i det daglige?
LR: Den har i hvert fall gitt meg noen gode anekdoter om absurde måter man kan dø på. For eksempel den uforglemmelige åpningsscenen hvor ei dame får hodet sitt most i møte med en heisekran mens hun henger ut av soltaket på en limousin. Den scenen er en fin ice-breaker om man møter noen på fest som også har sett serien, samtidig risikerer man kanskje å fremstå i overkant morbid?