F°

Fins det noe bedre enn internett? Er det noe som slår den lille halvtimen eller timen om dagen (og ett-, fem- og ti-minutter’ne mellom dagens slag) eventuelt de endeløse dagene i sofaen (der du roter deg bort i timevis) i selskap med alt og alle? Forfatter og forlegger John Erik Riley favoriserer forfatterintervjuene på The Paris Review, men kanskje ikke på en vanlig arbeidsdag.

FF: Hva er ditt litterære/kulturelle favorittnettsted?
JER: Nettstedet jeg bruker mest er utvilsomt Wikipedia. Men jeg velger i stedet å nevne The Paris Reviews arkiv over forfatterintervjuer fra 50-tallet og frem til i dag.

 FF: Hvorfor det?
JER: Jeg har alltid likt formen på forfattersamtalene i The Paris Review. Den dannet også noe av malen for enkelte av intervjuene Henrik, Mattis og jeg gjorde til boka Amerikanske tilstander. Jeg liker også eimen av litteraturhistorie, koblingene jeg oppdager, hva forfatterne sier om sitt eget arbeid og hvordan de jobber. Ikke minst liker jeg å lese møtene med mer overraskende intervjuobjekter, som f.eks. intervjuet med Wallace Shawn. Selv forbinder jeg ham mest med den lespende fienden i The Princess Pride og middagskompisen i My Dinner With André. Intervjuet får frem sider ved Shawn som jeg i utgangspunktet visste lite om.

 FF: Hvor ofte besøker du nettsida og hvor mye tid bruker du der?
JER: Svaret på siste halvdel av spørsmålet henger sammen med svaret på første halvdel. Jeg bruker ufattelig mye tid i arkivet til The Paris Review når jeg først er i gang med å lese. Timene flyr. Derfor besøker jeg arkivet kun når jeg har god tid til å dvele ved detaljene.

 FF: Og har du, i mangel av bedre verb, fått bruk for favorittnettsida i det daglige?
JER: Jeg er usikker. Arkivet har ingen direkte innvirkning på det jeg skriver eller det jeg gjør i forlaget, kanskje med unntaket av at intervjuformen har vært inspirerende. Men hvis man med «det daglige» mener at man kan få bedre oversikt over litteraturhistorien, en dypere forståelse av hva det vil si å være forfatter og en klarere innsikt i hvor mye forfattergjerningen varierer fra person til person – vel, da er intervjuarkivet til The Paris Review en uvurderlig kilde. Men arkivet sluker tiden, som nevnt, og bør kanskje ikke besøkes på en vanlig arbeidsdag. Listen med bøker man burde ha lest blir i alle fall ikke kortere av dypdykk i The Paris Review interviews.