Min metafor (94)

Ingrid Helene Mittet Tørresvold

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Ingrid Helene Mittet Tørresvold.

En metafor som nylig ble med meg videre var en jeg kom over da jeg leste Merethe Lindstrøms roman Fra vinterarkivene et par uker tilbake: «(…) nedenfor der igjen er jordene, tettskrevne ark med tynne sammenføyninger, ujevne og forseggjorte setninger, rendene på jordet som man pløyer opp igjen og igjen for å se hva de kan gi, gjentakelsen i seg selv gir mening.» Jeg synes dette var en veldig treffende sammenlikning med hvordan det er å skrive. En tekst er noe dynamisk som alltid er i bevegelse og derfor aldri blir helt ferdig. Forsøker jeg å skrive en setning om igjen avdekkes det stadig et nytt landskap; jeg tar med meg et ord, stryker et annet og ender opp et helt annet sted enn hvor jeg i utgangspunktet begynte. Jeg forkaster ordet «lysning» fra en påbegynt setning, og av assosiasjonsrekker det fører med seg skriver jeg videre en helt ny tekst om en drøm jeg hadde en natt for noen år siden. Å skrive er nettopp å pløye, å hele tiden grave fram noe nytt. Samtidig tenker jeg at bildet også er fint på det å være menneske: En blanding av tynne sammenføyninger, ujevne og forseggjorte setninger som man hele tiden insisterer på å forstå.


Relaterte artikler