F°

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Trine Vollan.

En god metafor for meg er et slående bilde som plutselig dukker opp i en tekst, som får meg til å le eller til og med gi meg gåsehud, når den er særlig treffende. En god metafor hever leseopplevelsen. Det har jeg opplevd flere ganger i sommer, jeg har ledd, tenkt: jøss, så bra!, i en av bøkene jeg hadde med på ferie, som viste seg å være en særdeles godt egnet feriebok, en medrivende fortelling: Edvard Hoems Slåttekar i himmelen. Boka er en storstilt beretning om Edvard Hoems oldefar, Nesje – og hans nærmeste i ei bygd utenfor Molde i 1880-årene. En fargerik og samtidig høyst alminnelige ansamling mennesker, noen av dem emigrerte til Amerika, andre ble igjen. En av disse skikkelsene er den sterke og uredde Gjertine, Nesjes svigerinne. Gjertine opponerte mot konfirmasjonspresten og mente at han ikke var rettroende nok. Det var derimot Gjertine selv, når hun treffer sin tilkommende, skjørtejegeren Ole salmaker, pålegger hun dem en ventetid på to år, for å teste om Ole greier å holde seg unna andre jenter.  Når to år omsider er gått, feirer de bryllup på Gjertines hjemgård – og om natta når alle gjestene har gått til ro, står Gjertines bror, Ola, ute i tunet og ser utover fjorden: Da høyrde han slike fryderop frå stabbursloftet at det gjekk gjennom marg og bein, og det var umiskjenneleg Gjertine, som ropte, ørsken av lykke og sæle. Ola tenkte at slik går det når kvinnfolka er for strenge mot seg sjølve. Når først demninga brest, blir det storflaum.