F°
Min metafor (81)
Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Linn Strømsborg.
Det slår meg når jeg spør meg selv hva som egentlig er favorittmetaforen min, at jeg ikke helt vet hva en metafor er. Noe som betyr noe annet? Jeg vet at å si at noe er som noe annet, er en simile. Nå ble jeg usikker på det også, det er noe som henger igjen fra norsktimene, jeg trodde jeg fulgte med, men kanskje ikke. Jeg satt sikkert og så ut av vinduene, på sommeren som tok plass i skolegården etterhvert som vi nærma oss ferien.
Og så blar jeg i bøkene mine, favorittbøkene som står på skrivebordet mitt hjemme, støvete i solen, og jeg går for den første og beste jeg finner, i en bok som alle burde lese i sommer, dere har nok av tid, egentlig, selv om den også går veldig fort. Fra Rust av Pedro Carmona-Alvares gir jeg dere denne:
Sommeren. De lyse nettene som mer enn noe annet er grå, som hosteanfall, som om de har samme farge som alle samtalene som oppstår på nattetid, halvveis liggende på en sofa, på en seng, på et gulv. Netter som aldri slutter. Konserter som aldri slutter og samtaler som aldri slutter. En gjeng guttunger som spiller og siden drikker. På et hotell. I et rødt hus utenfor sentrum. Hos en av arrangørene. Backstage. Hjemme hos et homofilt par som synger Pantera-låter og drikker oss under bordet. Vi som våkner opp, og vi som reiser videre, skifter strenger og sitter på gressplenen, etter å ha spilt i det blå teltet, i drømmenes Roskilde, der Passolini går i en blå dress i solsteiken. Sommeren går og går. Sommeren drypper over sommeren. Mia ringer meg fra Paris, der hun er på ferie med foreldrene sine. En annen gang ringer hun meg fra Roma, og vi snakker sammen i to og en halv time. Sommeren renner som vann mellom hendene, og som vann drypper den ned på den varme asfalten langs motorveiene, over nettene og konsertene, over bensinstasjonene der vi stopper opp og pisser og over bilen og over noen plater som går og går.
Roskilde og sommeren, dere. Det måtte bli den. Det kunne blitt tusen andre, men det måtte bli den akkurat nå.
Relaterte artikler
-
Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Sigrid Sørumgård Botheim.Elin Hordvik, spesialpsykolog ved senter Senter for Krisepsykologi, har studert dødsannonsar. Ho fann ut at folk ofte nyttar metaforar i annonsane. I staden for å skrive at folk er døde, skriv ein at dei har sovna inn, gått bort, fått kvile eller reist heim til Jesus.Dette er verdige og vakre metaforar for døden. Eg vil slå eit slag for dei meir fjasete metaforane. Min favoritt er:å leggje på røyretBowie har lagt på røyret, Lemmy har lagt på røyret ... det er ein lett og udramatisk måte å seia det på. Ja, det er kanskje ei tildekking av døden, som Hordvik åtvarar mot. Men av og til trur eg ein treng å prate om døden på ein daglegdags måte. Dessutan liker eg å ta vare på dette minnet frå ei analog tid, da ein faktisk la på røyret, og ikkje berre trykte på ein knapp.
-
Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Stine Friis Hals.
Når jeg tenker på metafor er det bare én ting som slår meg. Og jeg vet ikke engang om det er en metafor – sånn rent teknisk. Men jeg klarer ikke slippe den. Pappa gjenfortalte den en gang for meg da jeg var lita og i følge han er det Lars Saabye Christensen som står bak dette språkbildet (eller hva enn som er riktig betegnelse): «det skjedde i øyeblikket mellom to sekunder».
Det er en greie som bare har etset seg fast i hjernebarken min. En så utrolig fin setning, så beskrivende. Øyeblikket hvor alt forandrer seg, til det bedre eller verre. Det evige øyeblikket i det du har fått nyheten du aldri hadde ønsket deg.
Jeg klarer ikke tenke meg en bedre beskrivelse av noe som skjer brått. Det fortelles så enkelt, og selv leter jeg alltid etter den mest økonomiske, den mest hardtslående og råe måten å fortelle noe på. Jeg leter konstant etter mine egne versjoner av denne setningen. Hvor hvert ord og hver frase får deg til å puste litt fortere og drar deg inn i teksten på en slik måte at du ikke lenger merker at du leser. Du bare forsvinner inn i et annet univers og blir ett med fortellingen. Så den setningen er brent fast i meg, og er for evig et eksempel og forbilde på god fortellerkunst.
-
Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Madeleine Ferre.Min favorittmetafor, akkurat nå, her jeg sitter i Bø, som en annen «einsamflygar»? Jeg har nemlig fløyet fra min amerikanske kjæreste, og livet vårt i Amsterdam by, for å følge forfatterdrømmen i hjemlandet (et ensomt prosjekt).Før jeg reiste strøk han fingrene langs ribbeina mine og utviste en fascinasjon for dette mitt lille «fuglebryst»;Who lives in that little cage?(Hvem bor i det lille buret?)Det er min favorittmetafor akkurat nå. Ingenting slår en manns metafor, når den skrives på kroppen din.