F°

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Kristine Hovda.

Min favorittmetafor for tiden: Vinden. Det sier seg egentlig selv, jeg kommer fra en liten bygd helt sør på Jæren, der det føles skremmende og uvant de få dagene i året det ikke blåser. Olav H. Hauge sier det i diktet «Du var vinden». Og Kjersti Skomsvold parafraserer Olav Duun i sin nydelige bok «Meg, meg, meg»: Hvor er vinden når det ikke blåser? Vinden er for meg en metafor for kjærligheten, men også for Gud, for livspusten og dermed; hva skjer når den blir borte? Jeg har tatt meg den frihet å stjele fra både Kjersti, Olav og Olav og skrevet en sang om bestefar som døde i fjor. Refrenget er slik: «Where is the wind when all is still/ Where is the heart when it can’t feel/ What is a memory when it’s gone/ What is the past when you must go on/ Where does the love go?»